Statlig støtte til tros- og livssynssamfunn? Nei takk!
Flere tros- og livssynssamfunn er motstandere av offentlig støtte. Her kan du høre hvorfor.
Av Hans Olav Arnesen, Kai Erik Westergaard og Oda Aksetøy
Finnes det virkelig organisasjoner i Norge som sier nei til offentlig støtte?
Å takke nei til midler man kan benytte seg av til å dekke ulike faste utgifter og finansiere diverse aktiviteter virker utenkelig i de fleste sektorer i samfunnet. I livssynssektoren er det derimot flere eksempler på at tros- og livssynssamfunn er negative til offentlig støtte på prinsipielt grunnlag.
Ett av dem er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, også kjent som mormonkirken. Mormonkirken finansieres i hovedsak gjennom tiende. Det vil si at hvert medlem gir ti prosent av sin inntekt til kirken.
– På den måten er kirken uavhengig av verdslige myndigheter, forklarer Andreas Isaksen.
Heller ikke Church of Satan er tilhengere av statsstøtte til tros- og livssynssamfunn. Det skal sies at med dagens ordning har kirken uansett for få medlemmer til å være støtteberettiget. Ikke desto mindre mener Marius Huseby, som representerer kirken i Norge, at tros- og livssynssamfunn ikke bør motta støtte.
Norske gnostikere er av samme oppfatning. Jan Valentin Sæther, prest i Ecclesia Gnostica Norvegia, svarer kontant nei på spørsmål om livssynssamfunn bør motta statsstøtte. Heller ikke Ecclesia Gnostica Norvegia ville kvalifisert til slik støtte på grunn av for lavt medlemstall.
Foruten disse tros- og livssynssamfunnene som kategorisk avviser offentlig støtte, finnes det også dem som er skeptiske til støtte, men som likevel aksepterer dagens støtteordning. Det skyldes at dagens støtte kun er en kompensasjon for den kirkeskatten som kreves inn for å finansiere Den norske kirke. Det er altså medlemmene selv som har betalt inn disse pengene som så tilbakebetales, og derfor kan statsstøtten ses på nærmest som en slags medlemsavgift som kreves inn av staten fremfor av tros- og livssynssamfunnene selv.
Riktignok beregnes støtten ut i fra antall medlemmer, ikke antall skattebetalere i hvert samfunn, slik at tros- og livssynssamfunn med en stor andel barn vil kunne få ut mer enn de betaler inn.
Den nordisk-katolske kirke og Filadelfiakirken er eksempler på trossamfunn som er negative til offentlig støtte generelt, men som synes det er akseptabelt å motta dagens statsstøtte ettersom den i prinsippet er hentet fra medlemmenes skattepenger og ikke fra fellesskapets. Også Islamic Culture Center påpeker dette.
Konklusjonen synes å være at det er større skepsis mot å ta imot offentlig støtte blant tros- og livssynssamfunnene enn i noen annen sektor det er naturlig å sammenligne med.