Meninger

En lite konstruktiv reaksjon

Kai Westergaard      |      02/11/2020

Bruk og publisering av Muhammed-karikaturene i religionskritisk- eller undervisningssammenheng er godt innenfor ytringsfriheten, men som provokasjon ligner det mobbing. 

Av Lars Gule, førsteamanuensis, OsloMet.

Lars Gule. Foto av Marianne Sømme.

Mange barn oppdager at det er forskjell på det «lovlig» og «ulovlige» og fryder seg når de kan gå tett på andre og vifte med handa opp i ansiktet til andre unger i barnehagen: «Lufta er fri for alle, lufta er fri for alle». Jo, det er jo sant. Og man gjør jo ikke noe som skader den andre, så da er det vel lov, da.

Tror man. Men selvsagt er det uakseptabelt. De aller fleste lærer også det ganske fort. Med andre ord lærer de fleste barn at det likevel kan være galt å gjøre noe som ikke skader fysisk. Når det blir gjort likevel, kan vi kalle det mobbing.

En vanlig, generell definisjon av mobbing er følgende: En person [eller gruppe] er mobbet når han eller hun [de], gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere andre personer. I denne definisjonen ligger også at den [de] som blir utsatt har vanskelig for å forsvare seg. (Regjeringens definisjon.)

Hva har dette med ytringsfrihet og Muhammed-karikaturer å gjøre? Ganske enkelt at de fleste Muhammed-karikaturene vi snakker om – fra Jyllands-Posten til Charlie Hebdo – ligger godt innenfor ytringsfrihetens grenser. De representerer religionskritikk og kritikk av religiøse maktpersoner og religiøse praksiser. Det er det lett å skjønne ut fra sammenhengen de publiseres i. Selv om de også er provoserende, støtene og/eller sårende for en del muslimer.

Retten til slik publisering er selvsagt. Og skal forsvares – 100 prosent!

Republisering er også godt innenfor ytringsfriheten når hensikten er å dokumentere, diskutere og problematisere. Derfor er det selvsagt at man kan vise karikaturer for elever når man diskuterer ytringsfrihet. Jeg viser selv både Muhammed-karikaturer og andre karikaturer når jeg underviser om respekt og toleranse – og ytringsfrihet. (Og jeg har publisert faksimile av karikaturene fra Jyllands-Posten på min Facebook-side for å kommentere dem og poengtere at de i seg selv ikke krenker muslimers menneskeverd.)

Men når karikaturene publiseres i masseomfang, nettopp i den hensikt å provosere – fordi man mener noen (les: muslimer) har godt av å bli provosert –, da inngår ikke framvisningen i en spesielt konstruktiv sammenheng. En slik praksis kan sammenlignes med at «vi gjør det fordi vi kan og fordi dere – alle muslimer – kan ha det så godt!» Dette er en handlemåte som er å sammenligne med mobbing – dvs. å påføre andre ubehag, altså ikke å gjøre noe ulovlig, men likevel noe provoserende, støtende og sårende, bare for å provosere, støte og såre.

Det er trist at Frankrikes president synes å ha forfalt til en slik praksis – når det Charlie Hebdo-karikaturer projiseres på veggene til offentlige bygninger. Det er mindre overraskende, men ikke mindre infantilt, at en del personer her i landet gjennomfører aksjoner hvor de klistrer opp enkelte karikaturer, helt uten annen kontekst enn å være et «svar» på en terrorhendelse. Det blir heller ikke bedre av at såkalte Human Right Service (HRS) og en del andre som sprer islamofobt og rasistisk innhold applauderer denne aksjonsformen.

For denne formen for pseudo-svar rammer jo ikke terroristene som angriper og dreper, men nettopp de mange muslimer som slett ikke vil drepe karikaturtegnere, men som likevel ikke liker negative framstillinger av sin profet. Slik sett kan bare Macrons og andres enda barnsligere responser føre til polarisering.

Og i lys av det som skjer i Frankrike, nemlig flere terrorangrep fra ekstremistisk side, kan vi også spørre hvor smart det er å bidra til polarisering gjennom å støtte en primitiv mobbekampanje mot muslimer, slik HRS gjør om dagen. For dette har intet med religionskritikk å gjøre, selv om det er innenfor ytringsfriheten, ja visst! Men polariserende, provoserende og tåpelig mobbing er det likevel. Slike handlinger demonstrerer også mangel på en relevant vurderingsevne i opprørte situasjoner. For når man bidrar til å piske opp en situasjon, kan man ikke løpe fra (med)ansvaret for den opphisselsen som følger.

Én ting er mulige terrorangrep – hvor sjansene heldigvis er beskjedne i en norsk sammenheng – som følge av slike provokasjoner, men hvor mulighetene for andre og svært negative konsekvenser for integreringen er ganske store. Det er absurd når de som krever tilpasning til det norske samfunnet, respekt for «våre verdier» og sier nei til parallell-samfunn, nettopp er dem som benytter våre hardt tilkjempede fri- og rettigheter til å ødelegge for integrasjon og sameksistens. Ja, som faktisk tvinger fram utenforskap og parallelle sosiale strukturer. Det er derfor slike kontraproduktive reaksjonsformer er så idiotiske.

I «Meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.

 , , , ,