Meninger

Omvendelse på bakerste benk

religioner      |      29/09/2013

 Lill May forteller om sine første, forsiktige skritt inn i kristenlivet. 

Lill May Vestly er 37 år, trebarnsmor, fostermor, skribent, foredragsholder og meningsleverandør til den offentlige verdipolitiske debatten. Hun ble nylig kristen, og vi skal følge hennes første, famlende steg sammen med Gud. Hennes tanker og opplevelser kommer i poesiform, personlige betroelser og objektive betraktninger. Helt ærlig fra en nyfødt babykristen!

 Av Lill May Vestly

Kopi av Lill May Vestly.foto.HansOlavArnesen.JPGJeg er ikke prest, pastor, evangelist eller lovsangsmedarbeider. Heller ikke sjelesørger, misjonær, menighetsplanter eller korleder. Jeg har ikke gått på bibelskole, kan ingen bibelvers utenat og klarer ikke å tolke hellige tekster verken i historisk, teologisk eller samtidsperspektiv. Jeg forstår ikke Kananspråk og kan ikke be lange, flotte bønner med storslåtte ord. Salmene er ukjente og melodiene fremmede.

Jeg kjenner ikke kodene, kulturen, stammespråket og de sosiale kriteriene i det kristne miljøet, og vet derfor ikke hvem som er stor eller liten, hva som ikke må sies og gjøres eller hvordan man helst bør være. Jeg kjenner ikke skillelinjene, uenighetene, og heller ikke spenningene på grensene mot sosiale, etiske, politiske og økonomiske temaer. Jeg er ingen moden kristen med lang erfaring i åndelig liv i Skaperens landskap. Jeg er bare en babykristen som akkurat nå tar mine første ustøe steg sammen med Gud.

Tenk å tro på noe usynlig i lufta, og attpåtil spenne et stort bygg rundt samstemtheten sin!

MOT TIL Å LETE…

En iskald og mørk søndags formiddag, sto jeg alene foran et menighetslokale, med en nølende hånd på dørklinken. Ti over elleve. Tør, tør ikke? Antagelig var dette oppspinn og følelsesmanipulering, ja reneste tankegalskap. Der inne satt en gjeng spesielt uselvstendige voksne med et ekstra stort behov for en psykologisk sutteklut til tilværelsens uunngåelige nattseilaser. Tenk å tro på noe usynlig i lufta, og attpåtil spenne et stort bygg rundt samstemtheten sin! Dette var jo absolutt ikke et sted for meg.

Men deltakelse på et nylig avsluttet alfakurs, hadde virvlet opp en hel stjernehimmel full av lysende spørsmålstegn. Og eksistensielle saker er ikke å spøke med, for en eneste én av jordklodens syv milliarder sjeler! Dypeste alvor uten svar, kan på et blunk filleriste dyrt ervervet indre fred. Vi søkere i mellom vet jo at meningen med alt, finnes der vårt lille liv og virke settes i en større sammenheng. Og det forutsetter et mot til å lete med åpen tilnærming. Så her sto jeg undrende og filterløs i snøføyka, med tanker og følelser som slåss for livet – før jeg gikk besluttsomt inn.

 En bølge av varme og velvære finner veien gjennom sinnet mitt og like inn i hjertet.

Jeg smøg meg ned på bakerste benk; mørkkledd, liten og bortgjemt. Et umiddelbart møte med en atmosfære; så sterk og varm, så annerledes og kraftfull. Sjelens svar ble lydløs gråt gjennom hele gudstjenesten, sterkt berørt av en opphøydhet og hellighet man ellers ikke er i kontakt med. Det var en altoppslukende opplevelse av ren lovsang, inderlig bønn, åndelige søken og sanne svar. Jeg betraktet fulle benkerader med sammenklemte, ydmyke sjeler, med ærlige, himmelvendte ansikter. Jeg så et usynlig fellesskap av salig samhørighet – en menighet! Jeg fornemmet en himmelsk kilde av liv, akkompagnert av et storband av uhørlig tordenvær. Og jeg tenkte forskrekket; er Gud virkelig her inne?

SE! ALT ER BLITT NYTT!

Gudstjenesten ble selvsagt som en magnet på meg. Og jeg og tårene satt der bak på siste rad hver søndag. Da ble hellige hender lagt på meg og bønner sendt til Himmelen på mine vegne. Jeg følte plutselig en utrolig sterk tørst i mitt indre, som om jeg skulle vært en skåltom tank.  Og jeg spurte pastoren; Hvor er knappen til fossen?  Og så skjedde noe sant og stort og merkbart. En bølge av varme og velvære finner veien gjennom sinnet mitt og like inn i hjertet. Der tentes et uslokkelig lys, som om jeg ble opplyst for første gang. Det føltes som å ha svelget hele månen! Og jeg tenkte verdens største tanke: Gud er inni meg!

I samme stund forduftet behovet for bevis og to streker under svaret. Gud går jo utenpå all vitenskap! Det var som jeg så verden i et nytt perspektiv hvor alle puslespillbrikkene endelig falt på rett plass i forhold til hverandre. Livet fikk et ekstra lag – en åndelig dimensjon. Jeg så også et glassklart bilde av kristne mennesker som har stått som lys langs veien fram mot mitt gjennombrudd i tro. Jeg vet hvem alle er og hva de har sagt til meg. Og så meldte alle spørsmålene seg: hvordan er man kristen, hvordan kan jeg vite hva Jesus vil med meg, hvordan svarer Han? Tenk hvis han detter ut, sa jeg i forfjamselsen? Men da lo pastoren så godt, at jeg er sikker på at det hørtes like til Himmels.

Jeg gikk hjem med en ny fred, og Gud som en integrert del og et nærvær i livet mitt. Det føltes som jeg fikk lønn hele tiden, bare for å være i Guds nærhet. Som å bære på en hemmelighet om at man nettopp har vunnet i Lotto. Jeg fikk ny Bibel, og begynte famlende å lese litt her og der. Profeten Jesaia beskriver min opplevelse aller best: ”Se! Jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram.”

Og her sitter en babykristen på bakerste benk med penn og papir og forsøker å forklare en gigantisk opplevelse. Det er like vanskelig som å beskrive en soloppgang for en som er blind, eller et lynnedslag for en som er død.

 , , ,