Roman von Ungern-Sternberg – baronen som ble Mongolias siste khan
Dyrket som en gud av tilhengerne, og fryktet som en djevel av sine fiender. Den tysk-estiske soldaten, eventyreren og mystikeren som ville gjenreise det mongolske imperiet. En buddhist beryktet for sin grusomhet, en forkjemper for kongedømmet av Guds nåde mot demokrati og pengemakt. «Den blodige hvite baronen» fortsetter å fascinere, nesten hundre år etter sin død.
Roman von Ungern-Sternberg med sitt karakteristiske hypnotiske blikk. Kilde: Wikimedia Commons.
Av John Færseth
Nikolai Roman Maximilian von Ungern-Sternberg ble født i 1885 og vokste opp i Estland, som på den tiden var en del av det russiske tsarriket. Han tilhørte den baltisk-tyske adelen som hadde dominert Østersjøområdet siden korstogstiden
Som barn og tenåring var Ungern-Sternberg det vi i dag ville kalt et problembarn. Han var uregjerlig, hissig og frekk og havnet stadig i slagsmål med medelever, noe som fikk ham kastet ut av den ene skolen etter den andre. Løsningen ble å melde seg frivillig i den russisk-japanske krigen. Krigen endte i nederlag for Russland, men ikke før Ungern hadde rukket å utvikle en livslang interesse for Asia.
Takket være familieforbindelser klarte han å komme seg inn på militærakademiet i St Petersburg. Interessen for asiatisk kultur og religion gjorde at han søkte seg tilbake til Østen etter å ha fullført offisersutdannelsen, der han tjenestegjorde i steppelandet øst for Baikalsjøen. Dessverre klarte han nok en gang å ødelegge for seg selv med en serie fyllekuler, slagsmål og dueller, hvorav en etterlot ham med et stort arr i pannen. Det endte med at han forlot regimentet.
Som mange andre i sin klasse hadde Ungern-Sternberg lært å se ned på de «innfødte» esterne og de slaviske massene som han anså som ute av stand til å styre eller ta vare på seg selv. Dette var en holdning han delte med mange andre baltisk-tyskere, inkludert nazistenes senere sjefsideolog Alfred Rosenberg, og som Rosenberg mente han at den voksende revolusjonære bevegelsen i Russland skyldtes jødisk renkespill. I motsetning til Rosenberg som kom til å identifisere seg sterkt med Tyskland og det «germanske», forble imidlertid Ungern-Sternberg tro mot det russiske imperiet og tsarmakten, som han anså som guddommelig sanksjonert. Av samme grunn lærte han å beundre japanernes krigerkultur og hengivenhet til en guddommelig keiser, som han utviklet til en generell beundring for det «uberørte» og tradisjonsbevisste Asia. Ikke minst lot han seg fascinere av de mongolske nomadefolkene som levde på de store slettene som strakte seg fra Sibir, gjennom Mongolia og videre ned i Nord-Kina, og som syv hundre år tidligere hadde underlagt seg store deler av Asia og Europa.
Urga, slik den mongolske hovedstaden så ut på von Ungern Sternbergs tid. Bildet er tatt i 1913. Kilde: Wikimedia Commons.
Etter en tur innom Mongolia vendte Ungern-Sternberg tilbake til Baltikum – 29 år gammel, og på god vei til å bli en taper: Forfyllet, utvist fra skolen og militæret, og avhengig av almisser fra familien. Nok en gang ble han reddet av et krigsutbrudd, denne gangen første verdenskrig.
Ved fronten var von Ungern-Sternberg igjen i sitt rette element. Han levde samme liv som soldatene, som til gjengjeld forgudet ham. Var det noe Ungern-Sternberg likte var det å slåss, og var det noe han likte enda bedre var det å drepe. Gang på gang risikerte han livet i kamp, avbrutt av perioder tilbrakt i arresten for fyll og slagsmål.
Det endte med at han ble overført til reservestyrkene og sendt til den tyrkiske fronten i Kaukasus. Her ble han kjent med en ung medoffiser, Grigorij Mikaelovitsj Semenov, en kaptein av burjatisk-mongolsk opprinnelse. Sammen fikk de ideen om å verve assyriske kristne til å slåss mot tyrkerne. Selv om resultatet ikke ble særlig vellykket hverken for den russiske hæren eller assyrerne, var det nok til å overbevise dem om at redningen for den russiske staten var å søke støtte hos de mange minoritetene i riket, og da særlig stammefolkene i øst.
Første verdenskrig ble avløst av borgerkrig der «røde» styrker lojale mot den nye sovjetregjeringen kjempet mot «hvite» som bestod av alt fra liberale demokrater til erkereaksjonære monarkister som Ungern-Sternberg. I tillegg kom unnsetningsekspedisjoner fra Storbritannia, USA og Japan, tsjekkiske desertører som forsøkte å kjempe seg ut til Stillehavet, bondeopprør og etniske minoriteter som forsøkte å bruke kaoset til å opprette sine egne stater.
I Sibir ble det en kamp om den transsibirske jernbanen, den tynne «navlestrengen» som holdt det enorme området sammen og forbandt små og store byer med omverdenen. Semenov og Ungern erklærte seg lojale mot den avsatte tsaren, og opererte i Transbaikalområdet, der de rekrutterte en blanding av burjater, russere og kinesere. For Ungern var ikke krigen bare en kamp for å gjeninnsette tsardømmet, men en kamp mellom det gode og det onde der sistnevnte var representert av moderne styggedom som demokrati, kapitalisme og sosialisme – alt sammen dirigert av jødene som hadde satt det russiske folket opp mot sine rettmessige herskere.
Dette hindret ham ikke i å oppføre seg temmelig «ondt» selv, og få et rykte for usedvanlig grusomhet, selv i en krig preget av stor brutalitet på begge sider. Etter sigende skal Ungern-Sternberg ha påberopt seg en oversanselig evne til å oppdage tilfangetatte kommunister bare ved å kaste et blikk på dem. De som ble mistenkt for slike sympatier ble torturert, skutt eller hengt og kroppene deres kastet i elver eller dumpet på marken.
I 1921 var de fleste hvite lederne enten døde, fengslet eller i landflyktighet. Semenov flyktet over grensen til Mandsjuria, et omstridt område mellom Kina og Russland.
Ungern valgte å dra sørover, inn i Mongolia. Russland var tapt til bolsjevikene, men kanskje kunne han bygge opp et nytt rike her, slik Djengis Khan en gang hadde samlet de mongolske stammene for deretter å legge under seg verden?
Bogd Khan, den åndelige og verdslige herskeren over Ytre Mongolia etter at landet løsrev seg fra kinesisk overherredømme. Kilde: Wikimedia Commons.
Den mongolske hovedstaden Urga er i dag kjent som Ulan Bator, og er en samling av sovjetiske og postsovjetiske betongblokker. I 1921 var Urga imidlertid en by av av hytter og filttelt, med en befolkning som varierte etter årstidene. De viktigste landemerkene var de mange buddhistiske klostrene og templene og det beskjedne palasset til Bogd Khan, mongolenes åndelige og verdslige overhode.
I kaoset som hadde fulgt i kjølvannet av den kinesiske revolusjonen i 1910 hadde Mongolia lyktes i å løsrive seg fra kinesisk overherredømme, selv om det fortsatt var kinesiske garnisoner i landet. I likhet med sin tibetanske kollega Dalai Lama gjorde Bogd Khan krav på å være en reinkarnert bodhisattva, altså en buddha som har oppnådd opplysning men likevel valgt å fortsette å la seg reinkarnere for å hjelpe andre å oppnå det samme. Så fikk det heller være at den daværende khanen ikke akkurat levde spesielt buddhaaktig, men var grisk, brutal på grensen til det sadistiske og etter hvert mer eller mindre blind av syfilis, som han etter alt å dømme hadde fått fra en prostituert.
På det tidspunktet Ungern dukket opp var Bogd Khan mer eller mindre en fange av den kinesiske garnisonen og krigsherren Xiao Xu, som ønsket å bringe Mongolia tilbake under kinesisk styre. Bogd var derfor mer enn positivt innstilt da Ungern-Sternberg tilbød sin hjelp mot kineserne. En annen som fulgte ekspedisjonen med stor interesse var Tibets hersker, den 13. Dalai Lama, som også kjempet for å komme seg fri fra kinesisk kontroll, og som sendte flere hundre soldater for å hjelpe til med befrielsen av Mongolia.
Den fjerde februar 1921 inntok Ungern Urga i spissen for en multietnisk hær av mongoler, tibetanere, kinesere og russere. Ni dager senere ble Bogd Khan høytidelig kronet som hersker over Mongolia. Kroningen ble feiret med en parade der Ungern-Sternberg fulgte khanen, i mongolsk drakt og ridende på en hvit hest. For Ungern var dette bare begynnelsen på det som skulle bli et korstog for å gjenopprette monarkiet, først i Mongolia og Kina og deretter i Russland og Europa.
Erobringen av Urga gjorde Ungern-Sternberg svært populær blant mongolene, som hyllet ham som «krigsgud» og reinkarnert lama. Bogd gav ham ærestittelen khan. Pussig nok ser han ut til å ha brukt mye tid på å forsøke å modernisere Urga, med sykehus, broer og kloakk – noe som dessverre ikke ble særlig vellykket ettersom de utenlandske ekspertene han tilkalte døde eller flyktet i løpet av kort tid.
Thubten Gyatso, den trettende Dalai Lama, sendte flere hundre soldater til mongolenes hjelp. De utgjorde noe av en elitestyrke i von Ungern-Sternbergs hær. Kilde: Wikimedia Commons.
For russere, kinesere, jøder og mistenkte kommunister ble Ungern-Sternbergs styre en redselstid. En russisk kjøpmann ble halshugd for å ha holdt en revolusjonær tale tre år tidligere. En annen ble drept på grunn av mistanker om at sønnen hans var involvert i kommunistpartiet i Irkutsk. Et annet motiv var ren grådighet, ettersom Ungern-Sternberg hadde erklært at etter en politisk henrettelse skulle en tredjedel av eiendommen til den henrettede gå til den som hadde angitt ham, resten til staten.
Samtidig nærmet fienden seg på den andre siden av grensen. En gruppe mongolske kommunister hadde klart å få støtte fra sovjetmyndighetene til å gjennomføre en tilsvarende sosialistisk revolusjon i Mongolia. Sovjeterne hadde vært skeptiske til å gripe inn så lenge det fortsatt var kinesiske garnisoner der, men nå var disse borte – takket være Ungern-Sternberg.
18 mars inntok de byen Kiathka nær den russiske grensen og proklamerte en ny, sosialistisk regjering. I motsetning til Ungerns multinasjonale hær bestod troppene deres utelukkende av mongoler, noe som gjorde dem til en farlig rival når det gjaldt å beholde gunsten hos mongolske nasjonalister. Ungern, som var i ferd med å miste popularitet samtidig som soldatene hans var i ferd med å bli uregjerlige, valgte å svare med å rykke nordover og invadere Sovjetunionen. Ved å slå et slag mot bolsjevikene på deres eget territorium håpet han både å få fornyet autoritet, frata de kommunistiske rivalene deres eneste støttespiller og – om skjebnen var med ham – frigjøre eller erobre Transbaikalområdet med støtte fra den mongolsktalende befolkningen der.
Det endte i katastrofe. I stedet for å slå ut kommunistene på deres egen jord fant Ungern seg snart på flukt, jaget av sovjetiske armeer og fly. De mongolske kommunistene marsjerte videre mot Urga, som falt etter en kortvarig, symbolsk motstand. Bogd Khan viste seg mer enn villig til å samarbeide med de nye herskerne, som på sin side var like villige til å bortforklare det siste årets hendelser som forårsaket av dårlige rådgivere og naivitet fra khanens side.
Nok en gang nektet Ungern-Sternberg å gi opp. I stedet for å flykte til Mandsjuria slik det som var igjen av hæren hans ønsket, ville han dra mot sørvest – inn i Tibet, der han håpet å kunne starte på nytt. Soldater og offiserer fryktet fortsatt «krigsguden», men dette var dråpen. De nektet å følge ham videre. I stedet ble han bundet og tatt til fange. Kort etter ble det som var igjen av Ungern-Sternbergs soldater selv tatt til fange av sovjetiske soldater. Baronen ble brakt til Novosibirsk, og skutt etter en kort og summarisk rettssak der han ikke gjorde noe forsøk på å forsvare seg mot anklagene bortsett fra på ett punkt – å ha samarbeidet med japanerne. Et høydepunkt i rettssaken – som ble holdt i en teatersal foran to tusen tilskuere – var da en vantro anklager spurte baronen om han virkelig trodde at kommunismen var blitt planlagt av babylonske jøder for tre tusen år siden.
Det siste bildet som finnes av ham er tatt få minutter før henrettelsen. Han poserer sammen med bødlene, er iført russisk uniform, og om man ikke visste bedre kunne man tatt det for en gruppe offiserer fra før revolusjonen, samlet for en parade.
De senere årene har det kommet en rekke biografier, artikler og nettsteder dedikert til «Den blodige baronen». Noen av disse har fokusert på den usedvanlige brutaliteten han flere ganger utviste, og på den intense antisemittismen som på mange måter peker fremover mot nazistenes holocaust, mens atter andre har satt ham i forbindelse med samtidens frykt for at «den gule fare» på sikt ville overta Europa, selv om det neppe stemmer at han så seg selv som en reinkarnasjon av Djengis Khan, eller som en forløper for den eurasianismen vi i dag finner hos høyreorienterte tenkere som Aleksandr Dugin.
Andre har fokusert på hans mildt sagt uortodokse religiøse overbevisning, som ser ut til å ha kombinert elementer av russiskortodoks kristendom (til tross for at han var oppdratt som lutheraner) med buddhisme – riktig nok i en form som hadde lite å gjøre med Siddharta Gautamas lære, men som var tilsvarende formet av mongolsk folkereligion der spådomskunst, magi og besettelse har spilt en viktig rolle. Noe av dette kan også ha skyldtes påvirkning fra teosofien, som på denne tiden var svært populær i Russland.
I det hele tatt ser baronen ut til å ha vært svært opptatt av spådommer og magi – han konsulterte jevnlig mongolske og burjatiske orakler, og skal ha ridd i kamp dekket med magiske beinamuletter. I tillegg ser han ut til å ha vært opptatt av apokalyptiske forventninger, både kristne og asiatiske, og tolket ofte seg selv inn i disse. Særlig ser han ut til å ha vært opptatt av forestillingen om Shambhala, et mystisk skjult kongedømme med en hersker som en dag skulle storme frem og bringe hele verden til sannheten ved hjelp av sverdet. Også de buddhistiske helvetesforestillingene, som ikke ser helvete som noe permanent, men en renselse som synderne må gjennom før de kan bli gjenfødt, skal ha gjort sterkt inntrykk på ham, og det har blitt antydet at han så seg selv og sin egen rolle som del av en slik renselse.
Ungern-Sternberg var en anakronisme allerede i levende live. Han ville gjenopprette en samfunnsform som hadde tilhørt fortiden i flere hundre år, og tordne utover verden som en ny Djengis Khan. En håpløs oppgave, spesielt for en mann med et par tusen soldater. Likevel klarte han å sette sitt preg på ettertiden og på kartet. Mens innsatsen hans ikke førte til noen gjenoppretting av monarkiet av Guds nåde i Kina, Russland eller andre steder, var den med å hindre at Mongolia gikk samme vei som Tibet og Sinkiang der den opprinnelige befolkningen er på god vei til å bli en minoritet.
Siden denne artikkelen kom ut har YouTube-prosjektet The Great War Channel laget en video om von Ungern-Sternberg. Vi kan anbefale å ta en titt på den, såvel som denne YouTube-kanalen, som tar for seg første verdenskrig, uke for uke.
Kilde: James Palmer – The Bloody White Baron. The extraordinary story of the Russian nobleman who became the last khan of Mongolia.
Denne artikkelen er skrevet med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.