Er religionshistorie et venstrevridd fag?
Det er ikke uvanlig at religionshistorikere som ytrer seg i offentligheten blir stemplet som venstrevridde i kommentarfeltene. Har faget virkelig en slagside mot den politiske venstresiden?
Av Hans Olav Arnesen og Kai Erik Westergaard
Religionshistorikere som ytrer seg i offentligheten må regne med å bli kontant plassert på venstresiden av landets «kommentarfeltkrigere». Særlig dersom de uttaler seg om islam. Hvor de selv måtte føle seg hjemme politisk spiller liten rolle.
Det er imidlertid ikke bare i kommentarfeltene man kan lese at religionshistorie er et fag med slagside mot venstresiden. Minerva-journalist og forfatter Lars Akerhaug skrev følgende i en anmeldelse av Ingrid Viks bok, «Guds lobby»:
«Tradisjonelt har nok også religionshistorie i Norge vært et fag som har tiltrukket seg mange fra venstresiden, med påfølgende relativiseringer av problematiske trekk ved ulike religioner og trossamfunn.»
Det er en påstand som trolig kan få flere religionshistorikere til å heve øyenbrynene i undring. En ting er at fagets grunnleggere, Friedrich Max Müller og Rudolf Otto, ikke akkurat kan sies å ha utmerket seg som politisk radikale i sin tid. Noe annet er det at det tjuende århundrets trolig mest kjente religionshistoriker, Mircea Eliade, tidvis stod noe ukomfortabelt langt til høyre, med sine forbindelser til den fascistiske Jerngarden.
Da den radikale motkulturen på 1960- og 70-tallet gjorde sitt inntog på universitetene ble religionshistoriefaget i beskjeden grad påvirket av dette. Den mest utbredte forklaringen på det er at de fleste såkalte sekstiåtterne sverget ved sekulariseringsparadigmet og mente at religion var et kulturelt fenomen som raskt nærmet seg sin utløpsdato. Det gav liten mening å vie sin akademiske karriere til noe som snart ville forsvinne.
Kanskje synes enkelte religionshistorikere det er forfriskende å bli kalt «venstrevridde», gitt at fagets historie, i den grad det gir mening å bruke slike merkelapper, snarere fremstår som «høyrevridd».
Hva om det nå likevel er noe i disse påstandene? Kan religionshistorie ha tatt en retning i de senere år som gjør at betegnelsen «venstrevridd» nå er beskrivende for faget?
Torkel Brekke er en av landets aller mest profilerte religionshistorikere. Han er også blant de religionshistorikerne som i størst grad kombinerer sin akademiske karriere med et sterkt, og ikke minst svært synlig politisk engasjement. Han stod på Høyres stortingsliste ved valget i 2013, og har i en årrekke vært aktiv i den liberale tenketanken Civita.
Hva tenker han om påstanden om at religionshistorie er «venstrevridd»?
– Det er feil, slår Brekke fast.
Han har imidlertid en mulig forklaring på hvorfor denne oppfatningen har bredt om seg. Ifølge Brekke skyldes det at religionsforskere som uttaler seg om islam blir ansett som venstrevridde i enkelte miljøer, uansett hvor forskerne måtte stå politisk.
– Mange av disse forskerne blir jo, i hvert fall av ytre høyre, beskyldt for å være forrædere, stå i ledtog med en venstreside som ikke tar et oppgjør med multikulturalisme, som ikke forsvarer det norske, eller det europeiske og så videre.
Det kan med andre ord synes som om man i enkelte kretser klistrer merkelappen «venstrevridd» på all formidling om islam som er nyansert og kunnskapsbasert.
– Det er jo et problem, avslutter Brekke.
Hva mener du? Fortell oss din mening i kommentarfeltet, eller på Facebook.
Lars Akerhaug har reagert på fremstillingen av ham i artikkelen. Vi ønsker å presisere at det ikke skal forstås dithen at Akerhaug mener at religionshistoriefagets fedre var venstrevridde.
Les Lars Akerhaugs reaksjon: Jeg er kryssklippet og feilsitert.
Religioner.no-lenker:
- Brunsverting og rødsverting på Litteraturhuset
- Har vi et “nye kristne høyre” i Norge?
- Den svenske “åsiktskorridoren”– finnes den?
Følg med på Religioner.no for mer om religionsvitenskapelig formidling så vel som utfordringene ved å kombinere rollen som henholdsvis forsker og politisk engasjert samfunnsdebattant.
Artikkelen ble redigert kl. 13.05.