Søndagsskole for voksne på Chateau Neuf
Henrik Syse er kjent som filosof, også utenfor Norges grenser, men han er også søndagsskolelærer. Hvilken rolle han trives best i er ikke godt å si, men kanskje blir skillet mellom dem mer utydelig når emnet han foreleser om er religion?
Av Hans Olav Arnesen
Jeg tror ikke på Bibelen
Henrik Syse er en travel mann, men denne mandagskvelden har han satt av til et foredrag på Chateau Neuf i regi av Kulturutvalget ved UiO. Tittelen på foredraget er ”Men Gud var ikke død – religionens rolle i en postmoderne verden.” Som filosof blir Syse ofte utfordret på sin kristne tro. Er det mulig å være både troende og filosof? En filosof skal være åpen, kritisk og ubundet. Et menneske som tror må underlegge seg dogmer og en ytre, ja gjerne transcendent, autoritet. Syse er likevel ikke med på at religiøse mennesker behøver å ha lukkede sinn. Som et eksempel trekker Syse frem en episkopal prest i Washington DC som ønsket seg en knapp på prekestolen sin. Med den ville han åpnet taket i kirken idet gudstjenesten begynte, slik man kan gjøre på de store amerikanske fotballarenaene i USA.
”Når vi lukker taket gjør vi noe som er i strid med religionens natur. Det å være religiøs er nemlig å være åpen,” sa presten.
Riktignok ligger det en underkastelse i det å være religiøs, men man underkaster seg noe man ikke riktig kan forstå. Den virkelige teologien er apofatisk, uuttrykkelig. Den er uten ord, fordi ord alltid vil komme til kort. Ordene, ritualene og bønnene er viktige, men de er kun veivisere til noe større. Som et eksempel på detteviste Syse til Vårt Lands nettfjernsynsserie om den humanetiske konvertitten Kjetil Hope som hadde mistet sin kristentro. Syse var en av dem som fikk utfordringen med å overbevise Hope om å revurdere sitt valg. En av tingene Hope pekte på som hadde ledet ham bort ifra troen var de mange tilsynelatende motstridende gudsbildene i Bibelen. Til dette hadde Syse svart: ”Jeg tror ikke på Bibelen. Jeg tror på det som Bibelen peker på.” Det ble det mye rabalder av, og ikke så rent lite kritikk. Ikke minst fra lavkirkelige miljøer: ”Er det du som dømmer over sannheten?”
Nyateister og deres kristne motstykker
Nyateistene har blitt sentrale premissleverandører i nyere tids religionsdebatter. Kanskje fremst av disse er biologen Richard Dawkins. I USA har ateisme tradisjonelt vært et skjellsord, men i de senere årene har dette bildet endret seg noe. Ateisme blir i økende grad assosiert med naturvitenskapelig fornuft i kontrast til religiøs overtro, mener Syse. Det er likevel store mangler ved nyateistenes argumentasjon, selv om Syse mener det er viktig å ta den på alvor. Et av Dawkins problemer er at han aldri har studert teologi. Når han så åpner de hellige skriftene kommer han begeistret løpende og erklærer at det er indre uoverenstemmelser i evangeliene. ”Velkommen etter,” sier Syse. Dette har teologer vært klar over helt siden antikken.
også kristne kan være reduksjonister
Syse mener Dawkins og hans likesinnede står for en form for reduksjonisme som forflater og begrenser den virkelighet vi som mennesker befinner oss i. Som et eksempel trekker han frem Shakespeares samlede verker. Hva er de? Reduksjonistisk kan man hevde at de består av en kolleksjon av bokstaver og lyder. Ja, men er de ikke noe mer? Er det ikke også et åndsverk som sier noe om den menneskelige natur?
Et mer personlig eksempel kommer i form av en kjærlighetserklæring fra Syse til sin kone. ”Jeg elsker deg.” Fint, men det er jo bare en kjemisk reaksjon i hjernen. Dette er, som de fleste nok vil enes om, en utillatelig reduksjonisme. Syse peker på at også kristne kan være reduksjonister. Å forsøke å datere jorden ved hjelp av de bibelske tekstene er ett eksempel. Ifølge Syse er ikke Bibelen uttrykt i et naturvitenskapelig språk, og er ikke ment å forstås på den måten.
Nostalgien er ikke hva den engang var
Hva kan religionen tilby mennesker i dag?
Noe må religionen kunne tilby dagens mennesker ettersom de fleste mennesker fremdeles er religiøse. Riktignok er det i dag færre som kaller seg religiøse, men antallet ateister er fremdeles beskjedent. Ifølge Syse er anslagsvis 80-85 % av verdens befolkning religiøse. Uten tiår med religionsfiendtlig styre i Kina ville dette tallet vært enda høyere.
Noe av det som preger den postmoderne verden er vår korte horisont. Vi skuer ikke lenger bakover på tvers av århundrene eller årtusenene. Som et eksempel nevner Syse fenomenet 90-tallsnostalgi. ”Nostalgien er ikke hva den engang var.” Denne nærsyntheten og mangelen på historisk tilbakeblikk gjør at vi lett blir kontekstløse. Vi vet ikke lenger hvor vi kommer fra, eller hvilken tradisjon vi står i. På den ene siden kan det, i et pluralistisk samfunn, være en fordel ikke å stivne i fastlåste tradisjoner. På den annen side gjør det oss sårbare fordi vi mister evnen til å sette vonde og truende opplevelser som av eksempelvis sorg, savn, skyld og skam i en kontekst.
Tyrkeren står ikke lenger ved murene, han bor like over gangen
En utfordring alle religioner må hanskes med i dag er at andre mennesker med en annen tro har kommet oss nærmere. ”Tyrkeren” var i sin tid fæl, men langt unna. Når et annet menneske med en annen tro kommer tettere på får man derimot en ny utfordring, og ens egne trosoppfatninger kan ikke lenger tas for gitt.
Kulturmøtet i Den nye verden er ett eksempel Syse trekker frem. Indianerne var de virkelige ”andre”, som vi ikke engang visste eksisterte. Til tross for at dette møtet var en ulykke for indianerne fantes det kristne som evnet å se situasjonen fra deres ståsted. Syse trekker spesielt frem den spanske teologen Franscisco de Vitoria. ”Vi fører en rettferdig krig for troen, ” lød det fra de spanske erobrerne, men, ifølge Vitoria, mot mennesker som aldri har truet oss eller gjort oss vondt, og som forsvarer det samfunnet de har bygget opp. En annen tenker Syse trekker frem er den jødiske filosofen Emmanuel Lévinas. Syse viser til et tankevekkende sitat fra denne tenkeren som lyder: ”Det er i møtet med det andre menneskets ansikt jeg møter Gud i denne verden. ”
Vi skal dø
Det ondes problem
Religiøs pluralisme utfordrer den troende, men teister må også hanskes med det ondes problem. Hvordan kan en god Gud ha skapt en verden som er så ufullkommen og full av lidelse? Syse mener at man godt kan snu på dette spørsmålet. Hvor kommer alt det gode fra? Ifølge Syse har mange religiøse tenkeres forsøk på å løse det ondes problem vært gode filosofisk, selv om mange ikke-troende er av en annen oppfatning, men at de eksistensielt sett har vært svært dårlige. De gir ingen trøst for mennesker som opplever et smertefullt tap eller en annen eksistensiell krise. Men slik er nå engang den menneskelige tilstand. Vi skal dø. Hva gjør det med oss som mennesker? Avstår man fra spørsmål om hvor vi kommer fra, og hvor vi skal hen forflater vi mennesket og gjør oss selv fattigere, ifølge Syse.
De religiøse fortellingene
De religiøse fortellingene gir oss forbilder, eksempler på hvordan vi bør være som mennesker. For Syse, som kristen, handler de største av disse fortellingene om Jesus fra Nasaret. Hva var det som grep folk så sterkt den gangen Jesus drev sitt korte forkynnervirke? Det jødiske samfunnet var preget av forestillinger om renhet og urenhet, og også mennesker ble innlemmet i et slikt skjema. Jesus skilte seg ut ved å foretrekke de urenes selskap.
En fortelling som Syse synes er spesielt sterk er fortellingen om kvinnen ved brønnen (Joh 4: 1-42). Denne samaritanske kvinnen levde et moralsk klanderverdig liv, kanskje var hun prostituert. Jesus velger likevel å henvende seg nettopp til denne kvinnen, og gjøre henne til et bilde på hellighet. Han hever henne opp sosialt, ved å la henne forkynne hans ankomst. Fra en tilstand av urenhet blir hun løftet opp til verdighet. Ikke bare menneskelig verdighet, men guddommelig verdighet.
Spørsmål
Avslutningsvis blir det åpnet for spørsmål fra publikum. Ett av dem går på hvorvidt vitenskap kan anses som religion? Syse trekker da frem scientismen som et vitenskapssyn som nærmer seg det religiøse. Blind tro på vitenskapens fortreffelighet er farlig, mener Syse, men ikke på langt nær så farlig som kombinasjonen av religion og politikk.
Andre ville utfordre Syse på tanken om at man kan lære av hverandre på tvers av religionskillene. Uansett hvor åpensinnet man er finnes det jo høyst konkrete forskjeller. Er det ikke en grense for åpen man kan være og fremdeles kalle seg kristen eller muslim? Joda, mener Syse, til syvende og sist må man jo gjøre valg. Ikke minst var behovet for å gjøre slike valg påtrengende i tidligere tider. Formodentlig ville det gått en svært dårlig om man etter et kirkemøte der en lære hadde blitt fordømt som kjettersk skulle si: ”Joda, jeg er fremdeles åpen jeg.” I den postmoderne verden er det derimot opp til den enkelte å avgjøre, men Syse mener det er mulig å komme nærmere sannheten gjennom dialog mellom mennesker av ulike tro. Han trekker frem Märtha Louise som et eksempel. Syse som Lutheraner og Märtha som nyåndelig burde kunne ha en religionsfilosofisk samtale om hva som bringer oss nærmere en forklaring på noe større. Er det mulig å komme frem til noen konkrete svar? Nei.
Nettopp innenfor nyåndeligheten finnes det et antall mennesker som har til dels svært hyppig kontakt med både Jesus og andre hellige skapninger og skikkelser. Dette står i sterk kontrast til Syses mer forsiktige og omstendelige søken etter noe større. Hvordan forholder han seg til mennesker som kommuniserer med den åndelige verden så hyppig at skillet mellom det profane og det hellige nærmest viskes ut? Syse mener det nok er mye humbug ute og går, og i noen tilfeller kan det kanskje være naturlig å lete etter psykologiske forklaringer. Han vil likevel være forsiktig med å avvise andres åndelige erfaringer. Syse har selv hatt slike opplevelser. Ett eksempel han trekker frem var en biltur i USA, hvor han betraktet solnedgangen, mens den kristne mystikeren Hildegard av Bingens komposisjoner ble spilt på radio.
Vær alltid ærlig, også ovenfor barna
Det er viktig å være oppriktig, mener Syse. Som søndagsskolelærer er han svært opptatt av aldri å fortelle noe han ikke kan stå inne for som sannhet. Riktignok må han i noen tilfeller forenkle litt for hans unge publikum, men han lærer dem aldri noe som er usant i hans øyne.
Syse avslutter kvelden med et sitat Paul Simon skal ha kommet med etter at han hadde skrevet Mrs. Robinson: ”It takes courage to say Jesus.” Syse sier han opplever en større følelse av uro i etterkant av et slikt foredrag om religion, enn av å forelese om Platon. Har han sagt noe feil? Kanskje er denne uroen i seg selv en pekepinn på hvor viktig det er at akademikere av Syses kaliber tar opp slike emner?
Lenker:
Aktuelle bøker: