En kultur og dens ritualer
Den utemmede individualismen, som er Pride-ideologiens budskap, er i dag en trussel for folk og samfunn, skriver Bernt Torvild Oftestad,
Av Bernt Torvild Oftestad, professor emeritus
Korona-epidemien fører til tap av menneskeliv. De sosiale og økonomisk virkninger vil kunne føre også til andre former for tap, av sosial trygghet og velferd. At vi vil vende tilbake til det samfunn, det sosiale system, den politikk og den kultur som gjaldt før korona-krisen, har jeg vanskelig for å tro. Denne krisen er ingen parentes. Den er historisk virkelighet med uoverskuelige endringer. Historie betyr endringer, også dype og omfattende. Hva da med kulturen og dens ritualer, viktige for fellesskapet og hver enkelt av oss ?
Vi har sett at dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser blir arrangert på helt ny måter ikke minst ute i Europa. Og noe må utsettes. Kirkenes gudstjenesteliv blir tilpasset krisen. Kristne kommer sammen. Vi samles om Ordet, i bønnen og om nattverdbordet. Ikke-kristne religiøse ritualer har etter hvert fått sine rom i vårt samfunn. Men også andre ikke-kristne ritualer og noen bevisst antireligiøse har vokst frem og fått bred plass.
Offentlige ritualer i krise
Et ritual er en handling som gjentas bevisst og etter et bestemt mønster fra gang til gang. Et kort og enkelt ritual er å hilse hverandre med et håndtrykk og med en hilsen, ofte med å si navnet sitt. («Ritual», Store norske leksikon, https://snl.no/ritual). Karakteristisk for vår sekularistiske kultur er å skille ut religiøse ritualer som noe sært og avvikende. De inngår ikke i felleskulturen, siden de bygger på en ”virkelighetsforståelse” med guder og/eller gudinner eller andre overmenneskelige vesener. Et viktig sekularistisk prosjekt blir da å skape alternative ritualer. I 1951 ble den første såkalte ”borgerlige konfirmasjon” arrangert i Oslo rådhus. Slik ville man motarbeide kristendommens kulturelle betydning. Og et stykke på vi har man lyktes.
Men nå er de alminnelige offentlige ritualer selv kommet i krise. Feiringen av 17. mai blir helt annerledes i år. Barnetog, flagg og faner, samling i parker på nasjonaldagen blir det sikkert lite eller ikke noe av. Det er tragisk. Nå burde nasjonens og nasjonalstatens betydning bli kraftig markert. Korona-krisen har vist oss hvor avgjørende den er for vårt liv og vår fremtid. Den dokumenterer at nasjonalstaten er den nødvendige forutsetning for at en nasjon kan leve, og blir også avgjørende for hver enkelt av oss. Men i nasjonen er vi ikke bare individer. Vi hører sammen – ved historie, tradisjon, religion og ved sosio-biologiske bånd. Ved familie, slekt, nabolag og lokale fellesskap er vi knyttet sammen nedenfra og oppover og samtidig utover til mange andre. Staten skaper ikke nasjonen. Nasjonen blir heller ikke til ved konsensus mellom individer. Nasjonen er en organisk enhet, og den kan ta opp i seg nye mennesker, men uten at den derved skal oppgi eller dekonstruere sin egenart.
Smykket i den nasjonale arven er kristendommen
Flertallet i det norske folk slutter seg, sammen for å kunne møte krisen. Noen står i første linje: helsepersonell, folk i transportsektoren, matvarehandelen, apotek, politi og andre etater. I deler av landet sitter kvinner og syr i stor stil; masker og annet smittevernutstyr. Fra myndighetene har det gjentatte ganger gått ut sterke oppfordringer til oss om å stå sammen i kampen mot viruset. At folket responderer positivt på denne oppfordringen til nasjonal dugnad, skyldes slett ikke statsmakten og det politiske korrekte sjikt i vårt samfunn. Det er nasjonen som her responderer etisk høyverdig. Makteliten har til nå dels sabotert dels uttynnet den nasjonale arven, som vi har fått med oss fra vår nasjonale historie. Og smykket i denne arven er kristendommen.
Vi skal stå sammen om den nasjonale dugnaden. For kort tid siden var det nasjonale intet honnørord. Det ble for ikke lenge siden påpekt at vi trengte nasjonalt beredskap når det gjaldt mat, medisiner og så videre. Man talte for døve ører. Statsmaktens forpliktelse overfor det nasjonale fellesskap var blitt dempet ned. Det var det globale fellesskap man var opptatt av. Selv i dag melder globalister seg på med sine krav. Man vil blant annet at vi skal ta inn flere tusen nye asylsøkere. Vårt samfunn er inne i en krise som vi ikke aner omfang, lengde og virkning av. Staten trenger alle mulige ressurser for å oppfylle sin nasjonale plikt. Koronakrisen bør bli det endelige nederlag for globalisme som politisk-etisk ideal.
Nye symboler og ritualer
Det politiske og kulturelle toppsjikt i vårt samfunn har lagt stor vekt på vi skulle få nye symboler og ritualer. Man har villet gjøre regnbueflagget til et slags nasjonalflagg. Det skulle samle oss alle om Pride-ideologien. I dag innpodes denne ideologien i alle fra barnsben av. Det er den nye statsreligionen. Å dissentere fra den kan koste deg dyrt. Prideparadene er denne religionens rituelle uttrykk.
Hva går denne nye statsreligionen ut på? Overleverte normer for seksuelt samliv skal oppgis. Ekteskapet og dermed den tradisjonelle familiestrukturen skal dekonstrueres. Her er det individuelle mennesket alle tings mål: Ut fra sine subjektive forutsetninger og behov har det “rett” til å realisere sin lykke. Og som det heter i reklameteksten: «Du fortjener det.» Verken normer eller hensynet til andre i nære forhold eller fellesskapet skal hindre slik selvrealisering. Hvor er det blitt av Pride i dag? Hvor er det blitt av de 59 kjønn? En virkelig «grønn» (biologisk) revolusjon har rammet oss. Overfor de biologiske prosesser nytter det ikke å holde frem menneskerettighetene. Korona har ikke «hørt» om dem. Vi må bruke alle våre intellektuelle resurser, ta vår moralsk plikt alvorlig og fylles av kjærlighet til hverandre slik at vi kan redde liv. Den utemmede individualismen, som er Pride-ideologiens budskap, er i dag en trussel for folk og samfunn. Regnbueflagget bør kastes på skraphaugen.
For kirken er oppgaven å gi mennesker mot, håp og kraft til å føre denne kampen. I den gamle kristne arven er det en rituell grunnlinje som det er viktig å ta frem i dag. Det er bønnen. Bønn om frelse for Kristi skyld, men også bønn til Faderen, som har oppfordret oss til å legge frem for ham alt det som tynger våre hjerter. Og det er mye i disse tider. Til sist en bønn fra barnelærdommen. Slik lyder den realistisk, enkel og smertelig: «Bevar i din nåde vårt land fra krig, pest, hunger og dyrtid …»
Religioner.no lenker:
I «Meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.