Buddhisme og homofili
Kosei Rasmus Storm tilhører tendai-skolen i Danmark, og ser i dette innlegget nærmere på hvordan buddhismen og buddhister forholder seg til homoseksualitet.
Av: Kosei Rasmus Storm
Å vokse opp som homoseksuell er vanskelig. Det kan ikke komme som en overraskelse på noen. Rent faktisk er man som homoseksuell mer utsatt for psykiske lidelser enn gjennomsnittet, sikkert fordi man i tenårene, hvor man skal finne ut av seg selv, har det som aller vanskeligst. Kanskje ville det være lettere å vokse opp som homoseksuell i en buddhistisk familie? Jeg har forsøkt å undersøke buddhismens syn på homoseksualitet, gjennom tidene og på tvers av skolene.
Buddhisme og homoseksualitet i teori
Dersom vi begynner med å se på den tidlige buddhismen, så er theravada den eneste gjenværende skolen som utelukkende bygger på de tidlige tekstene. theravada har størst utbredelse i Sørøst-Asia, og der er det to måter å leve på – som munk eller som lekbuddhist. Når man kikker i suttaene, er det ikke nevnt spesifikke regler for lekbuddhister med henhold til seksuell adferd, og å «oppføre seg seksuelt ansvarlig uten å såre eller skade andre» (den tredje forskrift) har gjennom tiden vært åpen for alle mulige fortolkninger, ut fra sosiale normer.
Buddhistiske munker forventes å leve i sølibat, hvilket betyr avholdelse fra enhver form for sex. Homoseksuell adferd er ikke fremhevet som sådan, men nevnt blant eksemplene på hva seksuell adferd er, og som er en del av slikt som det forventes at munker/nonner ikke deltar i. Det er ikke noen uttrykt regel som forbyr homoseksuelle i klostrene. Men i Vinaya, er det beskrevet at Bhudda var imot ordinasjon av en såkalt pandaka. Pandakaer beskrives som personer som faller utenfor alminnelig seksuell adferd, med ekstreme lyster og umettelig sextrang, og muligens har det vært snakk om prostituerte. Det er oversatt med hermafroditt eller tvekjønnethet, men det finnes buddhistiske lærde som mener det kan oversettes med homoseksuelle. Historisk sett menes det, at oversetter man det med homoseksuelle, har man med pandakaer ment ekstremt feminine, flamboyante homoseksuelle, som man i dag, litt ironisk i homomiljøet, ville kalt «screaming queens». Derfor mener noen at «alminnelige» homoseksuelle ikke vil gå inn under dette begrepet. Uansett, så står det rent faktisk i Vinayaen at pandakaer ikke må ordineres, og finner man ut av at en pandaka er ordinert, skal ordinasjonen fratas vedkommende.
Med hensyn til de transseksuelle nevner de tidligste tekstene faktisk muligheten for å kunne skifte kjønn, og en slik person er rent faktisk ikke utelukket fra ordinasjon
Buddha var en menneskekjenner, og de fleste vet at homoseksuelle ikke er mer sexfikserte enn heteroseksuelle, så i min verden kan ikke begrepet pandaka ha dekket homoseksualitet, men må ha vært rettet mot promiskuøs og ekstrem seksuell adferd. Når man samtidig tenker på hvor viktig medfølelse er i den buddhistiske lære, kan jeg ikke tro at Buddha har hatt noe imot disse menneskene, hverken homoseksuelle eller pandakaer, men derimot kun har sett på den dukkha de skapte for seg selv. Han ordinerte en morder, så hvorfor skulle ikke homoseksuelle være velkomne? Problemet med promiskuøse, sexhungrende munker er vel innlysende? Det ser for det første ikke pent ut utad, til det samfunnet man er avhengig av for overlevelse, og promiskuøse munker og nonner kunne dessuten lede til forfall i sanghaen, hvis de i etterhånd ledet flere i fordervelse. Med hensyn til de transseksuelle nevner de tidligste tekstene faktisk muligheten for å kunne skifte kjønn, og en slik person er rent faktisk ikke utelukket fra ordinasjon.
Sex, samfunn og sangha
Problemet med det omgivende samfunnets syn på sanghaen så man også i Buddhas motvilje til å ordinere kvinner, i starten. Man mener at Buddha var tilbakeholden til dette siden dårlig omdømme/rykte i samfunnet som omgir sanghaen, ville betydd dens død. Man var helt overgitt samfunnets nåde, da munkene levde av almisser. Peter Jackson som er professor, med spesialisering i thailandsk historie, religion og seksualitet skriver: «(…) buddhismen, har med middelveien alltid vært opptatt av å opprettholde den sosiale orden, og siden Buddhas tid har sanghaen aldri påstått å levere et universelt fartøy til åndelig befrielse av alle individer i samfunnet. Helt spesifikt frasett seg dem som anses for å avspeile sanghaen negativt i forhold til fremtredende sosiale normer og holdninger» (red. oversettelse). Dette igjen for å fremheve at man ønsker å leve i harmoni med omgivende samfunn.
Homoseksualitet, og andre alternative former for seksualitet, er ofte sett på som en karmisk straff for heteroseksuelle forseelser i et tidligere liv
En buddhistisk forfatter til en artikkel om homoseksualitet konkluderer med at i tilfellet av:
«(..) en mann og en kvinne, hvor det er gjensidig forståelse, hvor utroskap ikke er involvert, og hvor den seksuelle akten er et uttrykk for kjærlighet, respekt, lojalitet og varme, vil det ikke være å bryte det tredje forskriftet. Det samme gjør seg gjeldende, når de to personene er av samme kjønn. Likeledes ville promiskuitet og manglende respekt for andres følelser gjøre en seksuell handling uhensiktsmessig, enten det er heteroseksuelle eller homoseksuelle som foretar seg dem. De prinsipper vi vurderer hvorvidt et heteroseksuelt forhold er hensiktsmessig, eller uhensiktsmessig ut i fra, vil vi også bruke til å evaluere et homoseksuelt forhold. I buddhismen kan man si, at det ikke er gjenstanden for ens seksuelle lyst som bestemmer om en seksuell handling er hensiktsmessig eller ei, men snarere kvaliteten av de hensikter og følelser som er involvert» (red. oversettelse).
Buddhisme og homoseksualitet i praksis
Tross alt dette, er buddhistiske land hvor theravada-skolen er fremtredende, ikke særlig åpne for homoseksuell praksis. Det har mye å gjøre med kulturelle normer, men også fordi man anser en persons egenskaper og situasjon for å ha oppstått på grunn av fortidens «synder og gode gjerninger» – altså på bakgrunn av ens karma. Karmas funksjon kan være vanskelig å gjennomskue, og kanskje bør vi heller ikke bry hodene våre alt for mye med det. Homoseksualitet, og andre alternative former for seksualitet, er ofte sett på som en karmisk straff for heteroseksuelle forseelser i et tidligere liv. Hittil har bevegelsen for homoseksuelle rettigheter ikke hatt stor suksess i land hvor theravada-buddhismen er rådende.
Jeg har forsøkt å gi et overblikk over de forskjellige skolenes holdninger, og her blir jeg en smule forvirret når kommer til gelug-skolen og dermed Dalai Lama. Offisielt følger Dalai Lama den tradisjonelle tibetanske buddhistiske påstanden om at upassende seksuell adferd omfatter homoseksuell sex. Det er forståelig. Allikevel så uttaler han i et intervju fra 1994: «Hvis noen kommer til meg og spør om homoseksualitet er i orden eller ei, vil jeg spørre: «Hva er din partners holdning?». Hvis de er enige, så tror jeg at jeg vil si at hvis to menn, eller to kvinner, frivillig deltar i gjensidig sex uten å gjøre noen fortred, så er det ok.» Og i 1994 skriver han i sin bok Beyond Dogma: «En seksuell handling anses for korrekt når et par bruker deres organer til samleie og ikke noe annet (..)” “(…) homoseksualitet enten mellom menn eller mellom kvinner er ikke feil i seg selv. Det som er feil, er bruken av organer allerede definert som upassende for seksuell kontakt.»
På bunnlinjen må man nok se på at Dalai Lama er kjent for sin aktivisme i forbindelse med menneskerettigheter, og at dette spesifikt omfatter like rettigheter for homofile. Ifølge en av hans talsmenn er: «Hans Hellighet imot vold og diskriminering basert på seksuell orientering. Han oppfordrer til respekt, toleranse, medfølelse og full annerkjennelse av menneskerettigheter for alle.»
Den første buddhistiske dharmatalk jeg noensinne lyttet til var av Ajanh Brahm fra Buddhist Society of Western Australia, som er en theravada-skole. Jeg har stor respekt for Ajanh Brahm, og han har faktisk skrevet følgende til Dalai Lama, etter at denne ble sitert i en avis for å ha uttalt at homoseksualitet var amoralsk: «… størstedelen av buddhister i hele den moderne verden blir inspirert til å lære at Buddha bestemt ikke diskriminerte mot homoseksualitet. Den sentrale opprinnelige buddhistiske lære viser klart, at det ikke er hvorvidt man er heteroseksuell, homoseksuell, eller lever i sølibat, som er godt eller dårlig, men hvordan en person bruker sin seksuelle orientering, som gir god eller dårlig karma. For eksempel er en homoseksuell mann, engasjert i et kjærlig og lykkelig forhold til en mannlig partner, absolutt moralsk overlegen i forhold til en heteroseksuell gift mann, som er utro mot sin kone. Homoseksualitet er ikke feil i seg selv. Men det gir dårlig karma å fordømme homoseksualitet! Dalai Lamas feil er å la seg veilede av tvilsomme skrifter, skrevet mange århundrer etter at Buddha levde. Så faktum er, at Buddha, og derfor buddhismen, omfatter homoseksuelle, lesbiske og transseksuelle med likhet og respekt. Alt for lenge har religiøs fanatisme forårsaket lidelse for minoritetsgrupper i vårt samfunn. Alle religioner bør være mer kjærlige. Punktum! – Ajanh Brahm» (red. oversettelse).
En ting har jeg dog lært gjennom arbeidet med denne artikkelen – at seksualitet er helt uvesentlig for min buddhistiske vei
Puh, jeg blir forvirret! Men skal jeg gjøre opp regnestykket litt, ser det ut som at gelug-skolen i Tibet er litt uenig med seg selv om hva den skal synes. Grunnleggende synes den å være imot homoseksualitet, men da den samtidig er i konflikt med tanken om medfølelse, virker det som om det er her kjernen til de motstridende utsagnene ligger. Theravada-skolen i Thailand ser generelt ned på homoseksualitet, men den vestlige pendant, i hvert fall Ajanh Brahm i Australia, har et helt annet syn på saken og mener de tidlige tekstene underbygger full aksept, og at fordømmelse av homoseksuelle derimot gir dårlig karma.
I Vesten er buddhismen gjennomgående aksepterende og i den semibuddhistiske lekforeningen SGI innførte man i 1995 homovielser – kun 17 år tidligere enn Den danske folkekirke. Tendai i Vesten har alltid hatt en åpen holdning, og vår øverste Monshin Sensei har viet flere homopar.
Om det er lettere å vokse opp som homoseksuell i et buddhistisk samfunn vet jeg ikke. Det virker som om fordommene er mer kulturelle, enn religiøst betinget (i buddhismens tilfelle). En ting har jeg dog lært gjennom arbeidet med denne artikkelen – at seksualitet er helt uvesentlig for min buddhistiske vei. Når jeg lever i harmoni med min partner, omgitt av et samfunn som aksepterer meg, er kjønnet til partneren min helt likegyldig. Jeg føler meg faktisk helt overbevist om at Buddha ville ha vært enig med meg. Jeg tror de forbehold som er i de tidligere tekstene var for å beskytte sanghaen, og hvis Buddha hadde levd i dag ville han ha uttrykt seg som Ajahn Brahm ovenfor. Jeg er en stolt homo-kozo og jeg er stolt over å være medlem av en skole som setter pris på meg slik jeg er, og ikke fordømmer.
Denne artikkelen er en del av Tendai Danmark eSanghas buddhistiske bibliotek, og er gjengitt her med tillatelse. Besøk siden deres for flere spennende tekster om buddhisme.
Religioner.no lenker:
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.