Sekularitet(er). På vorspiel med Casanova.
Takket være Kulturutvalget ved UiO fikk vi anledning til å dra på vorspiel med storsjarmøren Casanova.
Av Hans Olav Arnesen
Jose Casanova
Jose Casanova er et kjent navn for mange religionsvitere. Det var derfor et kupp da Kulturutvalget ved Universitetet i Oslo klarte å sikre seg denne akademiske sluggeren til et foredrag i det intime biblioteklokalet i andreetasjen på Chateau Neuf. Jose Casanova fant seg åpenbart vel til rette i de uformelle omgivelsene og begynte med å kommentere symbolbruken, både på Kulturutvalgets flygeblader, som viste en kristen fisk samt et knippe kjente religiøse symboler, og portrettene av griser i fornemme klær som prydet veggene. Symboler er viktige kilder til forståelse av gruppers identitet og selvforståelse, såvel som hvordan man blir forstått av andre. Religion kan ikke symboliseres i det abstrakte, men det gjelder også sekularitet. I hvert fall dersom det skal forstås som noe annet enn tomrommet som oppstår når religionen trekker seg tilbake.
Sekularitetsstudier
Studiet av sekularitet er ennå i barndomsfasen, ifølge Casanova. Det er først i de siste 10 årene at man har viet dette komplekse fenomenet oppmerksomheten det fortjener. Lenge var sekularitet ensbetydende med den protestantiske sekulariseringsprosessen (presumptivt eksproprieringen av kirkegods – min innskytelse), og et produkt av moderniseringen. Casanova mener det er nødvendig å konstruere en sekulariseringsgenealogi som strekker seg lengre tilbake.
Selv mener han at St. Augustin er et riktig sted å begynne, og viser til at den siste kirkefaderen var opptatt av å finne en måte få den nye kristne hovedreligionen til å fungere sammen med den, inntil nylig, hedenske staten:
“Å få kristne og hedninger til å leve sammen, og regjere sammen.”
Det oppstod videre tidlig et skille mellom den sekulære – immanente, og den monastiske – transcendente geistligheten. De førstnevnte samhandlet med den profane verden, mens andre trakk seg tilbake fra det dennesidige og verdslige. Sekulariseringen begynner således som en intern, kristen prosess hvor noen munker, som fransiskanerne og dominikanerne, interagerer med den verdslige verden, i motsetning til andre munkeordener. En nedrivning av de monastiske murene, ifølge Weber, og noe vi moderne skandinaver, ifølge Casanova, har problemer med å forstå, ettersom vi er både lutheranere og sekulære.
Likeledes er USA på en og samme tid det mest sekulære samfunnet i verden, og et samfunn hvor religionen gjennomsyrer samfunnet. Frankrike på den andre siden, har gjort et brutalt brudd med religionen, og skjermet allmuen fra geistligheten. Her er vi inne på et av Casanovas hovedpoenger. Slik det ikke finnes en kristendom, eller ett islam, finnes det heller ikke en sekularitet. I stedet kan man snakke om en luthersk, en katolsk, en fransk eller skandinavisk sekularitet. Spør man en franskmann hva et sekulært samfunn er, vil han formodentlig peke på laicité-ordningen, og vil neppe peke på protestantismen i en historisk gjennomgang av den franske sekularitet. Likeledes finnes det ingen universell ateisme. Man er enten buddhistisk, katolsk eller lutheransk ateist, preget av den opprinnelig religiøse kultur man er vokst opp med, selv om man har skilt lag med religionen som har vært så vesentlig i å forme den.
Selv om sekularisering i dag finner sted i flere kulturkretser, mener Casanova at den bunner i en binær separasjon mellom det kristne og sekulære som er av en særlig kristen opprinnelse, og at dette synet har spredd seg, delvis gjennom kolonialismen. Det måtte europeere med et kristent opphav til for å se likheter mellom de mange bestanddelene av det som ofte betegnes som hinduisme i dag. Dagens India har sin tidligere kolonimakt, Storbritannia som sitt binære motstykke, og hevder at de ikke har noe skille mellom eksempelvis religion og vitenskap, og trekker frem eksempelvis yoga og meditasjon for å begrunne det. Det offisielle Kina ser på sin side på religion som overtro, men anerkjenner buddhisme, taoisme, protestantisme, katolisisme og islam som religioner i det moderne Midtens rike.
Slik kan vi snakke om flere veier til modernisering, og flere varianter av sekularisering. Den universelle sekulariseringen er en vestlig forestilling. Videre får vi også mer religion, tydeligere religion, etterhvert som vi får mer sekularisering, og religion blir vesentlig i identitetsbygging. Som eksempel trekker han frem forvandlingen av nytyskere fra Tyrkia. Først ble de betraktet som tyrkere, i dag blir de omtalt som muslimer. Videre kan man snakke om en sakralisering av tilsynelatende sekulære kulturprodukter, som menneskerettighetene.
Forvirrende begrepsbruk
Lars Gule, som satt blant publikum, var lite fornøyd med kaoset han mente oppstod når man brukte religiøse termer, som sakralisering, på sekulære fenomener. Casanova kontret med å trekke frem menneskerettighetene. Visse ting er hellige, satt til side og omgitt av forbud, slik Durkheim definerte det. Ifølge denne definisjonen blir også visse kulturprodukter som ikke gjør hevd på guddommelig opphav eller inspirasjon, hellige. “Kan man stille spørsmål ved menneskerettighene?” spør Casanova retorisk, og lener seg selvsikkert tilbake i vissheten om at det vil ingen gjøre. “Ja, det kan man,” kommer det bastant fra Lars Gule, noe som setter Casanova i et øyeblikks ubalanse.
Takket være den maskingeværaktige hastigheten Casanova fremførte sitt foredrag på, ble det tid til en rekke fornøyelige diskusjoner og meningsutvekslinger mellom ham og publikum, selv om Gules kommentar blir stående som det kanskje mest minneverdige innslaget. Med hyggelige omgivelser, en bar tilgjengelig, og ikke minst en foredragsholder som var like sjarmerende som sin famøse navnebror, ble det en ytterst hyggelig kveld. Det er dermed bare å gratulere Kulturutvalget ved UiO og PluRel for et meget vellykket arrangement.
Til sist får vi ta Casanovas anmodning om å betrakte sekularitet i flertall til ettertanke, og kan hende får vi en sekularitetsvitenskap som supplement til religionsvitenskapen?
Arrangementet ble avholdt 19.11.2010
Lenker: