Det handler om moral. Eller?
Er bistandsmidler til flyktninger i Norge problematisk, eller er bistandspolitikken og aktørene et større problem?
Av Arne D. Danielsen
«Regjeringen henter fire milliarder kroner fra bistandsbudsjettet til å dekke inn mottak av ukrainske flyktninger her hjemme. Store kutt rammer barn og utdanning i fattigere deler av verden» skriver Vårt Land.
Tidligere KrF-politiker og nå leder for Kirkens Nødhjelp, Dagfinn Høybråten, sier han skjems over det Norge gjør, mens Berit Aalborg i en tidligere kommentar mener at dette dypest sett handler om moral.
Gjør det? Handler dette om moral – dypest sett? Mener Aalborg at regjeringen opptrer umoralsk og uetisk når de i dette tilfellet omdisponerer midler på bistandsbudsjettet?
Moralargumentet er langt på veg blitt målbindende i samfunnsdebatten. Dessverre. Men som aktivisme fra NGO’er og andre egner det seg naturligvis, eller for å demonstrere at sinnelagsetikken er det rådende.
Ja, det er riktig at mottak av flyktninger i utgangspunktet er en del av bistandsbudsjettet. Og å flytte penger innenfor et budsjett er, som vi vet, ikke uvanlig. Men vil det gå ut over barn og utdanning – direkte? Så kyniske kan da ikke byråkratene være.
Virksomhetsområdene til norsk bistand:
- Multilateral kjernestøtte (10,2 mrd.)
- Styresett, sivilt samfunn og konfliktforebygging (5,1 mrd.)
- Helse og sosial sektor (4,5 mrd.)
- Nødhjelp (4,4 mrd)
- Miljø og energi (4 mrd.)
- Utdanning (3,1) mrd.)
- Kostnader i Norge og uspesifisert (2,8 mrd.)
- Økonomisk infrastruktur og tenester (2,1 mrd)
- Multisektor og annet (2 mrd.)
- Produksjon og handel (1,3 mrd.)
Ifølge kuttlisten fra regjeringen er det langt på veg brukt ostehøvel. Det betyr litt fra hver av virksomhetsområdene.
Bekymringen fra Høybråten og Aalborg forutsetter at bistanden er effektiv – krone for krone. Men det er den jo ikke. Tvert imot. Dette er den største av alle utfordringer innen norsk bistandspolitikk, og det er et etisk spørsmål. Det handler om å hjelpe fleste mulig mest mulig effektivt.
Generelt er det mulig å hevde at dersom regjeringens vedtatte kutt på de ulike postene gjøres klokt og effektivt, behøver det slett ikke gå ut over de mest sårbare. Slik kan vi innenfor det
eksisterende budsjettet optimalisere og gi hjelp til de svakeste og meste sårbare – både ute og hjemme.
Bruke mindre, men hjelpe flere
En trenger ikke være bistandsekspert for å mene at bistanden med fordel kunne vært drevet annerledes enn den gjør i dag, at det er mye å hente dersom den ble drevet mer effektivt. Det hadde vært mulig å bruke mindre, men å hjelpe flere
Riksrevisjonen har gjentatte ganger vært kritiske til manglende rapportering, manglende resultater og dyr og ineffektiv drift. Blant annet er det pekt på at deler av bistanden går via det tungrodde og massive FN-byråkratiet og Verdensbanken.
Dette burde i langt større grad appellert til samvittigheten til de ulike aktørene – og gjerne også til journalister. Politikere og bistandsaktører burde utvist større ansvarlighet overfor eget oppdrag og for så vidt også overfor norske skattebetaler. Men mest av alt at det slik hadde vært utvist større omtanke for de aller fattigste og mest sårbare.
Selv om problemstillingen kan bli beskyldt for å være retorisk, er det fristende å nevne at dersom det skulle «knipe», burde det f.eks. være ledige midler å hente på bistandspostene til India og Kina. Ja, for Norge gir faktisk bistand til de to romfarts- og atommaktene og de store teknologi- og vareprodusentlandene India og Kina – som begge også er medlemmer i G20.
De fleste tenker nok at det ville vært langt bedre og mer moralsk å gi disse pengene til for eksempel ukrainske flyktninger i nød enn til disse to økonomiske gigantene som blant annet utmerker seg svært negativt med grove menneskerettighetsbrudd.
Altså, om vi tar litt av det enorme bistandsbudsjettet og gir til ukrainske flyktninger, er det helt umulig å tenke seg at noen – sånn rent praktisk og i realiteten – har hjerte til å ta fra de aller fattigste og mest sårbare – da det jo er helt unødvendig. Som nevnt, det er nok annet å ta av.
Uforståelig grunn
Ja, det kan for så vidt være riktig å hevde at måten vi bruker bistandsbudsjettet på handler om moral. Men ikke fordi det flyttes penger i budsjettet. Av en eller annen uforståelig grunn er det «hugget i stein» at vi skal bruke 1% av BNI på bistand – muligens for vår gode samvittighets skyld? Det tar seg best ut slik. Det er faktisk et moralsk spørsmål, og noen ville kanskje mene at det er umoralsk?
For det er en mildt sagt forunderlig at det er satt et kvantitativt og ikke et kvalitativt måltall for bistandspolitikken og -budsjettene – men gjerne innenfor rammen av 1 % av BNI. Vi burde naturligvis hatt som mål å aldri bevilge eller å bruke mer enn at vi kan ha forsvarlig kontroll og at bistanden drives på en mest mulig effektiv måte. Det er først når vi får til dette at vi blir i stand til å hjelpe flest mulig på best mulig måte. Og det er da vi kan unne oss å ha en ok samvittighet – om det er det vi har behov for.
De sterkeste driverne i dette er NGO’ene. Deres svulmende budsjetter er avhengig av statsbudsjettet. Etter at 1% av BNI er blitt et mål både for den ene og andre regjeringskonstellasjonen, sover NGO’ene godt om natten. Med en slik fast ramme – i et land der de årlige budsjettene øker betydelig og jevnt og trutt, betyr det også at bevilgingene til NGO’ene øker – jevnt og trutt. Aktivisme blir ofte forvekslet med idealisme. Men det er slett ikke alltid at det er en dekkende definisjon.
Så kanskje vi skulle legge aktivismen og gjerne også moralismen til side? For den kan ofte gjøre blind, og da gagner den ingen – og slett ikke de aller fattigste og mest sårbare.