Aktuelt

Sakrale veggmalerier i ny drakt

religioner      |      08/07/2014

Kunsten kan ikke stå stille. Den må som alt annet utvikle seg. Det gjelder også religiøs kunst, noe hinduiske veggmalere har forstått til det fulle.

Av Audrey Bounaix

Den antikke, sørindiske tradisjonen for veggmalerier er særlig kjent for de majestetiske bildene man finner på hinduistiske tempelvegger. Men hvordan fremstår denne tradisjonen i moderne tid?

For å svare på dette spørsmålet kan man starte med å se på arbeidene til den berømte modernisten A. Ramachandran. Han ble født i Kerala i 1935, og skrev sin doktoravhandling om veggmalerikunsten i Kerala mellom 1961 og 1964. Ved siden av å vise en tydelig kontroll over linje, farge og form, og evnen til å skape visuelt drama, fremmaner maleriene hans også den storslåtte skalaen i Keralas tradisjonelle veggmalerier. I det berømte bildet Yayati fra 1986 gjenforteller Ramachandran en historie fra Mahabharata ved å ta i bruk hele lerretets monumentale omfang. I nyere tid har kunstneren Manikandan Punnakkal gjennom sine nytolkninger av den tradisjonelle tempelmalerikunsten ført denne rike arven videre. Hans nyvinning er å lage todimensjonale malerier på gipsbakgrunner, hvilket gir en livaktig virkning av lys og skygge.

Jeg ble relativt nylig kjent med Keralas kunstarv. På min første tur til delstaten i 2011 sammen med en gruppe av venner var det flere ting som overrasket meg. Først og fremst hvordan de dramatiske hustakene ikke lignet noe jeg hadde sett av arkitektur i andre indiske delstater, men også det mangfoldige utvalget av mat – et kjærkomment avbrekk etter tre uker med tamilsk vegetarmat! I Cochin besøkte vi Mattancheri-palasset, som ble bygget for rajaen av Cochin i 1555, og det var her jeg først oppdaget veggmalerikunsten. I det kongelige kammerset ble jeg møtt av 48 veggmalerier i jordtoner. Disse frisene illustrerte Ramayana-eposet, som er et vanlig tema for hinduistisk tempelkunst. Forskjellen her var at bildene er malt på veggene, og ikke utskåret i stein eller andre materialer. Den uvanlige detaljrikdommen i bildene skilte dem også tydelig fra stilartene i både Rajasthan og Gujarat.

Disse arbeidene fra 1500-tallet er en del av den videre veggmaleritradisjonen i Kerala. Det aller tidligste eksemplet på denne tradisjonen er å finne i Tiruandikkara, som nå ligger i delstaten Tamil Nadu, og har blitt datert til 700-800-tallet. Allerede her ser man en forkjærlighet for hinduistiske, mytologiske motiv. Kunstformen ble båret frem av kongelig beskyttelse, og er følgelig å finne i mange av regionens templer og palasser. Bildene skildrer som regel guddommenes overjordiske verden. Denne teknikken med å bruke vegger og naturlige fargestoffer blir nå brakt til live igjen av en ny generasjon kunstnere, som fremmer både forskning og undervisning av veggmalerikunsten. Og deres referanseperiode er 1500-1800-tallet, nettopp den perioden da Mattancheri-palasset ble oppført.

Uttrykksfullheten i de tradisjonelle bildene fra denne perioden gir dem en plass blant de mest kraftfulle kunstverkene i Sør-Asia. I valget av tema fulgte kunstnerne hellige tekster, som for eksempel Purana-ene, og i det praktiske arbeidet adlød de formaningene i tradisjonelle, tekniske tekster, som Silparatna fra 1500-tallet. Ifølge tradisjonen Silparatna og lignende tekster er et uttrykk for, skal malerne arbeide etter panchavarna-prinsippet. Dette innebærer at kun fem farger skal benyttes – hvit, gul, rød, grønn og svart. Hver av disse fargene representerer egne guddommer. To aspekter gir de tradisjonelle bildene deres hellige verdi: Det at de fremstiller guddommer, og ved at de er plassert i templenes indre kamre. Guddommens hellighet blir dermed overført til bildene, og gir de todimensjonale fremstillingene den samme religiøse autoriteten som selve tempelidolet, murti-en.

Men de moderne, indiske kunstnerne følger ikke den begrensede fargepaletten tradisjonen dikterer. Manikandan Punnakkal, hvis veggmalerier har blitt meget populære, maler sine bilder med blå bakgrunn, hvilket gir et inntrykk av kjølighet. Samtidig kan de forgylte formene i bildenes sentrum minne om smykkekunst. I tillegg til dette originale fargespillet har Punnakkal også valgt å fjerne seg fra begrensingene freskeformatet innebærer. Han bruker i stedet store lerret, hvilket gir større å spillerom enn freskene til å fremstille himmelens frodige musikere, et populært motiv i tradisjonell, hinduistisk kunst. Og til forskjell fra de tradisjonelle freskene, hvor man gjerne finner et vell av figurer, fokuserer Punnakkal heller på én sentral figur. Men hans forkjærlighet for populære ikoner, som Ganesh og gjeterpikene som lengter etter Krishna, viser samtidig hans nærhet til tradisjonen.

Slik har både A. Ramachandran og Manikandan Punnakkal tilpasset Keralas tradisjonelle veggmalerikunst til sine egne uttrykk, og vunnet stor publikumsappell underveis. Ved siden av arbeidene som vises her, og som hører til en kolleksjon for auksjonshuset StoryLTD, har Punnakkal også utført riktig monumentale arbeid. Han har blant annet laget 80 veggmalerier for Vaikom Mahadeva-templet i Kerala, et prosjekt som til fulle demonstrerer hans talent og utholdenhet. For meg er de isolerte skikkelsene i Punnakkals arbeider mer tiltalende enn maleriene jeg så i Cochin. For det er den ensomme skikkelsen som tiltrekker seg vår oppmerksomhet, og som vi kan la oss bli knyttet til og identifisere oss med.

Denne artikkelen stod først på trykk i Saffronart.com.

Religioner.no lenker:

• India har nå tre kjønn. 
• Hvem har rett til å definere hinduismen? 
• Homeopatisk sultestreik
• Buddha-krangel
• Myrdet for sin kamp mot overtro
• Voksende uro i Asia
• Prøve i ku

 fresker, friser, hinduisk, Hinduisme, kunst, Manikandan Punnakkal, veggmalerier