Fagartikler

Norrøn religion

religioner      |      05/09/2017

Oversiktsartikkel om norrøn religion.

Odin rir på den åttebeinte hesten Sleipner. Detalj fra Tjängvide-steinen på Gotland – Wikimedia Commons.

Religionen i vikingtiden kalles i norsk fagtradisjon for norrøn religion. Vikingtiden regnes vanligvis som perioden mellom år 750/800 og 1050. Den øvre grensen markerer religionsskiftet fra hedendom til kristendom som tradisjonelt danner epokeskille mellom vikingtid og middelalder. Da ble den før-kristne religionen forbudt ved lov, mens kristendommen ble innført som eneste tillatte religion. I møtet med den nye religionen, kristinn dómr, begynte nordboene å kalle sin gamle religion for heidinn dómr, hedendommen, utkantens religion.

De norrøne folkene var utløpere av den germanske folkestammen som sørpå hadde vært kristnet i århundrer da kristendommen vant frem i Norden. Det var i Norden den førkristne religionen fikk utvikle seg lengst, derfor har vi langt flere kilder til norrøn religion enn til de før-kristne religionene på kontinentet.

Den norrøne kulturen var åpen i flere retninger, sørover mot kontinentet, vestover mot kelterne og angelsakserne, nord og østover mot samer og finsk-ugriske folk. Tross kulturell utveksling var der avgjørende forskjeller mellom religionene.

Snorre Sturlason slik Christian Krogh forestilte seg ham – Wikimedia Commons.

Kilder

Mange faggrupper må arbeide sammen for å skaffe kunnskap om en utdødd religion. Arkeologene graver frem gjenstander, runologene  tolker runetekster, navneforskere undersøker gamle stedsnavn, folketro og folkeminne er til hjelp, historikerne gransker samfunn og kultur. Men religionshistorikeren er helt avhengig av de litterære kildene.

Det dreier seg om eddadikt og skaldedikt, sagaer og lovtekster. Islendingen Snorre Sturlason ruver med viktige verk som Snorre-Edda, som presenterer den gamle mytologien, og Heimskringla, som forteller de gamle norske kongenes sagaer. For alle de skriftlige kildene gjelder det at de først er nedskrevet inn i kristen middelalder, lenge etter at hedendommen var tilbakelagt. Da sier det seg selv at det er en omfattende oppgave å få frem troverdig kunnskap.

Virkningshistorie

Vikingtiden og dens religion har hatt stor betydning for norsk og nordisk identitet. I nasjonsbyggingen som fulgte romantikken på 1800-tallet ble vikingtidens tro og kultus hentet frem som byggesteiner i den kulturelle epoken som kalles nasjonalromantikken. I internasjonal forskning er det stor interesse for norrøn religion, debatten føres gjennom internasjonale fagsymposier og tverrfaglige prosjekter.

Folkereligion kontra universalreligion

En religion speiler samfunnsstrukturen. Vikingtidens mennesker levde i et slektsbasert samfunn styrt av høvdinger og småkonger. Religionsfaget skiller mellom to hovedtyper religioner: folkereligion og universalreligion. Mens folkereligionen hører til en egen etnisk gruppe, er universalreligionen en frelsesreligion med budskap til alle jordens mennesker.

Norrøn religion er en typisk folkereligion, som er vokst frem av en folkegruppes tradisjon og historie. Å høre til folkegruppen var ensbetydende med å høre til det religiøse fellesskapet.  Bare den som hadde forbrutt seg alvorlig mot loven og dømt fredløs, var utstøtt av kultfellesskapet.

Folkereligionen har sitt tyngdepunkt i kulten og ritene, det vil si de religiøse handlingene, og ikke i troen. Denne religionstypen utvikler en rik mytologi som forteller om gudenes og maktenes handlinger i urtiden, som danner grunnlag for kulturen. Men mytene er ikke utmeislet i dogmer og læresetninger som alle må godta for å høre til religionsfellesskapet. Det er i nedarvete riter og kult at religionen har sitt ankerfeste.

Gudene og maktene hører til folkegruppens eget territorium, og man anerkjenner at andre folkegrupper har sine guder og makter. Folkereligionen er på sitt vis tolerant. Den blir ikke truet av en ny gud, men kan inkorporere en nykommer i sitt eget mytologiske univers. Det er når en konkurrerende frelsesreligion stiller krav om å være den eneste tillatte at alvorlige konflikter kan oppstå. Det er  situasjonen i Norden i tiden før religionsskiftet på 1000-tallet.

Riter og kult

Folkereligionen er opptatt av å ta vare på den egne folkegruppen, derfor er den “dennesidig” orientert, den er verdens- og livsbejaende. Det gjelder å sikre mat, helse og fruktbarhet for folk og fe. Det er fellesskapet, slekten som skal fortsette. Derfor er man ikke opptatt av tro på evig liv, men man forestiller seg et liv etter døden så lenge de gjenlevende minnes den døde. Kildene viser et broket mangfold av dødsrikeforestillinger: Hels rike er nokså dystert i sammenligning med Odins Valhall, som var krigerideologiens dødsrike. Frøyas Folkvang var dødsrike for de mange, mens det hellige fjellet, Helgafell, var et hjemlig dødsrike etter slektssamfunnets mønster.

Målet for kult og høytider er samlet i uttrykket fridr, fred, som innebærer godt år for folk og fe, samhold innad i gruppen, fravær av krig, gammen, glede og eros.

Begge kjønn hadde oppgaver som kultledere, den mannlige goden ledet de offentlige kulthandlingene på linje med den kvinnelige gydjen. Hun var i tjeneste hos vanegudene Frøy og Frøya. Innenfor husholdet var husbonde og husfrue leder av ritene som var knyttet til gårdens fellesskap. Høysetet med plass for husbonde og husfrue sammen var det symbolske midtpunktet innendørs, slik tuntreet dannet gårdens midtpunkt utendørs.

Den norrøne kulten var ikke avhengig av egne sakralbygg for de religiøse ritene. Oftest var det bygdas storgård, gjerne med navn som sluttet på -hov, som ble pyntet til fest ved de årlige religiøse høytidene. Alle som hørte til kretsen deltok. De seneste årene er det funnet spor av mange store hallbygninger i Skandinavia. Høvdinggårdene fungerte som makt- og fordelingssentre for ressurser i bygdelaget. Den største hallbygningen fra vikingtid er avdekket på Vestvågøy i Lofoten, 83 meter lang. Der ressursene tillot det, kunne man bygge egne sakralbygg, hov, for kultfeiringene. I nyere tid har arkeologene gravd frem flere rester av det man mener kan være særskilte hov.

Iduns gullepler holdt gudene unge. Av J. Doyle Penrose (1890) – Wikimedia Commons.

Myter

Myter er kulturens hellige fortellinger, der guder og makter spiller hovedroller i dramatiske scener. Mytene forteller om skapelsen av verden og menneskene, eller om dannelsen av samfunnet, som Rigstula forteller om. Mytene er symbolske billedfortellinger, de rommer modeller for menneskelivet. Men myter skal ikke tolkes bokstavelig, da kveler man symbolikken og sperrer for de mange mulige tolkningslagene. For myter har langt liv, de kan gjenskapes og omfortolkes og brukes i ulike situasjoner. Myter kan også underbygge makt ved å gi føringer for maktforholdene. Når myter forteller at jarle- eller kongeslekten nedstammer fra guder og makter, heves enkelte slekter over vanlige mennesker.

Guder og makter

Vikingtidens mytologi rommer et vell av makter: guder og gudinner, æser og vaner, jotner og gygrer, dverger, norner, volver, vetter, alver, valkyrjer og fylgjer – for å nevne de viktigste. De to store maktgruppene som står i opposisjon til hverandre, men som også samhandler, er guder og jotner.

Gudene er av to slag, æser og vaner utgjør to ulike ætter. Æseguder som Odin og Tor er kjent også fra Europas germanske folkegrupper, mens vanene Njord, Frøy og Frøya er særnordiske. Gudene lever i slekts- og familiegrupper som menneskene, de har styrker og svakheter. Vanene er alle fruktbarhetsguder. Øverst blant æsegudene ruver konge- og krigerguden Odin med sin kloke kone Frigg. Odin er gud for kunnskap, død og diktekunst. Bondeguden Tor har vært dyrket over hele Norden, med kona Siv og sønnene Mode og Magne. Den gode odinssønnen Balder ble drept ved et ulykkestilfelle. Gåtefulle Heimdall bor ved regnbuen og overvåker verdensforløpet. Den eldgamle rettsguden Ty er noe i bakgrunnen i vikingtid, så også Ull med pil og bue. Idun med gulleplene holder gudene unge. Midt mellom gudene går den svikefulle Loke og steller i stand intriger og maktspill. Han er jotun av opphav, men blandet blod med Odin i urtiden. Som fosterbror til den øverste i gudeflokken har Loke fritt spillerom i Åsgård. Det kom til å koste guder og mennesker dyrt.

Norrøn religion er altså polyteistisk, med mange makter som hver har sine funksjonsområder. Forholdet mellom mennesker og guder var preget av vennskap, et menneske hadde gjerne sin spesielle venn blant gudene. Når kildene priser Odin mer enn andre guder, er det fordi Odin var dikternes gud. Han røvet skaldskapsmjøden fra jotunkvinnen Gunlod, som passet på den dyrebare drikken inne i fjellet, og ga den til guder og mennesker.

Det er livsviktig å skaffe kunnskap og visdom slik at gudene kan styre den verden de har skapt og holde jotunkreftene på avstand. De norrøne gudene var verken allvitende eller allmektige, de trengte menneskene som medspillere for å øke forrådet av klokskap i verden.

Vikingtidens verdensbilde

Den mytiske kosmologien må ikke leses som et banalt kart over verden, vikingtidens mennesker var vel kjente med båten og kystleden og reiser i alle himmelretninger. Kosmologien er et symbolsk verdensbilde som røper hvordan alt henger sammen på et dypere plan. Vikingtidens verdensbilde er ganske sofistikert og viser nødvendigheten av balanse.

Verden tegnes som en rund skive med tre sirkler utenfor hverandre som representerer tre ulike heimer. I den innerste ligger Åsgård, gudenes hjemsted. Midt i Åsgård vokser verdenstreet Yggdrasil. Navnet betyr Yggs hest, det er Odins hest, for det var her i treet midt i verden at Allfader hengte seg for å erfare døden og hente kunnskap fra dødsriket. Yggdrasil er knyttet til den norrøne myologiens mest mysteriøse myte. Verdenstreet måler rommet og tiden, det skal eldes og gå til grunne i Ragnarok sammen med maktene og menneskene.

Rundt Åsgård ligger menneskenes verden i en stor sirkel, Midgård er gården i midten. Det betyr at menneskelivet utspiller seg mellom to store maktgrupper, guder og jotner.

For i verdens ytterste sirkel, i Utgård, bor jotnene. Der strekker ugjestmilde områder seg mot verdens utkanter, ødemarker, fjellheimer, vann og sjøer og til sist selve storhavet. Her rår is og mørke og kulde, men i Utgård har jotnene også store veldrevne gårder med fet buskap. De eier kunnskaper og klenodier som gudene begjærer.

Rundt Midgård ligger det en diger jotunkropp i slangeskikkelse, det er Midgårdsormen som holder verden sammen. En gang satte den bråkjekke guden Tor verdensordenen i fare ved å prøve å fiske Midgårdsormen opp av havet.

Guder og makter var ustanselig på ferde for å holde balansen i kosmos i sjakk. Tor grep helst til våpen, Odin forhandlet, jotnene begjærer Frøya, og gudesønnene gifter seg med vakre jotundøtre som Gerd og Skade. Det kosmiske dramaet skaper merkelige fortellinger som fanger livets store mangfold av godt og ondt. Ingen er bare onde, ingen er bare gode, ingen handling er så enkel at den bare har én årsak. I mytene viser vikingtidens mennesker sin livskunnskap. De kunne til og med le av gudene, Tor var den som oftest vekket deres latter.

Men under vissheten om den skjøre kosmiske balansen lå en uro, en visshet om at en gang kan verdensordenen bryte sammen. Da inntrer Ragnarok, undergangen.

Et enestående dikt forteller om hele verdensforløpet fra urtiden da verden ennå lå som et frø i den jorden som ikke var skapt, til den forferdelige undergangen i Ragnarok. Det er diktet Voluspå, volvens spådom, som åpenbarer hele verdensforløpet. Voluspå er diktning i verdensklasse, en apokalypse på linje med Johannes åpenbaring i Det nye testamente. Volven har likheter med den antikke sibyllen, hennes syner strekker seg helt inn i fremtiden når hun ser en ny jord skal stige opp av havet. Da skal livet ta til på nytt, grunnlagt på en ny orden uten svik og ondskap.

Offentlig kultus og livssyklusens riter

De store offentlige høytidene har vært spektakulære forestillinger med resitasjon av myter, slakting av offerdyr, kanskje dramatisering av mytefortellinger. Fellesskapet om blotmaten og den signete drikken var limet i den offentlige kulten, som igjen var en stadfesting av samfunnet og dets orden. Goden eller gydjen ledet kulten, i gårdsfellesskapet ledet husbond og husfrue ritualene fra høysetet.

En særegen ritualform var seiden, som er knyttet til volven, den synske stavbærersken som levde i utkanten av samfunnet og ble tilkalt i krisetider. Eirik Raudes saga forteller om en volveseanse i det norrøne samfunnet på Grønland rundt år 1000, i en tid der hungersnød truet samfunnet.

Ved siden av den offentlige kulten hadde livets ulike aldre sine riter. Et nyfødt barn skulle navngis og signes med vann og symbolsk tas opp i fellesskapet på farens kne. Et knesatt barn var et menneske og kunne ikke settes ut for å dø. Da var det mord og gjenstand for straff etter loven.

Ekteskapsinngåelse var en viktig sak for samfunnet, det gjaldt bindende avtaler ikke bare mellom den enkelte mann og kvinne, men mellom to slekter. Nye, forpliktende slektskapsforbindelser ble knyttet ved hver ekteskap. Hele prosessen fra trolovelse til bryllup var belagt med riter.

Død og begravelse var knyttet til guder og makter. De mektige i samfunnet, kvinner så vel som menn, ble lagt i haug med et stort rituelt apparat og rike gravgaver. Trellen fikk nok bare et hull i jorden. Den rikeste graven fra vikingtid er Oseberggraven i Vestfold med overdådig gravgods. Utstyret kan tyde på at den døde kvinnen og hennes trellkvinne skulle legge ut på en reise til dødsriket. Det var trygt å ha en gravhaug inn på gården. De døde var tilstede i dagliglivet som beskyttere og identitetsskapere. Samfunnet besto av levende og døde, og forfedrekulten var en del av kulturen.

Herskermakten

Herskerslektene sørget for at makten ble beseglet av myter og riter. Konstruerte genealogier kunne fortelle at herskerslektene nedstammet fra erotiske allianser mellom guder og jotunkvinner. Med slike opphavsmyter var  hele kosmos involvert i jarle- eller kongesønnen, han var skapt til herredømme. Odin og Skade avlet den første av ladejarlene, mens Frøy og Gerd avlet den første i rekken av ynglingekonger. Ørsmå gullblekk som forestiller et kjærlighetsmøte mellom en mann og en kvinne, er funnet i tilknytning til flere haller og maktsentre i Skandinavia. Kanskje illustrerer gullblekkene den dramatiske opphavsmyten som legitimerte de norrøne herskerslektene.

Religionsskiftet

Når kristendommen ut på 1000-tallet fortrengte norrøn religion og ble enerådende gjennom tingvedtak og kristenretter nedfelt i landskapslovene, skjedde det gjennom kongemakten. Unge generasjoner ynglingekonger hadde lært ute i Europa at kongemakt og kristendom hørte sammen. De vendte hjem og startet rikssamlingsprosessen hånd i hånd med kristningsprosessen. Kongen ble brennpunktet i den store samfunnsomveltningen fra hedendom til kristendom. Alle tråder ble samlet i Olav den helliges skikkelse, helgenkongen som ble Norges evige konge, rex perpetuus Norvegiae, lagt i skrin på høyalteret i Kristkirken i Nidaros.

Med det var norrøn religion et avsluttet kapittel i landets historie, men minner levde nok videre i folketroen i mange hundre år.

Oversiktsartikkelen er skrevet av professor emerita Gro Steinsland. 

Utdypende litteratur

  • Gro Steinsland: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn, Pax forlag, Oslo 2005. (Boken utdyper alle tema fra presentasjonen og gir tips om faglitteratur til hvert kapittel.)
  • Gro Steinsland: Mytene som skapte Norge, Pax forlag, Oslo 2012. (Boken følger mytene fra norrøn religion inn i kristen middelalder og viser endringer i ideologi og mentalitet fra vikingtid til middelalder.)

 , , , , , , ,

Kommentarer er stengt.