Kritisk masse 2012 – årets drømmehelg for skeptiske nordmenn
17. – 19. februar var den harde kjernen av norske skeptikere samlet for å feire den kritiske tanke, og hverandre, på Oslo kongressenter.
Av Hans Olav Arnesen
Kritisk masse – en motgift mot kvakksalveri, myter og overtro?
Årets kanskje største høydepunkt for norske skeptikere, konferansen Kritisk masse, fant sted på Oslo kongressenter i helgen. Arrangementet var en stor suksess, både i utførelse og billettsalg. Men hva er Kritisk masse og hva slags skepsis er det som ligger til grunn for arrangementet? Religioner.no tilbrakte helgen sammen med skeptikermiljøet og vil forsøke å gi et overblikk over arrangementet, samt en beskrivelse av innleggene som var mest relevante for religionsinteresserte. Først av alt kan det være på sin plass å presisere hva Kritisk masse-skepsis ikke er. Arrangementet er ikke ment å være et ateistisk prosjekt, selv om mange skeptikere er ateister, og man forsøker ikke å avkrefte det guddommeliges eksistens eller argumentere mot sannsynligheten for et liv etter døden. Derimot vies det stor plass til religiøse sannhetskrav som er vitenskapelig etterprøvbare. Her utpeker ikke minst alternativbevegelsen seg som et naturlig mål og religiøst fundert vaksinemotstand, alternativterapi, numerologi, telepati og spiritisme var noen områder som ble berørt i løpet av konferansen.
Alt i alt kan det likevel synes som om skeptikerne på Kritisk masse, både innleggere og publikum, blir mer provosert av alternativreligiøsitet forkledd som vitenskap enn av alternative praksisformer som er ærlige om sitt religiøse grunnlag. Ett mulig unntak fra den regelen var Märtha Louise Behn som ble en slags symbolsk prygelknabe og fikk unngjelde på vegne av nyreligiøsiteten i sin alminnelighet. Englefjærvitsene hang med andre ord nokså løst denne helgen.
Hovedarrangementet til Kritisk masse på Oslo kongressenter den 18. og 19. februar
Konferansens hovedprogram var lagt til lørdagen, med en noe mindre kompakt meny for søndagen. Alt lå til rette for en strålende helg. Ikke minst fordi arrangementets største trekkplaster, Richard Wiseman, alt på fredagen hadde briljert med en opptreden på Skavlan og et foredrag ved UiO. Programmet for helgen kan grovt deles inn i to hovedkategorier: 1. Ulike faglige tilnærminger til kritisk tenkning og 2. Kritikk av alternativbevegelsen og av nyreligiøse praksisformer.
Kritisk tenkning
Direktør ved CICERO Senter for klimaforskning, Pål Prestrud, tok et oppgjør med skepsis. Det var likevel ingen ”banning i kirken” i form av kritikk av vertene og publikum, altså skepsisbevegelsen. I stedet var det selvfølgelig de såkalte klimaskeptikerne han viste til, dem som avviser teorien om menneskeskapte klimaforandringer. Prestrud tok et oppgjør med visse klimaskeptiske påstander som ikke har rot i virkeligheten, blant annet at lederen for FNs klimapanel, Rajendra Patchauri, skal ha tjent en formue på sitt arbeid.
Gunhild Oftedal hadde en litt annen misjon, nemlig å informere om tilgjengelig forskning på mobilbruk og helseskader. Selv om det ikke finnes noen studier som viser en statistisk signifikant korrelasjon mellom mobilbruk og helseskader var hun likevel svært forsiktig i sine konklusjoner. Kanskje skyldtes dette hensynet til de såkalte el-overfølsomme. Dette er mennesker som mener de er allergiske mot elektromagnetiske felt og opplever at hverdagen deres ødelegges som følge av dette. En av forklaringene Oftedal presenterte på fenomenet el-overfølsomhet var den såkalte noceboeffekten. Denne omvendte placeboeffekten kan utløse negative symptomer blant mennesker som alt har en forventning om at elektriske apparater kan gi allergiske reaksjoner.
Morten Fastvold. Her på et stikk motsatt arrangement, nemlig Holistisk forbunds tiårsfeiring.
Den filosofiske praktikeren, Morten Fastvold, ønsket å vise hvilke bidrag filosofien kunne gi til kritisk tenkning. Han var opptatt av at selv om undring er en forutsetning for filosofisk tenkning så leder ikke en slik nysgjerrighet nødvendigvis til filosofi. Den kan vel så gjerne ende med religiøse eller mytiske forklaringer. Han trakk frem velkjente dikotomien mellom mythos og logos som et filosofihistorisk eksempel fra antikken. Mythos beskrev han som en narrativ (fortellende) forklaring på verdens beskaffenhet, gjerne med religiøst preg. På den andre siden har man rasjonelle eller fornuftsbaserte forklaringer på verdens beskaffenhet hvor narrativer fordrives av hypoteser med påfølgende logisk eller empirisk etterprøving. En viss brodd mot religion var det å spore hos Fastvold. Delvis fordi han knytter religion til narrative forklaringer, men utelukker å nevne at filosofien i aller høyeste grad også har sin plass i religionene. Gjennom denne unnlatelsen skaper han et inntrykk av at religion og filosofi er to motsetninger, noe eksempelvis en filosofihistoriker som Torstein Tollefsen formodentlig ville reagert sterkt på.
Videre kommer han med et praktisk eksempel på hvordan religion kan komme i veien for fornuften. Som en illustrasjon på en mangelfull evne til kritisk tenkning brukte han nemlig en av sine venninner, en newager som trodde på UFOer. Venninnen fortalte en historie om en kvinne som skal ha hatt kontakt med utenomjordiske. Når Fastvold stilte spørsmål ved om vedkommende virkelig hadde opplevd dette eller kanskje bare hadde drømt det svarte venninnen: ”spiller det noen rolle?”. Det gjorde Fastvold paff. ”Fornuft biter ikke på sånne mennesker”, konkluderte han med.
Også på søndagen var det satt av tid til flere innspill rundt kritisk tenkning og et oppgjør med utbredte, men feilaktige forestillinger. Jan-Ole Hesselberg tok for seg visse myter innenfor psykologien. En av disse var forestillingen om midtlivskrisen og at mennesker blir mindre lykkelige i siste halvdel av sitt liv. Data fra spørreundersøkelser viser derimot at de godt voksne tvert i mot er lykkeligere enn unge mennesker. Interessant nok tror de likevel selv, i likhet med de unge, at yngre folk er lykkeligst. Dette overraskende funnet kan, ifølge Hesselberg, forklares med at de eldre har lagt mange av sine bekymringer bak seg. Karrierejaget er overstått, barna har flyttet ut og samlivsbrudd er man gjerne også ferdig med. Faktisk viser det seg at den mest utbredte gjenværende bekymringen de eldre deler er frykten for midtlivskrisen.
Preben Aavitsland, divisjonsdirektør ved smittevernsavdelingen ved Folkehelseinstituttet, bidro med en kortfattet epidemiologisk metodeinnføring. Deretter tok han for seg noen av de mer kontroversielle sakene instituttet har vært involvert i de senere årene. Som en illustrasjon på hvordan informasjonsskjevhet kan lede til feil konklusjoner brukte han E. Coli-saken i 2006, hvor Gilde kjøttdeig innledningsvis ble utpekt som smittekilde. Gilde kjøttdeig ble så å si offer for sin egen popularitet. Fordi man hadde gjort en langt mer iherdig jobb med å innhente informasjon om de smittede barnas kosthold enn de friske barna i kontrollgruppens kom det nemlig ikke frem at også en rekke av de friske barna åt kjøttdeigen uten å bli syke. En langt mer myteomspunnet sak er svineinfluensavaksinasjonen i 2009. At det finnes en generell motstand mot vaksinasjoner i det alternative miljøet er velkjent. Likevel var det flere trekk ved akkurat svineinfluensavaksinen, og omstendighetene rundt introduksjonen av denne vaksinen, som gjør at den ofte blir trukket frem som et eksempel på at vaksiner slett ikke er et bidrag til smittevern, men snarere drives av langt mørkere og mer selviske motiver. Dystre prognoser som ble formidlet av media (13 000 døde), men som ifølge Aavitsland aldri har blitt fremmet av Folkehelseinstituttet, blir brukt som bevis på at man ønsket å skremme folk til å ta vaksinen. De store kostnadene viste på sin side at tunge næringsinteresser, ”Big Pharma” var den virkelige drivkraften bak. Aavitsland motviste mytene knyttet til vaksinen, men var også åpen om de negative konsekvensene av den. Foreløpige studier bekrefter at den blant enkelte barn, circa 1 av 15 000, kan forårsake eller kanskje fremskynde narkolepsi. Aavitsland omtaler dette som en tragedie.
Oppgjør med “fienden” – kritikk av alternativbevegelsen
Human-etisk forbund blir fra tid til annen beskyldt for å kritisere kristendommen hardere enn andre religioner, men det kan man ikke si om skepsisbevegelsen. Ihvertfall under denne konferansen. Selv karismatiske kristne praksisformer som helbredelse eller kunnskapsord ble ikke viet særlig oppmerksomhet. Kanskje skyldes det at man så tydelig tilskriver disse fenomenene et guddommelig opphav i eksempelvis pinsebevegelsen, mens man i det alternative miljøet oftere påberoper seg hva skeptikere vil kalle kvasivitenskapelige forklaringer? I hvert fall var det alternativbevegelsen som var den klare ”fienden”, og en rekke av innleggene var viet kampen mot alternativistene, som noen skeptikere kaller dem.
Catarina Cattaneo holdt det første innlegget rettet mot alternativbevegelsen. Hun er selv en skeptikerkonvertitt med bakgrunn fra det holistiske miljøet. Der hadde hun blant annet drevet med reading, eller sjelsavlesninger. Hun hadde visstnok vært svært god til dette, før hun, ifølge seg selv, tok til fornuften. Cattaneo introduserte en ny og åpenbart pejorativ betegnelse på de nyreligiøse: ”altiere”.
Kristin Sandberg og Trond Kristoffersen var ikke omvendte altiere, men de hadde hatt kontakt med det alternative miljøet gjennom Steinerskolen. Desillusjonerte med den offentlige skolen søkte de etter alternativer for barna sine. Steinerskolen syntes å være perfekt, og tilsynelatende i samsvar med deres egne verdier. Det var ikke før Sandberg ble spurt om å undervise på skolen, og dermed fikk tilgang til lærerværelset, at de ble klar over at Steinerskolen ennå legger antroposofiske prinsipper til grunn for sin pedagogikk. Kanskje kunne det vært greit om foreldre fikk vite at barna eksempelvis ble opplært til å hilse på elementærvesener som viste seg i barken på trær? Ekteparet bestemte seg derfor for å la offentligheten få kjennskap til Steinerskolens religiøse preg. Det har de gjort gjennom boken: ”Det de ikke forteller oss”. De har også en nettside: Steinerkritikk.no.
Richard Wiseman og Jan Crosby hadde en mer praktisk tilnærming til å avdekke juks og overtro. Wiseman er en svært begavet formidler, noe han viste til gagns på lørdagens foredrag. Han fokuserte da også på hvordan skeptikere kan formidle sitt budskap uten å fremstå som negative. Mest interessant for religionsinteresserte var kanskje likevel historien om hvordan han fikk tak i et klipp som avslørte hvordan den berømte indiske guruen, Sai Baba, fikk gjenstander til å manifestere seg ut av ingenting. Opptaket var gjort av indisk fjernsyn, men man hadde bestemt seg for at følgene av å sende klippet var for alvorlige og man besluttet seg for å destruere det. Synd. Wiseman fikk likevel nyss i at noen kanskje hadde stukket vekk en kopi. Det viste seg å stemme og med litt smøring falt opptaket i Wisemans hender, og har deretter gått sin seiersgang på internett. Videoen kan du se nedenfor, men nettsiden hans er også verdt et besøk. Boken hans kan du kjøpe her.
Den norske tryllekunstneren, Jan Crosby, var ikke mindre imponerende. Mens Wiseman fokuserte på illusjoner og hvor lett man kan lure folk ved å avlede oppmerksomheten deres, var Crosby opptatt av å vise i hvilken grad det er mulig å tyde folks ubevisste signaler og gi et inntrykk av å besitte prekognitiv innsikt. Et av triksene hans var å la 4-5 publikummere velge et tilfeldig kort. Ved å tyde kroppsspråket deres mens han kom med forslag kunne det synes som om han leste tankene deres, noe som kanskje er ekstra imponerende ettersom publikum utelukkende bestod av skeptikere som antakelig gjorde sitt beste for ikke å la seg avlese. Crosby er både en dyktig artist og en overbevist skeptiker. Å se Crosby, som selv avviser det overnaturliges eksistens, demonstrere triks som langt overgår det de fleste klarsynte kan håpe på å utføre vil nok ryste mange i troen på det overnaturlige.
Nazi-techno og fremtidsforskning
Det var også innlegg som ikke riktig passet inn i de to kategoriene vi har nevnt. Ett av dem var fremtidsforskeren Erik Newths foredrag: ”Religion og samfunn i fremtiden”. Religion er jo ikke Newths spesialfelt og det var kanskje å forvente at han ville snuble litt underveis i løpet av innlegget, men det unngikk han ved ikke å fokusere på religionenes innhold. I stedet trakk han frem bredere utviklingsmønstre, slik som demografiske endringer og hvilken påvirkning disse ville kunne ha på religion i fremtiden. Innlegget var så interessant at det fortjener en egen artikkel.
Et annet innlegg som skilte seg ut var Didrik Søderlinds innlegg om høyreekstremisme. Søderlind forsøkte å lage et fornøyelig og underholdende foredrag om et tema som det ikke lenger er like lett å more seg over. Dette gjorde Søderlund ved å fokusere på de mer obskure og bisarre retningene innenfor høyreekstremismen. Ett eksempel er de stakkars nasjonalanarkistene som, ikke overraskende, er hardt rammet av organisatorisk fragmentering. En like underlig høyreekstrem ideolog var chilenske Miguel Serrano som hevdet at Hitler unnslapp døden i bunkersen ved å bruke en dimensjonsdør som ledet til en hemmelig base under det antarktiske isdekket. Også Saritri Devi Mukherji, var noe for seg selv. Denne greske kvinnen ble en slags hindu-nazist og mente at Hitler var en inkarnasjon av Vishnu som brakte den mørke kaostiden, kali-yuga, til en ende og innstiftet en ny tidsalder. Søderlind trakk også frem eksempler på høyreekstrem populærkultur og viste et klipp av et underlig fenomen som er spesielt utbredt i Øst-Europa, nemlig nazi-hard bass. Et klipp følger under:
Kommet for å bli
Arrangementet var stramt og godt organisert og hadde et variert og solid program med få svakheter. Prisen på 1250,- kroner sørger likevel for at kun overbeviste skeptikere tar seg råd til å delta på konferansen. Når terskelen for deltagelse er så høy kan dette naturligvis lede til et visst ”menighetspreg” hvor kun den harde konsensuspregede kjernen samles. På den annen side kan det å samle troppene og feire sitt fellesskap være en styrke for en bevegelse som opplever å ha en misjon. Et visst konsensuspreg kunne man for så vidt ane ved at svært få av spørsmålene fra salen var kritiske, eller skeptiske om man vil, til selve innleggene. På den annen side kan dette skyldes at det i det hele tatt ble liten tid til spørsmål fra publikum, noe som kan hende var å forvente ettersom programmet var så tettpakket. Kan det tenkes at det høye prisnivået er bevisst? Ihvertfall var programmet såpass fullt av godbiter at det nok ville tiltrukket seg et adskillig større publikum dersom prisen hadde vært lavere.
Kritisk masse er nok kommet for å bli. Arrangørene er såpass profesjonelle og støttespillerne så solide at det neppe ligger noen uoppdagede skjær i sjøen som ikke alt har vist seg i konferansens første par leveår. Det synes heller ikke å være noen umiddelbar fare for at skeptikerne kommer til å gå tom for ting å forholde seg skeptiske til. Kanskje kan konferansen virkelig fungere som en motgift mot de mest outrerte og ikke minst skadeligste eksemplene på kvakksalveri og overtro? Skal de få et enda større gjennomslag i offentligheten må de trolig både velge sine slag, samt levere gode svar på spørsmålene som opptar folk. Å finne gode svar på alle spørsmål er likevel ikke alltid like lett. Det fikk panelet i Saltklypa erfare da de skulle svare på spørsmål fra publikum, samlet inn i en boks i løpet av seminaret. En av lappene var undertegnet den mye latterliggjorte Märtha Louise og spørsmålet lød som følger: ”Hvor er nøklene mine?”
Religioner.no lenker:
Lenker: