Vold utført i religioners navn er vår tids største trussel mot religiøs frihet
Voldsbruk i religionens navn topper avtroppende FN-rapportør Heiner Bielefeldts liste over trusler mot religiøs frihet i verden. Møter vi denne trusselen på gal måte kan vi imidlertid risikere å forsterke problemet, snarere enn å løse det.
Heiner Bielefeldt. Foto: Marianne Lyné Larvoll Melgård
Av Aksel Bjerke
Den tyske teologen, filosofen og historikeren Heiner Bielefeldt er professor i Menneskerettigheter og menneskerettighetspolitikk ved Universitetet i Erlangen. Bielefeldt er nå i ferd med å avslutte sin periode som Special Rapporteur on freedom of religion or belief etter seks år i tjeneste for FN. I september ble han også ansatt som professor II ved Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) i Oslo. Religioner.no tok en prat med ham om utfordringene for religionsfriheten, islam, religionsdialog og hvordan essensialisme kan være et hinder for å forstå alle disse temaene.
Hva vil du si er den største trusselen mot religiøs frihet i dag, globalt sett?
– Det er ingen overraskelse at jeg sier dette, for åpenbart er en av de største utfordringene for religionsfrihet terrorisme og vold utført i religioners navn. Det er enorm utfordring. Jeg vil faktisk si at den ligger på topp. Her går tankene selvfølgelig til den såkalte islamske staten og de ondskapsfulle handlingene de utfører mot «vantro» eller «kjettere». Det i seg selv er et utrolig grovt brudd på religionsfriheten. Men, jeg vil også peke på de utilstrekkelige svarene på denne terrorismen. Vi må selvfølgelig respondere, men ofte er ikke svarene spesifikke nok, slik at man står i fare for å gjøre terrorismebekjempelse til en kulturkrig mot islam. På et annet nivå er det snakk om en mangelfull bruk av kategorier når man beskriver problemet, om man formidler et budskap om at problemet ligger i essensen av religionen. Og islam er den vanlige skurken her, eller til og med monoteistiske religioner i seg selv. Eller alle religioner.
Bielefeldt utdyper det problematiske med mange av dagens analyser av truslene mot religiøs frihet, nemlig en mangelfull differensiering mellom ulike kontekster som gjør at man går glipp av sentrale forskjeller og særtrekk. Bielefeldt peker på tre ulike former for press mot religionsfriheten: 1) Sannhet vs. vranglære: Når grupper eller stater sier de håndhever religiøs lov for å beskytte religiøs renhet. 2) Kampen om nasjonal identitet: Der skillelinjene ikke er mellom sannhet eller feil, men tilhørighet og utenforskap, gjerne i motsetning til fremmede religioner som «invaderer våre land». Til slutt 3) Kontroll: Jo mer autoritære myndighetene er, jo mer ønsker de å utøve kontroll. Ikke nødvendigvis over religiøse sannheter, heller ikke identitet, men ganske enkelt kontroll for sin egen del. Her handler det ikke om religion, men om frihet, fordi religionsfrihet også innebærer friheten til å samles. Bielefeldt sier at spesielt for ettpartistater er dette et fenomen som kan oppfattes som en trussel.
IS-flagg – Wikimedia Commons
Hvis vi ser på den første typologien – kampen om religiøs sannhet. Snakker du her om IS, eller for eksempel Iran og Saudi-Arabia?
– Begge deler. IS er en ikke-statlig aktør som påstår at de er en stat. Vi bør ikke gi dem den anerkjennelsen. Jeg insisterer alltid på å bruke hermetegn når jeg snakker om «Den islamske staten.» Den såkalte islamske staten. Noen mener at det er tull, men nei, jeg sier den såkalte islamske staten. Det er også andre ikke-statlige aktører som begår voldshandlinger. De later som at de forsvarer sannhet eller renhet – og noen tror også på det, mens andre bare bruker det for å kunne utføre brutale handlinger. Vi ser også dette skje i stater. Du nevnte Saudi-Arabia og Iran, men man kunne også kommet med flere eksempler som Sudan, Mauritania og Malaysia til en viss grad.
Og når det gjelder identitet?
– I Russland er det ikke et spørsmål så mye om sannhet som identitet. Så det er et annet mønster, men likevel ser man at for eksempel Jehovas Vitner virkelig lider under det jeg ville kalle forfølgelse. Det er ikke et spørsmål om liv eller død, men alle institusjonene deres er i ferd med å bli demontert. Dette handler mye om identitet, men er også knyttet til påskuddet om å bekjempe ekstremisme. Og siden ekstremisme gir assosiasjoner til terrorisme bruker man rettssystemet mot dem. Lovene som er designet for den bruken er såpass diffust definerte at de kan brukes som et hendig verktøy for undertrykkelse. I tilfellet med Jehovas Vitner i Russland er det heller ikke et åpenbart rasjonale som ligger til grunn, men en rar, destruktiv dynamikk som utløses slik at politiet konkurrerer seg imellom for å blidgjøre de på toppen som snakker om behovet for å bekjempe ekstremisme og sekteriske bevegelser for å bevare en russisk ortodoks identitet. Da setter man i gang en dynamikk som egentlig blir helt irrasjonell. For hvor er egentlig trusselen fra Jehovas Vitner?
I den siste typologien tenker jeg at for eksempel Kina passer inn. At frihet er problemet?
– Nettopp. Religion er ikke noe problem så lenge det er under kontroll. Og her er det mange mennesker som undervurderer hvor sterk undertrykkelsen er. Hvis du bare tenker at dette er et kommunistisk regime og forventer at det skal forekomme en kamp mellom den kommunistiske ideologien og religioner, så vil du se at det ikke er tilfellet. De tillater for eksempel konstruksjonen av moskéer, templer og kirker. Mange antar derfor at man ikke har et problem, fordi det ikke ser ut til å foregå en kamp mellom kommunisme og religion, men mønsteret er annerledes! Dette er ikke en kamp mellom trossystemer, men en kamp om kontroll. Total kontroll. Og religion er mulig, men fri religion, autonome religiøse samfunn – det er egentlig ikke mulig. Og myndighetene går langt i å skape splittelse innad i miljøene mellom «lojalistene» og de mistenkelige. I Tibet, i Xianjiang med Uigurene, men også i kristne trossamfunn.
Bielefeldt vektlegger at disse tre typologiene kan gli inn i hverandre og at å insistere på å bruke dem ikke handler om å overse for eksempel islamske grupper og stater som truer både menneskerettigheter og religionsfriheten. Han understreker at mange av de verste overgrepene skjer for eksempel i Midtøsten. Men han vektlegger behovet for å se bredere på problemet, slik at man forstår hvordan religiøs frihet trues over hele verden og at dette ikke kun er et islamsk problem.
– Identitetsdynamikken ser vi for eksempel utspille seg i buddhistiske kontekster. For mange er buddhismen den erketypiske fredsreligionen. Når noe skjer i en islamsk kontekst tar mange det for gitt. Man føler til og med en slags bekreftelse på det som oppleves som «det ekte islam». Når det skjer i Sri Lanka, der buddhistiske munker virkelig er aggressive mot ikke-nasjonale religioner, eller evangelikanske kristne for eksempel, så ser man det som en perversjon av buddhisme. Det er ekte islam, men pervertert buddhisme. Det er her de essensialistiske kategoriene kryper inn i beskrivelsen av disse fenomenene. Å ha adekvate kategorier og unngå feilaktige merkelapper er utrolig viktig for å gjøre rettferdighet mot mennesker.
Med tanke på dette med å essensialisere: Ofte er det vanskelig for den offentlige debatten om islam i Norge å komme videre, nettopp fordi mange har en klar oppfatning av hva islam er eller ikke er. Noen kritiserer islam ved å peke på terrorisme og sier «se, hva var det vi sa?». På den andre siden forsvarer man religionen ved å si «nei, dette er ikke islam. Islam betyr fred». Man kommer tilsynelatende ingen vei.
– Akkurat. Det er en ond sirkel. Det er faktisk to former for essensialisme. Den ene bekrefter forståelsen av islam som en aggressiv religion. Samtidig har vi den andre formen for essensialisme – som er like utbredt. Den sier at «dette har ingenting å gjøre med religion i det hele tatt». Og jeg syns dette er feil, selv om det noen ganger er forståelig. Kanskje er det en måte for folk å uttrykke sin misnøye med hvordan deres religion blir brukt. Jeg syns det er feil å si at noe ikke er islam, men det er forståelig. Realiteten er at handlinger blir utført i religionens navn – og det må vi ta alvorlig! Og noen ganger kan det til og med være en religiøs motivasjon. Men disse to motstridende formene for essensialisme forer hverandre i en evig syklus og forhindrer oss i å forholde oss til virkeligheten. De fungerer som filtre. Man går ikke til fenomenene selv og de faktiske aktørene på bakken. Heller så handler det om at islam per se er voldelig, eller om at «ekte» islam ikke har noe å gjøre med vold. Begge tilnærminger er fullstendig feil.
Bielefeldt understreker behovet for å innse at det er mennesker som gjør handlinger og at det er mennesker som kan opprettholde eller bryte en lenke mellom religion og vold.
– Jeg aldri har hatt mye sans for politisk korrekthet, men likevel foretrekker jeg å bruke utrykket vold utført i religionens navn. Vi må minne oss selv på at vold ikke springer ut av religioner. Nei, det er mennesker som står bak volden, med mange forskjellige motivasjoner, og religion kan også være en motivasjon. Så, jeg sier ikke ene og alene at religioner blir misbrukt, for det finnes ingen misbruk av religion uten et misbruk av seg selv. Du kan ikke instrumentalisere religion uten at du selv blir instrumentalisert til en viss grad. Religion er en del av det, men det er en kompleks ligning. Man kan likevel ikke si at religion er uskyldig – ingenting er uskyldig.
Men det er en vanskelig balanse. Når man for eksempel sier at muslimer må være mer aktive i å fordømme terrorisme, blir mange lei av at de stadig skal ansvarliggjøres, slik at de tenker «hvorfor skal jeg alltid fordømme? Dette er ikke det jeg tror på.»
– Begge deler er sant og det gjør det virkelig komplisert. Jeg vil være enig i påstanden «mer må gjøres», men på den riktige måten. Hvis man setter vanlige muslimer under konstant press, slik at de alltid må forklare og forklare, så lager man en atmosfære preget av mistillit som gjør det umulig for disse menneskene å si noe som helst. Når det kommer til teologer og lederskikkelser i muslimske miljøer så vil jeg likevel si at jo mer påvirkningskraft en har, jo mer ansvar burde man ta, men da må jo også samfunnet rundt lytte.
Religionsdialog er et populært fenomen i Norge for å skape plattformer hvor man møtes over religiøse skillelinjer slik at man kan forstå hverandre bedre og skape reelle samtaler. Men hvordan gjør man god religionsdialog uten å sementere religiøse identiteter, slik at deltagerne ikke bare blir representanter for forskjellige religioner i en tilstivnet samtale?
– Nettopp. Jeg tror formatet er viktig. Og noe jeg liker spesielt godt er å starte uten å identifisere mennesker på forhånd. For vi pleier ofte å se etter de «autentiske» representantene. Dette jaget etter det autentiske putter folk i båser. Jeg husker en samtale i Schloss Bellevue, presidentpalasset i Berlin på slutten av 90-tallet. Temaet var islam og Vesten. Det er i seg selv en rar bruk av kategorier, men ikke bare det, muslimene var plassert på én side, og på den andre siden «Vesten». Alle muslimene kom selvfølgelig fra Midtøsten – man kan spørre seg hvorfor det ikke var en eneste kristen fra Midtøsten tilstede. Attpåtil var de vestlige ikke en gang religiøse, men hadde for det meste bakgrunn i islamstudier. Det var nesten som en zoologisk øvelse med dyrene på en side og ekspertene på den andre. I dag hadde man nok vært litt mer sofistikert, men vi starter ofte med merkelappene og gjerne med utgangspunkt i en Huntingtonsk verdensforståelse. Vi prøver å unngå «the Clash of Civilizations» men likevel tar vi det som et utgangspunkt! Og da kommer vi tilbake til behovet for de autentiske representantene og vi starter med noe som ligner diplomatiske samtaler mellom disse. Dette har meget begrenset verdi. Jeg sier ikke at det er “bullshit”, men veldig ofte er det mer produktivt å ha formater som i større grad krysser grensene mellom deltakerne. Ofte antar man at det finnes grenser som kanskje ikke finnes, mens nye grenser oppstår av seg selv. Kanskje kan man prate om politikk uten at noen grenser mellom gruppene oppstår, og samtidig oppstår det tydelige grenser som for eksempel om abort mellom katolikker og protestanter, men ikke mellom kristne og muslimer. Så, når det kommer til stykket er også dette en øvelse i å unngå essensialisme.
Med dette oppsummerer Bielefeldt sitt hovedbudskap. Skal man forstå religion, religiøse mennesker og hva som motiverer disse til å handle, må man jobbe aktivt for å unngå enkle kategoriseringer av virkeligheten. Samtidig vektlegger han en til dels åpenbar, men altfor ofte oversett sannhet om kultur – det er mennesker som gjør det. Respekten for individer ligger til grunn for Bielefeldts tanker. Med utgangspunkt i denne innsikten ser han en mulighet til å respektere mennesker som frie, handlende vesener og samtidig holde mennesker ansvarlig for det de gjør, med eller uten en religiøs begrunnelse.
Denne artikkelen er skrevet med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.
Religioner.no-artikler: