Blendet av lyset
Tusenvis av velgere i USA mener media og kommentatorer undervurderte Trumps seiersmuligheter fordi de overså én ting: Guds inngripen.
Av Silje B. Knarud og Hanne Trangerud
Det kan synes rart at en kontroversiell «skjørtejeger» og verbalt aggressiv person som Trump, som er i sitt tredje ekteskap, fikk så mange tilhengere i konservative kristne kretser. Forklaringen ligger i det moralske forfall mange evangelikalere opplever at USA har gjennomgått på 1900-tallet, hvor sekulær humanisme har erstattet kristne verdier med bl.a. fri abort, homofilt ekteskap og evolusjonsundervisning i skolen.
Mange kristne amerikanere frykter Guds vrede og nasjonens undergang som følge av den moralske forvitringen av samfunnet. De forsøker derfor å påvirke utviklingen ved hjelp av de muligheter som fins innenfor demokratiets grenser: politiske valg, lobbyvirksomhet og juridiske beslutninger.
Flertallet av hvite evangelikalere valgte å gi sin stemme til Trump i presidentvalget (81%). I tillegg fikk han flest stemmer blant katolikker (52%) og mormonere (61%). For mange var Trump det minste av to onder; for andre en mulig alliert.
Franklin Graham, sønn av evangelisten Billy Graham og en av flere evangelikalske ledere som støttet Trump, forklarte valgresultatet som et svar på bønn: Gud grep inn for å «hindre at den gudløse, ateistiske progressive agendaen tar kontroll over vårt land».
USA har imidlertid aldri vært en kristen nasjon. Selv om kulturen på 17/1800-tallet var dominert av protestantisk kristendom, nedfelte grunnlovsfedrene et tydelig skille mellom kirke og stat. Jo mer pluralistisk samfunnet ble, jo mer tydelig ble også dette skillet. Mange kristne følte da den judeo-kristne tradisjonen ble truet.
Det evangelikalske politiske engasjementet vokste frem fra 1940-åra. Sentralt stod Billy Graham, som advarte om Guds vrede pga kommunistiske ideer, og oppfordret kristne til å stemme samlet på kandidater med sterkest moralsk og åndelig plattform. I praksis betød det de konservative.
Graham ga Richard Nixon råd om hvordan han kunne få flere evangelikalske stemmer ved å gå i kirken og bruke mer bibelsitater i sine taler. Nixon så potensialet; han inviterte evangelikalske ledere til Det hvite hus og gjorde bevisst bruk av bønnefrokoster og gudstjenester. Det ble dannet en dynamisk allianse mellom religion og politikk som siden har preget amerikanske valgkamper.
Den kristenpolitiske aktivismen fikk et kraftig oppløft fra 1970-tallet takket være bl.a. populære televangelister og kristne fiksjonsbøker som ble solgt i millionopplag. Det ble her tegnet et dystopisk bilde der USA ville få en grufull skjebne om ikke kristne engasjerte seg for å forhindre det.
Silje B. Knarud
Mange evangelikalere mener Gud nå har utvalgt Trump til å gjenreise USA. Som Guds verktøy skal han føre landet tilbake til Gud for å unngå Guds vrede i endetiden. Da hjalp lite at andre republikanske kandidater fremstod som mer gudfryktige og moralske. Pragmatisk politikk med forhandlinger og dialog har mange evangelikalere ikke lenger tro på. Det må en handlingens mann til for å gjøre USA «great again».
Hvite evangelikalere utgjør ca 1/5 av velgermassen i USA. De var derfor en viktig gruppe for Trump, og han var viktig for dem.
Trump talte et språk som appelerte til konservative kristne velgere, og som fikk ham til å fremstå som en mulig redningsmann: Skattelette for kirker som støtter politiske kandidater; konservative høyesterettsdommere; bekjempelse av radikal islam; abortrestriksjoner; religionsfrihet.
Trump er selverklært presbyteriansk kristen. Han er «en av dem». Det betyr lite at han gir unnvikende eller underlige svar på spørsmål om personlig tro. Det var ikke en pastor de ønsket seg som president.
Et annet viktig moment er USAs Israel-politikk. Israel spiller en viktig rolle i mange evangelikaleres endetidstenkning, idet fullbyrdelsen av en jødisk stat på de bibelske områdene anses nødvendig for Jesu gjenkomst. De som følger denne doktrinen mener politisk støtte til Israel må til for å motta Guds velsignelse. Selv om Hilary Clinton er langt mer Israel-vennlig enn Barack Obama, vil hun neppe endre mye på USAs poltikk. Trump vil anerkjenne Jerusalem som Israels forente hovedstad, og fordømmer ikke jødiske bosetninger på palestinske områder.
Hanne A. Trangerud
Valget av Mike Pence som visepresidentkandidat sendte et budskap om samarbeidsvilje til evangelikalske velgere. I motsetning til Trump har Pence lang politisk erfaring. Han støtter Tea Party-bevegelsen og har beskrevet seg selv som en kristen, konservativ republikaner («i den rekkefølge») og som en «gjenfødt, evangelikalsk katolikk».
Pence illustrerer den allianse som siden 80-tallet i økende grad er blitt bygget mellom konservative kristne på tvers av denominasjonene. Strategien kalles cobelligerancy – samarbeid om spesifikke mål på tross av telogiske ulikheter.
Målet for det konservative kristne samarbeidet er å gjenskape USAs «gullalder», da kristen kultur preget nasjonen. Tanken er at religion – definert som visse kristne, konservative verdier – hører hjemme i det offentlige rom, uttrykt blant annet i bønn, monumenter og moralske lover. Forskyving av religion til den private sfære, anses som et angrep på religions- og ytringsfriheten.
Om Trump er de konservative kristnes mann gjenstår å se. Det er uansett bekymringsfullt at så mange evangelikalere velger å støtte en så uforutsigbar mann som Trump. Når religiøse oppfatninger om rett og galt blir altoverveiende i et pluralistisk samfunn, blir andre grunnleggende verdier og prinsipper lett skjøvet til side idet man blir blind for individets egenverd.
Det vi nå ser blant tusener av USAs kristne velgere, er fruktene av tiår med konstruksjon av «kristne fanesaker», som abortrestriksjoner, hjemmeskoler, offentlig bønn, eiendomsrett til våpen, etc. Disse sakene er blitt så prominente at de troende blir blendet for forhold som man normalt skulle tro satte alarmklokker i gang.
Derfor kan man fint stemme på en person som Trump. Derfor kan man fint betrakte ham som utvalgt av Gud, og forsøke å overbevise andre om det samme.