Aktuelt

Religionsfrihet i Russland

religioner      |      01/07/2016

Vilkårene for fri religionsutøvelse fikk et oppsving i Russland etter Sovjetunionens fall, men hvordan har det gått siden? Vi tar for oss religiøse minoriteters kår i verdens største land.

Av Oskar Henriksen

Da den norske astronomen, matematikeren og geografen Christopher Hansteen i 1828 skulle legge ut på en regjeringsstøttet ekspedisjon til Sibir, ga kong Karl Johan ham følgende råd med på veien: «Kom ihu, min Herre, at Ruslands Jordbund ikke er den samme som Norges: her kan De sige Alt hvad De vil; men det forholder sig anderledes i Rusland. Man maae ikke blande sig i Politiken.»

Dette var på tsar Nikolai den førstes tid, og siden den gang har landet sett en lang rekke grunnleggende strukturelle endringer – med tsardømmets dramatiske endelikt, Sovjetunionens vekst og fall, glasnost og perestrojka, og innføring av markedsøkonomi og demokratiske valg. Likevel kan mye tyde på at monarkens anbefaling fortsatt har noe for seg. Eller kanskje igjen har noe for seg: På Freedom Houses årlige internasjonale rangering over lands politiske rettigheter og borgerrettigheter (dvs. rettigheter som begrenser myndighetenes handlefrihet overfor innbyggerne), plasseres hver rettighetstype på en skala fra 1 (mest fri) til 7 (minst fri). I denne rangeringen har Russland klatret på ufrihetsstigen siden Sovjetunionens fall i 1991. Da var både politiske rettigheter og borgerrettigheter rangert til 3, og landet ble regnet som delvis fritt. Siden 2005 har landet imidlertid vært rangert som ufritt. I 2015 ble begge typer rettigheter rangert til 6, noe som er på nivå med land som Afghanistan, Iran, Angola og Libya. Da er det påfallende at russiske myndigheter valgte å stenge Moskva-kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter i mars 2016, med den begrunnelse at de har gjort jobben sin.

Så hva skyldes dette fallet på Freedom House-rangeringene? En ting som er klart er at rangeringene for Russland har blitt betydelig verre siden Vladimir Putin tiltrådte som president helt på tampen av 1999. Og selv om Putins nære allierte Dmitrij Medvedev i sin presidentperiode (2008-2012) hadde en mer liberal retorikk – og attpåtil en blogg for å kommunisere direkte med befolkningen – var det ingen synlig forskjell i resultatene til Freedom House under Medvedevs presidentperiode.  Den kjente statsviteren og forfatteren Francis Fukuyama har omtalt landet som grunnleggende autoritært og styrt av et lyssky nettverk av politikere, tjenestemenn og forretningsinteresser, som holder demokratiske valg for å legitimere at de blir sittende ved makten. Samtidig kontrollerer de så godt som alle større medieinstitusjoner.

Som et ekko av denne situasjonen har Den russisk-ortodokse kirkes mektige overhode, patriark
Kirill skrevet at «liberale land» bruker menneskerettighetskonseptet til å «dekke over løgner, bedrag og fornærmelser mot religion og nasjonale verdier» (fra engelsk oversettelse). I samme skrift, som man kan kjøpe her, beklager han seg dessuten også over at sekulære land lar kvinner kontrollere egen fruktbarhet og tolererer homoseksualitet.

I denne autoritære situasjonen har også religionsfriheten vanskelige kår på en del områder, selv om den formelt garanteres av den gjeldende grunnloven fra 1993. Den amerikanske offentlige kommisjonen USCIRF, U.S. Commission on International Religious Freedom, plasserer Russland på Nivå 2 blant land de mener begår overgrep mot religionsfriheten. Nivå 2 innebærer at landet ikke er ille nok til å regnes blant «Countries of Particular Concern» (f.eks. Iran, Eritrea, Kina og Pakistan), men likevel slås i hartkorn med menneskerettighetsbastioner som Cuba, Afghanistan og Aserbajdsjan. USCIRF fremholder at alvorlige overgrep mot religionsfriheten varer ved i Russland som en del av en drastisk økning i menneskerettighetsbrudd.

Mangfold og varierende toleranse

Verdens største land i areal er preget av stort etnisk og kulturelt mangfold, visstnok med rundt 200 etnisiteter, noe som egentlig har bydd på nokså få problemer. Den tyske russlandseksperten Kai Ehlers går så langt som å omtale landet som et «mønstergyldig fleretnisk samfunn». Likevel kommer dette utvilsomt i skyggen av de turbulente forholdene i Nord-Kaukasus. Krigen i Tsjetsjenia og påfølgende terrorhandlinger i russiske kjerneområder har ført til en utbredt skepsis mot folk fra Kaukasus.

I et intervju med Religioner.no forteller Inna Sangadzhieva og Lene Wetteland i Den norske Helsingforskomité at folk fra Nord-Kaukasus ofte ikke regnes som russiske borgere av hverken menigmann eller myndigheter. Eksempelvis er det fåfengt for en nyutdannet tsjetsjener å forsøke å etablere seg andre steder i Russland, hvis vedkommende ikke allerede har et etablert nettverk der. Dette har særlig vært en trend de siste årene; de oppfattes som grunnleggende ikke-russiske, et fremmedelement. Nord-Kaukasus er dessuten overveiende sunnimuslimsk, i motsetning til det stort sett ortodokse Russland for øvrig, noe som utvilsomt har bidratt til å styrke synet på områdets innbyggere som De Andre.

Konservativ russiskhet

«Er du russisk, er du russisk-ortodoks.» Slik oppsummerer Wetteland kirkens status i landet. President Putin later til å være enig: I februar 2013 uttalte han at Den russisk-ortodokse kirke burde få mer kontroll over ulike sider av russernes liv og bli fullt involvert i slikt som å støtte opp om morsrollen og familien, barneoppdragelse, utdannelse, sosial utvikling og styrking av de militære styrkers «patriotiske sinnelag». Da er det kanskje ikke så merkelig at patriark Kirill repliserte med å sidestille Putins tid ved makten med et Guds mirakel. Noe mer kuriøs er kanskje kommentaren om at før Putin ble president var Russland like dårlig stilt som under nazistenes invasjon.

Putin har senere fremholdt at sosial og religiøs konservatisme er det eneste middelet for å hindre at verden ender i «kaotisk mørke», og at lovgivning i mange vesteuropeiske land, som sidestiller heteroseksuelle kjernefamilier med homofilt samliv og gudstro med djeveldyrkelse, leder til forfall. En talsmann for kirken, Vsevolod Chaplin, har attpåtil antydet at det moderne Vesten er like ille for kristne som Sovjetunionen var.

Og som om ikke dette var nok har Chaplins sjef, patriark Kirill, skrevet slikt som at universelle verdier tilhører en ondsinnet ideologi som stammer fra «protestantiske teologer» og «jødiske filosofer», og at Russland «ikke kan tie når normer som strider mot den ortodokse tro presses på dem» (fra engelsk oversettelse). Nevnte normer var liberalisme og sekularisme. Denne skepsisen til å akseptere liberalisme er kanskje ikke så underlig i lys av at ideologien skal lede til juridisk kollaps og deretter Apokalypsen. Russlandskjenner Pål Kolstø skriver om hvordan nasjonalisme ikke bare står sterkt innen deler av kirken, men ofte også går hånd i hånd med antisemittisme og til dels endetidsforventninger. En del russisk-ortodokse brorskap for legfolk trekker tråder til organisasjoner fra rundt forrige århundreskiftet, som De sorte hundre, som, ifølge denne boken, var beryktede for antisemittisk og antirevolusjonær virksomhet.

Oss og dem

Disse og mange flere uttalelser illustrerer en stadig økende tendens til å sette «oss» opp mot «dem», både når det gjelder Vesten, Nord-Kaukasus og andre, samt det stadig tettere forholdet mellom kirke og stat i de siste 5-10 årene eller så. Det er lange tradisjoner i Russland for å være skeptisk til det som kommer utenfra. Alt i 1589 skrev den engelske poeten og diplomaten Giles Fletcher om russisk frykt for at borgerne skal ta etter andres skikker, og sammen med religiøse følelser blir denne skepsisen brukt av myndighetene mot religiøsitet som ikke anses som «tradisjonell».

Wetteland understreker hvordan det «tradisjonelle» anses som bra, med verdier som kjernefamilie, ortodoks religion og lydighet, og med dette som grunnlag er det lett å generalisere og lene seg på fordommer i møte med de andre. Dette er også et rent praktisk problem, mener Wetteland, ettersom denne generaliseringen hindrer en i å se hvem som faktisk er farlige ekstremister og liknende. Dette er særlig relevant overfor muslimer.

Oss og Kirken

Kirken tjener først og fremst statens interesser, ifølge Sangadzhieva. Hun tilføyer at kirken legger seg opp i moralske verdier, skole og familieforhold, i god overensstemmelse med Putins ovennevnte ønsker. Wetteland kan også fortelle at den søker innflytelse som åndelig veileder for alskens offentlige institusjoner. Ortodokse geistlige dukker opp for å «vigsle» på alskens festdager tilknyttet disse institusjonene – det være seg politidagen, brannmanndagen, kosmonautdagen eller andre spennende dager. «Kirken er overalt», er kortversjonen hennes. Samarbeidet kirke-stat er likevel tettest i det sentrale Russland, sier hun. Lenger nord er forholdet til kirken mer demokratisk, med muligheter for å velge og avsette kirkeledere.

Forum 18, en menneskerettighetsorganisasjon med fokus på tros- og religionsfrihet, utdyper denne forståelsen: «Den russisk-ortodokse kirke fremhever seg selv som det ultimate uttrykk for russisk nasjonal tilhørighet. Alternative verdensbilder blir marginalisert.» (min oversettelse) Samme organisasjon mener at forskjellsbehandlingen bare økte med Medvedev ved roret; han ga Den russisk-ortodokse kirke flere nye privilegier – inklusive et eget fag i ortodoks kultur på offentlige skoler. Blant kreftene bak finner vi etter alt å dømme flere mektige lobbyister, inkludert Medvedevs egen kone og patriarken selv.

Dette kunne de trygt tillate seg, for oppslutningen om Den russisk-ortodokse kirke har vært enorm etter sovjettiden. Man kan ane behovet for følelsen av historisk og kulturell kontinuitet – noe revolusjonen langt på vei rev i stykker. Patriarken spilte åpenbart på disse følelsene i en tale i 2012, da han sa: «Vi vet … at et folk som har mistet sine historiske holdepunkter som har avsverget generasjonenes kontinuitet, lett blir gjenstand for sosiale og ideologiske eksperimenter. Og prisen for slike eksperimenter er for høy.» (fra engelsk oversettelse)

Kirkens oppsving har blitt fulgt av andre grupper. Sangadzhieva forteller at alle religionene fra før revolusjonen vendte tilbake etter dens fall, selv om for eksempel buddhismen langt på vei ble totalforbudt av sovjetregimet og mange templer brent ned. Hun knytter denne religiøse renessansen til et forsøk på å finne ny identitet i en ny virkelighet. For kirken har det nok også hjulpet at den har fått økt fokus på sosialt engasjement og deltakelse i sivilsamfunnet etter Sovjets fall.

I tillegg har kirken i praksis fått juridisk innflytelse, i et allerede sterkt splittende system.

De fire store

Med en religionslov fra 1997 ble kirkens representanter uformelt involvert i prosessen med å bestemme hvilke trossamfunn som skulle bli offisielt registrert. Å være uregistrert legger store begrensninger på hva man kan foreta seg som trossamfunn. Innledningen til nevnte religionslov ga en privilegert posisjon til et utvalg religioner – de som ble ansett som uløselig knyttet til Russlands kulturarv. Kristendommen, islam, jødedommen og buddhismen nevnes spesifikt i denne gruppen – og anses som landets fire tradisjonelle religioner – men det refereres også til andre uspesifiserte trossamfunn.

Ortodoks tro blir imidlertid eksplisitt satt i en særstilling blant særstillingene. Dette samtidig som staten i selvsamme lov defineres som sekulær. Samtidig fastsatte selve lovteksten at enhver religion kunne anses som «tradisjonell» hvis den hadde eksistert 15 år før loven ble utstedt. Det vil si 1982, en tid da mange religiøse grupper var bannlyst. Dette skapte problemer også for flere grupper som hadde vært til stede allerede i tsartiden. Mange måtte re-registrere seg hvert år i femten år, og hadde i mellomtiden ikke rett til slikt som å trykke og spre litteratur, eie eiendommer, leie lokaler, eller invitere utenlandske predikanter. Dette førte blant annet til at enkelte protestantiske misjonærer ble utvist. Et annet eksempel på problemer som oppstod, var at Den anglikanske kirke to ganger fikk avvist søknader om re-registrering, og det måtte en betydelig diplomatisk konflikt til før søknadene ble godkjent.

«Ikke-tradisjonelle» religioner får for øvrig ikke statsstøtte. Det er bare de fire såkalt tradisjonelle som har rett til støtte fra lokale, regionale og sentrale myndigheter. Den russisk-ortodokse kirke får imidlertid mesteparten av pengene, inkludert subsidier til å bygge og opprettholde kirker. Slik støtte kan også gå til jøder, muslimer og buddhister, samt andre kristne grupper, men i langt mindre omfang.

Når det gjelder de såkalte tradisjonelle religioner, har «buddhisme» stort sett blitt synonymt med tibetansk buddhisme i rettssystemets øyne. Andre former blir gjerne behandlet som ikke-tradisjonelle og i større grad utsatt for diskriminering, og tidvis sensur. Hare Krishna er en annen ikke-tradisjonell gruppe som har fått problemer. Blant annet har medlemmer blitt fengslet for å messe og dele ut religiøs litteratur på gaten. På tross av at anslagsvis 20% av alle russere, inkludert politietterforskere som forsøker å finne savnede personer, har oppsøkt «mystikere eller synske», har det også vært foreslått forbud mot «heksekunst» og «New Age»-fenomener. Nylig har det blitt slått ned på yoga for å «hindre spredningen av nye religiøse kulter og bevegelser».

Det føyer seg inn i bildet at utenlandske religiøse organisasjoner ikke kan etablere selvstendige organisasjoner i landet. Lokale religiøse grupper har også forbud mot å invitere utenlandske gjester.

Ulike restriktive lover kommer i et tempo som det kan være vanskelig å følge med på, men det er klart alt som anses som fremmed og nytt er sårbart. Sangadzhieva mener at det store problemet med disse lovene er at de er dårlig formulerte – og dermed vage – og følelsesbaserte. Dermed får man en svært uoversiktlig lovgivning på feltet og ofte vidt ulike dommer for nærmest identiske tilfeller. Ifølge Wetteland og Sangadzhie

eva gjør uklar lovgivning at myndighetene i praksis kan stoppe hvem som helst på grensen, og sende ut hvem som helst, noe som blant annet har rammet utenlandske misjonærer.

Denne vagheten hjemsøker lovgivningen som er ment å verne landet mot ekstremister.

Ekstremistlisten og ikke-statlige organisasjoner

Det USCIRF trekker frem som hovedproblemet når det gjelder Russland og religionsfrihet, og det er de ikke alene om, er den stadig endrede antiekstremismeloven med tilhørende føderale liste over ekstremistisk, og dermed ulovlig, materiale. Denne listen har eksistert siden 2007 og inneholder nå over 3000 oppføringer. Kriteriene for å havne på den er vage, og vold eller trusler om vold har siden 2007 ikke vært nødvendig for at noe skal anses som ekstremistisk. Definisjonene av ekstremisme har for eksempel blitt tolket dithen at å hevde at en religion eller tro er overlegen andre kan føre til dom. Det samme kan nærmest all religiøs uenighet og splittelse, etter analysen til menneskerettsorganisasjonen Forum 18 å dømme. Riktignok er lovteksten strengere, men dette blir i stor grad ignorert.

Religiøst materiale er selvsagt ikke det eneste som kan bannlyses. Amnesty International lister både politisk satire, informasjon knyttet til LHBTI-aktivisme, informasjon om offentlige protester, og religiøse tekster som årsaker til at nettsider ble stengt i 2015/16.

Enhver lokal russisk domstol kan få en trykt eller nettbasert tekst, en sang, en film eller et slagord inn på listen ved å erklære materialet ekstremistisk, og dermed bannlyse det over hele landet. I tillegg finnes det ingen etablerte prosedyrer for å få fjernet materiale fra denne listen, selv om det har skjedd. Slike prosesser er imidlertid innfløkte og frifinnelsene er slett ikke alltid permanente. Sangadzhieva forteller at i 2014 ga dumaen (den russiske nasjonalforsamlingen) grønt lys til å bannlyse nettsider uten rettssak, noe hun påpeker er grunnlovsstridig. Hun legger til at mye såkalt ekstremistisk materiale hverken har religiøst eller ekstremistisk innhold, men bare er opposisjonelt. Ekstremismelovgivning brukes også til å trekke tilbake registreringen av religiøse minoritetsgrupper.

Listen oppdateres ikke jevnlig og inneholder ofte sparsomt med data om oppføringene, noe som gjør den vanskelig å orientere seg i.

Å eie bannlyst materiale kan medføre bøter eller fengsel. Det samme gjelder distribuering og klargjøring. Listen inneholder materiale tilhørende mange ulike religiøse grupper. Vi kan for eksempel nevne Jehovas Vitner og den kinesiske meditasjonsbevegelsen Falun Gong – en bevegelse som for øvrig også er forbudt i Kina, etter at den i 1999 arrangerte masseprotester mot innskrenkning av religionsfriheten. I 2014 ble Jehovas Vitners offisielle nettside erklært ekstremistisk av Høyesterett, noe som opprettholdt en dom fra året før. Ifølge den nevnte nettsiden selv ble Russland det eneste landet i verden som har forbudt den – noe de formelt gjorde juli 2015.

Videre har russiske domstoler ved noen anledninger straffeforfulgt medlemmer av Jehovas Vitner for å ha organisert og deltatt i religiøs praksis. I 2015 ble for eksempel flere personer domfelt i byen Taganrog for å ha deltatt på bønne- og bibellesningsmøte, etter at den lokale avdelingen av organisasjonen var blitt forbudt som ekstremistisk. Dette selv om de etter loven hadde rett til å møte som ikke-registrert trossamfunn. I tillegg har organisasjonen fått problemer med å importere en del religiøst materiale, inkludert bibler – som det ellers ikke er lov å bannlyse. I en oversikt over perioden fra starten av september til slutten av desember 2015, har Forum 18 funnet tre tilfeller der Jehovas Vitner-samfunn ble oppløst eller forsøkt oppløst som følge av anklager om ekstremistisk materiale, samt at over ti millioner bøker og brosjyrer, inkludert 4000 bibler, lå beslaglagt ved den finsk-russiske grensen. Ikke noe av dette materialet står på listen over ekstremistiske tekster.

I en telefonsamtale med Religioner.no mente Tom Frisvold, talsmann for Jehovas Vitner i Norge, at Den russisk-ortodokse kirke har bidratt til utviklingen ved å spre negative rykter om trossamfunnet, uten at han gikk i detaljer.

Aleksandr Verkhovsky fra SOVA Center for Information and Analysis sier til Forum 18 at motstand mot Jehovas Vitner blant annet kan skyldes anti-amerikanske holdninger, og at gruppen kan ses som «amerikanske agenter». «Det at de har hovedkvarter nær Brooklyn Bridge holder for mange», kommenterer han (min oversettelse).

Riktignok ligger det et lovforslag ute til vurdering om at lavere rettsinstanser skal fratas retten til å bannlyse noe som ekstremistisk.

Utenlandske agenter

Som nok et forsøk på kontroll fra myndighetenes side, nevner Sangadzhieva den såkalte «Utenlandske agenter-loven» (Foreign Agents Law), som pålegger ikke-statlige organisasjoner å registrere seg som «utenlandske agenter» hvis de driver med politisk aktivitet og mottar økonomisk støtte fra utlandet. Som Human Rights Watch skriver: «I Russland kan «fremmed agent» bare tolkes som «spion» eller «forræder», så det er liten tvil om at loven tar sikte på å demonisere og marginalisere uavhengige interesseorganisasjoner.» (min oversettelse)

I utgangspunktet skal ikke denne loven omfatte religiøse grupper, men «politiske aktiviteter» er svært vagt definert og har vist seg som et veldig vidt begrep, noe både representantene for Helsingfors-komitéen, Human Rights Watch og flere andre har påpekt. Som det er, står en rekke menneskerettighetsgrupper på listen. Flere grupper har blitt registrert uten å vite det. Flere grupper har også blitt registrert uten å ha mottatt utenlandske midler, fordi de har blitt knyttet til noe utenlandsk på en eller annen måte. Enkelte av gruppene på listen har sett seg nødt til å legge ned.

Religionskritikk

Speilbildet av den innskrenkede religionsfriheten er forbudet mot å såre religiøse følelser, noe som har gitt seg utslag i flere kontroversielle dommer. Velkjent er saken mot punkbandet Pussy Riot, som i februar 2012 hadde en ulovlig protestopptreden i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva. Hendelsen ga inspirasjon til denne loven, som bandmedlemmene også ble dømt etter. Dermed fikk den, som Sangadzhieva påpeker, tilbakevirkende kraft. Andre har blitt bøtelagt for å komme med nedsettende kommentarer om for eksempel kristendommen, og i skrivende stund risikerer Viktor Krasnov fra Stavropol inntil ett års fengsel for ytringer han kom med i en diskusjon på internett i 2014. Da skal han ha skrevet: «Hvis jeg sier at den samlingen med jødiske eventyr som kalles Bibelen er fullstendig sprøyt, så er det ikke noe å diskutere» og senere «Det finnes ingen Gud!». I 2015 ble Krasnov innlagt på psykiatrisk sykehus for å få vurdert om han var tilregnelig, noe han var, og i februar i år ble han stilt for retten.

Man skulle kanskje tro at denne loven også har blitt brukt til å verne om følelsene til religiøse minoriteter Det har vi ikke kunnet finne noen eksempler på, men det skal sies at foreløpig har bruken i det hele tatt vært nokså beskjeden. Om 2014 skriver SOVA at selv om ingen ble dømt for å ha fornærmet religiøse følelser, har det kommet mange klager, og alle klager de har registrert har kommet fra ortodokse.

Denne lovgivningen ser imidlertid ut til å ha bare beskjeden støtte i befolkningen. I en internasjonal spørreundersøkelse i 2009 støttet 61% av de spurte russerne at religion skulle kunne kritiseres fritt under dekke av ytringsfriheten, mens bare 13% mente at religionskritikk burde kunne føre til bot eller fengselsstraff.

Likevel fremstiller medias kommentatorer ofte religionskritikk som en slags rasisme.

Islam

Muslimer, formelt en «tradisjonell» og dermed privilegert gruppa, er likevel en av de som oftest nevnes som diskriminert. Mange kilder, inklusive USCIRF-rapporten, trekker frem at skriftene til den ikke-voldelige muslimske ideologen Said Nursi er erklært ekstremistiske og forbudt. Sangadzhieva eksemplifiserer med den islamistiske organisasjonen Hizb ut-Tahrir, som også er fredelig men ulovlig. USCIRF legger dessuten til: «Hundrevis av muslimer er satt i fengsel, angivelig på grunn av falske anklager; mange nektes sine juridiske rettigheter og mishandles i varetekt. Styrkede juridiske restriksjoner overfor sivilsamfunnet har negative konsekvenser for religiøse grupper.» (min oversettelse)  En koranoversettelse stod også en stund på ekstremistlisten, men har blitt fjernet. Forum 18 mener at forskjellsbehandlingen styrker separatistiske tendenser hos mange muslimer som prøver å etablere islamsk trosutøvelse lokalt og slik ender i konflikt med kirkens ledende rolle på nasjonalt plan.

En del steder stikkes det også kjepper i hjulene for trosutøvelsen til muslimer generelt. Moskvas anslagsvis 1,5-2 millioner muslimer har bare fire offisielle moskéer å benytte seg av. Ordføreren har, i lys av utbredte antimuslimske holdninger i befolkningen, motsatt seg flere byggetillatelser, selv om han ikke klarte å hindre åpningen av en av Europas største moskéer i fjor. Det bør imidlertid påpekes at denne erstattet en mindre moské som stod der fra før. Wetteland sier at muslimer må møtes i det skjulte for å be, ettersom moskéene er de eneste stedene der slike møter er tillatt. New York Times skriver at det er førti uoffisielle moskéer i byen. Slike problemer med bygging av hellige steder er verst i hovedstaden, men forekommer i flere deler av landet, og muslimer er mest utsatt – ifølge SOVA.

Men dette er forholdsvis beskjedne vansker sammenliknet med de man finner i et av Russlands mest turbulente hjørner.

Tsjetsjenia

Tsjetsjenia er et kapittel for seg – på flere måter. Republikken erklærte selvstendighet i 1991, noe som førte til krig 1994-1996 og 1999-2000, hvorpå området igjen kom under russisk kontroll. Siden har nasjonalistiske og islamistiske opprørere drevet en viss grad av motstandskamp, inkludert terrorangrep i andre deler av Russland, noe som har banet vei for det undertrykkende lokale regimet de har i dag. I 2003 ble den tidligere separatisten Akhmad Kadyrov utnevnt til president, etter å ha ledet republikkens administrasjon siden år 2000. Han ble myrdet i 2004, og tre år senere tok sønnen Ramzan Kadyrov over presidentrollen, som han har holdt på siden (i tillegg til en gryende karriere som actionstjerne, ser det ut til). Ifølge en nylig publisert rapport fra den ideelle organisasjonen International Crisis Group har ikke republikkens innbyggere noen tilgjengelige virkemidler for å stille myndighetene til ansvar. Opposisjon, både legitim og illegitim, blir slått ned på med overdrevne midler som kollektive straffemetoder, trusler og vold.

Påpakninger for menneskerettighetsbrudd har kommet fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, og til og med Kreml, selv om tilliten mellom de to regjeringene er stor. Wetteland mener at Kadyrov får styre som han vil. Dette støttes av Sangadzhieva, som sier at Kadyrovs Tsjetsjenia, hvor republikken ble gjenopprettet etter to kriger, gjerne fremheves som Putins «vellykkede» prosjekt, selv om det fortsatt finnes flyktninger og flere andre problemer etter konfliktene. Så Tsjetsjenias president sitter sannsynligvis trygt så lenge Putin har makten. Hvor populær han er blant innbyggerne er vanskelig å si, men han klarer åpenbart å mobilisere en betydelig del av befolkningen til støtte for seg, selv om påstanden om at over 700.000 av en totalt 1,3 millioner mennesker møtte opp til en demonstrasjon kanskje er en overdrivelse.

Og for å vende tilbake til religionsfriheten, kan International Crisis Group melde at ingen andre steder i Russland regulerer religionen i en slik grad. Sufisme (muslimsk mystisisme) er en del av den offisielle ideologien, og myndighetene viser sterke fiendtlige holdninger overfor det de anser som religiøs heterodoksi. Det blir utilslørt oppfordret til drap på «wahhabister», og vold mot folk som bærer salafistsymboler er vanlig.

Sangadzhieva forklarer at Kadyrovs personlige oppfatning av sharia styrer alt og fungerer som retningslinjer for politiet. Det kan bli slått ned på hvis man heller mot andre fortolkninger av islam, og for eksempel oppsøker en uavhengig imam. I tillegg skal det svært lite til å bli stemplet som wahhabist, en islamistisk gruppe som forfølges i Tsjetsjenia (men tillates i naborepublikker som Dagestan). Å ha skjegg kan være nok til at man får merkelappen.

Sangadzhieva og Wetteland mener det er interessant å sammenlikne med andre republikker i Nord-Kaukasus, og sier at flere av Tsjetsjenias problemer, inkludert mafiavirksomhet, overdreven vold fra myndighetenes side og tendenser til autoritativt styre, har smittet over grensene. Motstandsledere som kunne bidratt til moderasjon har blitt drept av russiske myndigheter. Dette har særlig vært tydelig i Dagestan, men også i eksempelvis Nord-Ossetia. En ting som bidrar til å opprettholde problemene i Nord-Kaukasus, er at radikale muslimske ledere som vil gå over til mer dialog og mindre vold for å vinne unge, møtes med vold. Ifølge Wetteland er det et grunnleggende galt premiss for diskusjonen at det er muslimer som stort sett står for drap i området, for det er myndighetene som tar livet av flest. For å illustrere fremholder hun at det er flere drap i amerikanske storbyer som Chicago og Washington DC enn i Tsjetsjenia.

Kort om fremtiden

Men hva med veien videre?

Helsingforskomitéens Sangadzhieva mener at glasset er halvtomt. I myndighetenes øyne skal religion og stat tjene sammen og fungere som grunnlag for makten, mens lovene bare er for syns skyld. Slik blir religionspolitikken grunnleggende knyttet til den personorienterte maktstrukturen. Denne maktstrukturen, sier hun, er avhengig av krig. I hele Russlands historie har det ikke vært en eneste periode uten krigføring. Hennes syn er at dette likevel ikke kan gå i lengden, og nye organisasjoner vil etter hvert bidra til å forme staten – et bidrag lovene er til for å kontrollere. Men Sangadzhieva tviler på at staten har maktapparatet som kreves.

Men om denne spådommen skulle slå til, er det nok helt umulig å spå hva som vil erstatte det gamle. Uansett vil nok kong Karl Johans råd om å vokte ordene sine i vårt største naboland være gyldig en stund til.

Religioner.no-lenker:

• Krimkrigen
• Historieuenighet
• Forbud mot hekseri
• Gabriel besøker Hellige Olga-kirke
• Russland slår ned på Scientologikirken

 Den russisk-ortodokse kirke, Islam, Kaukasus, Kirill, Medvedev, misjon, Putin, Ramzan Kadyrov, religionsfrihet, religionskritikk, russiskhet, Russland, Sovjetunionen, Tsjetsjenia