Aktuelt

Saladin – erobreren som ble et symbol for toleranse

Ida Therese Johannessen      |      04/03/2013

Det er igjen duket for Saladindagene på Litteraturhuset. I arrangementet som bærer Saladins navn, rettes det intellektuelle og kulturelle fokuset mot Midtøsten. Hvordan har det seg seg at en islamsk hærfører fra det tolvte århundre har et årlig arrangement oppkalt etter seg i et vinterkaldt Oslo?

Av Ida Therese Johannessen.

 Salah al-Din, eller Saladin som han er kjent som i Europa, ble født mellom 1137 og 1138, i byen Tikrit ved Tigris’ bredder. Familien hans var av kurdisk herkomst og faren tjente som guvernør i seldsjukkenes dynasti. Saladin ble sendt til Egypt for å hjelpe fatimidene i kampen mot korsfarerne, og etter hvert kom han selv til makten, innstiftet Ayyubidedynastiet og gjorde seg til sultan over Egypt og Syria.

Etter slaget ved Hattin i 1187 erobret han Jerusalem, klimakset i hans karriere som hærfører. Den hellige byen hadde vært under korsfarernes kontroll i over 80 år, og han gjenerobret den for islams sak. Under det tredje korstog marsjerte europeerne, ledet av Rikard Løvehjerte, mot byen for å erobre den tilbake fra Saladins hender. Rikard Løvehjerte mislyktes i å innta byen og korstoget resulterte i våpenhvile. Byen forble under muslimenes kontroll, men Saladin åpnet Jerusalems porter for pilegrimer fra alle de tre religionene som holdt den hellig. Muslimer, kristne og jøder ble garantert tilgang til sine hellige steder.

Dette var en oppsiktsvekkende storsinnet opptreden som har satt sine spor i historien. I begge de kulturområder som korstogkrigene berørte, det kristne Europa og det islamske Midtøsten, har historien om Saladin utviklet seg til legender om et ideal, et beundringsverdig eksempel til etterfølgelse.

Den islamske Saladin

I de islamske kildene i samtiden blir Saladin fremstilt som den ideelle muslim. Han portretteres som from og hengiven, som en mann av gudfryktighet og sterk tro. Han er kjent for å føre den rettferdige jihad, som en høyverdig moralsk kriger.

Historien om Saladins fromhet, er historien om en religiøs vekkelse. På et tidspunkt ble Saladin alvorlig syk og under sykdommen fikk han tid til å reflektere. Han vendte seg mot Gud og sverget å gjenerobre den hellige byen Jerusalem, hva enn kostnaden måtte være. Etter omvendelsen førte han den rettferdige krig for islams sak av hele sitt hjerte, både den lille jihad – mot den ytre fienden, og den store – i sitt indre. Han blir sett på som en dydig kriger med rettferdige mål, som en forkjemper for islams sak, genuint forankret i kropp og sjel.

I de biografiske kildene fremstår Saladin som en romantisert skikkelse, og det er disse kildene som er opphavet til de europeiske legendene om Saladin.

Men hvorfor var Jerusalem så viktig for Saladin? Flere byer var i korsfarernes hender, og fra et militært perspektiv var det ikke Jerusalem som var den mest strategiske byen å erobre. Strategisk sett ville det naturlige vært å konsentrere seg om å sikre kystbyene. Men Jerusalem hadde en annen kvalitet. Byen var emosjonelt strategisk, og hadde en religiøs verdi. Jerusalem var stedet der stamfaren Abraham hadde sitt hjem, og stedet der menneskene ville samles på dommedag. Ikke minst var det herfra Profeten Muhammad hadde foretatt sin nattlige himmelreise. Byen måtte derfor gjenerobres for islam, og jihadretorikken virket samlende på muslimer med ulike interesser og lojalitetsbånd. Saladins gjenerobring av Jerusalem ble derfor klimakset i hans karriere, og det er omstendighetene rundt nettopp denne erobringen han huskes for.

Saladins bragder ble med dette gjenstand for middelaldersk dikting og biografiskriving. Han ble portrettert som en hærfører som inspirerte til stor lojalitet. Med karismatiske egenskaper utøvde han stor generøsitet. Han ble kjent for sin høyverdige moral, og satt som kontrast til sine blodtørstige fiender, muslimske så vel som kristne. I de biografiske kildene fremstår Saladin som en romantisert skikkelse, og det er disse kildene som er opphavet til de europeiske legendene om Saladin.

Den europeiske Saladin

Saladin har ved jevne mellomrom dukket opp i diverse europeiske, kulturelle uttrykksformer. Han var tidlig til stede i middelalderballader og han opptrer i Dantes Guddommelig komedie. I nyere tid har han inntatt lerretet i blant annet filmen Kingdom of Heaven, og han levendegjøres gjennom dataspill, Playstation og X-box.

I den europeiske middelalderen ble Saladin kjent som erkeeksempelet på den edle og modige ridder. Han ble portrettert som den noble og rettferdige fienden. Det middelalderske idealet om ridderlighet stammer nok i stor grad fra denne muslimske erobreren, kanskje mer enn fra europeiske aristokrater selv.

Når det gjelder dagens oppfatninger av Saladin, kan de først og fremst spores til den skotske forfatteren Sir Walter Scotts fremstilling av Saladin i romanen The Talisman fra 1825. Her møter vi Rikard Løvehjerte og Saladin i konteksten av det tredje korstog. I romanen blir karakteren Saladin fremstilt som en nobel gentlemann, som overlegen de europeiske krigerne i dannelse og moral.

I den europeiske middelalderen ble Saladin kjent som erkeeksempelet på den edle og modige ridder.

Saladin settes gjerne opp som kontrast til de europeiske korsfarernes blodige og hensynsløse fremferd. Han blir bildet på den Midtøstens kulturelle overlegenhet fremfor Europa i denne perioden, og han tillegges beundringsverdig kvaliteter som moralsk fremferd og respekt for fienden.

Legenden om den tolerante Saladin står sterkt i europeiske fremstillinger. Det forbløffende ved å sikre de tre religionene fri ferdsel til sine hellige pilegrimsmål, i en tid som fremstilles som en sivilisasjonskrigenes tid, gir hærføreren respekt. Han blir en tidlig forkjemper for dagsaktuelle idealer som toleranse og religionsfrihet. På denne måten holdes legenden om Saladin stadig levende og aktuell.

 

Den historiske Saladin

Historiene om Saladin som den noble ridder, med høy moral og som toleransens agent, kan høres for godt ut til å

være sant. Han var tross alt en suksessrik hærfører i korstogenes epoke.

I følge Knut Vikør, professor i islamsk historie, er det best å se Saladin som en første-generasjons sultan i sitt dynasti, det vil si en kompetent militær og politisk leder som var i stand til å samle Egypt og Syria under sitt personlige lederskap.

— Det gjør du ikke som myk liberaler. Det var kontinuerlig erobring av rivalers byer og områder, naturligvis med brutale midler. Men samtidig må du være i stand til å opparbeide hengivenhet og lojalitet fra dine tilhengere, det vil si at du måtte være rettferdig ut fra de spillereglene som gjaldt. Saladin må ha vært i dette leiet.

Også på korsfarersiden var det hos mange aksept for å leve sammen med det muslimske folkeflertallet.

Men Saladin som en brutal hærfører er ikke den Saladin vi kjenner.

— Det som har preget mange framstilinger av Saladin som mild og vennlig, er nok at han ikke massakrerte kristne etter å ha tatt Jerusalem, men åpnet for sameksistens. Nå er det sikkert varierende i hvilken grad kristne korsfarere også var så blodige som de blir framstilt i røverromanene. Noen var det og massakrerte muslimer og jøder, men slett ikke alle. Også på korsfarersiden var det hos mange aksept for å leve sammen med det muslimske folkeflertallet. Forholdet mellom korsfarere og muslimer var en blanding av krig og konflikt i noen tilfeller, og allianser mellom fyrster og lokale ledere i andre. Religionsskillet var et skille, absolutt, men det var et skille med mange hull i, sier Vikør til Religioner.no.

— Det beste er nok å se Saladin som en som hadde en praktisk toleranse for å oppnå sine jordiske mål, men som var uten skrupler når det tjente hans interesser.

Når det gjelder den europeiske myten om Saladin sier Vikør at:

— Bildet av Saladin må ses som et bilde, en litterær eller stilistisk konstruksjon, og analyseres som det, ikke som en historisk realitet. Det er interessant at slike oppfatninger av Saladin finnes, og en kan prøve å finne ut hvilken historikk de har, og grunner til at de oppstår, altså historikken til ridderidealet og den “noble fienden”.

Litteraturhusets Saladin

På Litteraturhusets nettsider begrunnes Saladindagene med det faktum at Saladin avstod fra hevn etter erobringen av Jerusalem. Han;

«(…) åpnet byen for alle de tre religionene som holdt den hellig. Saladin gjorde slutt på krigen gjennom forlik og forsoning, og ikke bare med våpenmakt. Det er dette, og ikke de mange slagene, som gjør at Litteraturhuset har stiftet de internasjonale Saladindagene».

Aslak Sira Myhre, daglig leder på Litteraturhuset, forteller at ideen til Saladindagene kom på Wergelandkonferansen i 2008. Konferansen hadde fokus på Midt-Østen og deltakerne var kunstnere og intellektuelle fra hele Midt-Østen, samlet for å feire Wergelands ånd, hans ideer om ytringsfrihet, religionsfrihet og demokrati. Som sluttord til konferansen uttalte Thorvald Steen at en internasjonal Saladindag burde innstiftes, for å feire at han åpnet Jerusalems dører for pilegrimene.

— Hva er det du snakker om nå? Nå holder du deg ikke til saken, tenkte Sira Myhre.

Videre forteller han:

— Men så måtte jeg se på responsen fra de fra Midtøsten og de trampeklappet og viste en enorm respons. Da måtte jeg se på hva det var med denne Saladin, og jeg oppdaget betydningen av å se på Saladin som et symbol.

Ideen utviklet seg og Saladindagene ble stiftet, med fokus på Midt-Østen fra et kulturelt perspektiv.

— Tanken er å danne en arena der man ikke skal holde hender for å lage fred. Det er ikke en arena der vi skal overkomme motsetningene mellom Israel og Palestina eller Iran og Irak, men en arena der vi anerkjenner at det er reelle konflikter og så diskuterer vi derfra.Vi tror ikke at vi lager fred i Oslo. Men vi prøver å samle mennesker som er villige til å bryte ut av dikotomiene.

— Saladin er en interessant og stadig aktuell figur, sier Sira Myhre.

— Forestillingen om en evig konflikt mellom kristne og muslimer vokser i begge leire. Korstogretorikken er aktivt i bruk igjen, både blant jihadister, islamofober og lagt inn i den politiske offentligheten i en rekke europeiske land. Politiske kamper i både Norge og Frankrike kan dreie seg om hvordan man skal forstå kampen om Wien eller den arabiske perioden på den iberiske halvøy. I denne konteksten blir det viktig å ha en historisk forståelse. Uten historien blir det umulig å forstå. Årets Saladindager innledes av foredrag om det historiske bakteppet for konflikten i Syria. Uten å kjenne historien kan man risikerer å agere uten forståelse av hva denne konflikten dreier seg om.

Saladin som en historisk person blir dermed inngangsporten til å diskutere dagsaktuell tematikk, for ikke å miste blikket av tematikkens røtter.

— Men tanken er ikke å glorifisere Saladin. Hvis man gjør Saladin til helgen og sier at han handlet ut av sitt hjertes godhet, så snakker man usant. Saladin er her et symbol, og det er ikke en feiring av Saladin sådan, det kan man ikke ha hvert år. Vi har hatt saladinforedrag og et visst fokus på Saladin hver gang, men vi bruker han som en inngang til helt andre ting. Det er noe av grunntanken, sier Sira Myhre.

Det vi jobber for er ikke å skape fred, men å prøve å skape en forståelse for hvordan den andre tenker.

Det er ikke krigsherren Saladin som er fokuset for Saladindagene. Som hærfører på 1100-tallet myrdet man og målet var erobring. Men i følge Sira Myhre er det;

— (…) en ahistorisk forståelse om man sammenligner datidens mennesker med dagens. Tanken bak Saladindagene er ikke å tro at noen fra denne epoken kan flyttes inn i 2013 og utgjøre et tolerant menneske etter dagens standarder, det er absurd. Men det vesentlige Saladin gjør er at han avstår fra hevn. Dette var kanskje et taktisk spill, men faktum er at han gjør det. Kort etter at Rikard Løvehjerte spiddet og bukslaktet sine fanger, i et samfunn der hevn var normalen, var forestillingen om at motstanderen din ikke er et menneske, ekstrem sterk. Og når Saladin i denne konteksten avstår fra hevn, uavhengig av hva som var grunnen til det, setter han et historisk eksempel. Det kostet å avstå fra hevn, å skulle overbevise hevnklare soldater om at de ikke fikk røre et hårstrå på hodet til sine fanger. Slik er det fortsatt i dag. Man kan fortsatt bli drept for å insistere på at motstanderen er et menneske.

Det er heller ikke fred som er det primære fokuset for Saladindagene. Sira Myhre spør:

— Er det fred vi vil ha for enhver tenkbar pris? Varig fred er ikke mulig uten en eller annen form for toleranse og forståelse for den andre i bunn.

Han peker på at man kan skape fred ved å undertrykke og holde folk nede.

— Kineserne skaper fred i dag. Araberne skapte fred der de hadde okkupert. Det vi jobber for er ikke å skape fred, men å prøve å skape en forståelse for hvordan den andre tenker.

Mytene og legendene om Saladin er mange og tar ulike former. Mens korstogretorikken lever blant jihadister så vel som høyreekstreme, er det den tolerante Saladin som denne uken opptrer på Litteraturhuset. Som ridder, from muslim og toleransens ideal fortsetter Saladin å dukke opp. Denne historiske personen er et potent symbol, en kontroversiell skikkelse som går rett inn i nåtidens politiske og kulturelle utfordringer. Saladin som symbol har vært aktuell i over 800 år, og ingen ting tilsier at hans tid ennå er forbi.

Lenker: 

• Saladindagene
• Saladindagene 2013

 

 

 

 

 Aslak Sira Myhre, jihad, Knut S. Vikør, korstog, Litteraturhuset, ridderidealer, Saladin, Saladin-dagene, Salah al-Din