Meninger

Går vi mot en evidensbasert sommer?

religioner      |      22/03/2013

Ikke bare går våres det i vitenskapen. Vi er på god vei inn i en sommer, mener Håvard Hegdal. Men den er evidensbasert, og har ikke rom for telepati eller avskyelige snømenn. 

 

håvardhegdalAv Håvard Hegdal.

Er vitenskapen styrt av fordommer og forutinntatthet? Overser forskerne spennende muligheter, på grunn av forstokkede fagtradisjoner? Aftenposten satte søkelys på dette problemet i fjor, 16/12: «Det våres i vitenskapen», meldte spaltist Kathrine Aspaas. «Den storøyde undringen er på vei tilbake. Det mekaniske menneskesynet og «objektive» dogmer står for fall.» Godt nytt, med andre ord, spesielt med tanke på at det akademiske miljøet i følge samme kronikk faktisk er preget av «ekstrem konservatisme».

Aspaas’ kilde var den engelske biologen Rupert Sheldrake, som har skrevet bokaThe Science Delusion, oversatt til norsk på Flux forlag. Sheldrake forteller at vitenskapen helt siden 1800-tallet har blitt dominert av ufunderte dogmer som har hindret ekte framskritt. Også dagens forskere er indoktrinert med disse fordommene, som inkluderer ideen om at naturen er mekanisk, at naturlover er konstante, at materie er ubevisst, at sinnet og hukommelsen kun er generert av nevroner, at biologisk arv bare er materiell, at kun mekanistisk medisin fungerer, at tankeoverføring ikke er ekte, og at natur og evolusjon er uten formål.

Ikke bare jaktet kryptozoologer på sjøormen i Loch Ness, men tidsskriftet Nature trykket brev der man diskuterte hva slags vitenskapelig navn monsteret skulle ha (…)

Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå hvorfor Aspaas, og andre, lar seg overbevise av dette. Sheldrake har jo faktisk vært en anerkjent ekspert på plantefysiologi, og er beskrevet som en uhyre intelligent og veltalende person. Han framstiller sine egne påstander som vitenskapelige hypoteser – på hjemmesiden hans kan man lese både hans egne skriverier og mye av kritikken han har fått. Han har dessuten kontaktpunkter med langt mer stueren litteratur. Hos kritikere av såkalt sosiobiologi, som Richard Lewontin, Stephen J. Gould, Steven Rose – og her hjemme, Markus Lindholm – er enkelte temaer lett gjenkjennelige: Aversjon mot «determinisme» og en kald og mekanisk naturforståelse, holisme i stedet for reduksjonisme, og ikke minst påstanden om at tidligere forsknings irrasjonelle dogmatisme og fordommer har overlevd til idag. Det siste kan kanskje leses som en del av en større fortelling, en antipati mot vår egen fortid og kulturbakgrunn. Det er en konspiratorisk tanke, der forskningsmiljøer kollektivt unnviker fra å søke Sannheten.

Jødeaper og gudselektroner

Populariteten til overnaturlige fortellinger har svingt kraftig oppigjennom det siste århundret, interessant nok ofte i takt med revolusjonære strømninger. På slutten av 1800-tallet og videre utover i de første par tiårene av 1900-tallet hadde for eksempel den bisarre teosofien stor popularitet: Helena Blavatsky fortalte om hvordan menneskeheten hadde utviklet seg gjennom fem forskjellige raser hvorav den første formerte seg som amøber, den andre ved knoppskyting, mens den tredje, som levde samtidig med dinosaurene, var svarte, over to meter høye, og la i begynnelsen egg.

Antroposofiens grunnlegger Rudolf Steiner kunne legge til detaljer som at alt jern på jorden (inkludert i blodet) stammet fra en sammentrefning med planeten Mars, eller at matematisk talent kom an på at buegangene i øret fulgte rommets tre retninger. Jörg Lanz von Liebesfeldt – kanskje Hitlers viktigste enkeltinspirasjonskilde – kalte derimot sin gren for teozoologi. Han delte inn menneskeheten i ariere, bærere av «Guds-elektronet», og «Sodoma-aper», altså de «lavere raser». Særlig ille var jødene, som han mente var hybrider med aper – tråder spunnet av Blavatskys fabuleringer. Alt dette var påstander omtrent uten belegg annet enn personlig innsikt og åpenbaringer.

Morfisk resonans forklarte kort og godt omtrent alle paranormale årsakssammenhenger som folk noensinne hadde foreslått, pluss et par til.

På 70-tallet kom en ny tid preget av drømmer og utopier. Forestillinger om det paranormale fikk aldri noen sterk ideologiske slagside, men det var langt bredere aksept for slikt enn i dag – også innen akademia. Ikke bare jaktet kryptozoologer på sjøormen i Loch Ness, men tidsskriftet Nature trykket brev der man diskuterte hva slags vitenskapelig navn monsteret skulle ha – på tross av umuligheten i å skjule en levedyktig bestand av luftpustende kjempeøgler i en innsjø i Skottland, i millioner av år.

Profesjonelle antropologer viet karrierene sine til å bevise Bigfoots eksistens eller neandertalernes overlevelse – det siste basert på en sovjetisk hypotese om at de hadde mistet evnen til å lage steinredskaper og nå levde som yetier i Himalaya. Samtidig ble parapsykologi utforsket for militære formål, mens mange tok «bioenergi» og kraftfelt omkring levende skapninger for gitt. Planter hadde et hemmelig liv, de sanset og hadde egentlig en slags bevissthet. Det som kjennetegnet alt dette var kanskje ikke så mye at folk flest trodde på det overnaturlige, men heller en slags slippery slope-mentalitet: Man skulle jo ikke være trangsynt, det var galt å utelukke det overnaturlige bare fordi man manglet evidens. Det måtte da være noe mer her enn bare ordinær virkelighet?

Paranormal universalforklaring

I 1981 ble et kompleks av disse forestillingene gitt en tilsynelatende vitenskapelig formulering av en etablert forsker, Rupert Sheldrake, med en hypotese han kalte «formativ kausalitet». Det eksisterte i følge Sheldrake en hittil ukjent type fysiske felt – en morfisk resonans – som forbant ting på tvers av tid og sted. Dyreadferd, nervebaner og vekstprosesser ville dermed anta samme form som tidligere, liknende fenomener, andre steder. Konsekvensene var vidtrekkende: Hypotesen forklarte hvordan tilsynelatende små genetiske forskjeller kunne skille sjimpanser og mennesker, mens større forskjeller skilte ulike typer fruktfluer. Den forklarte hvordan samme DNA kunne kode for ulike deler av kroppen, for alt dette var påvirket av de morfiske feltene. Og ikke minst, telepati var virkelig, læring hos ett dyr ville påvirke alle dets artsfrender, flokkatferd kunne koordineres uten påviselig kommunikasjon. Lamarckistisk arv og jungiansk kollektiv underbevissthet var selvfølgeligheter. Morfisk resonans forklarte kort og godt omtrent alle paranormale årsakssammenhenger som folk noensinne hadde foreslått, pluss et par til.

Mottagelsen var i de første månedene positiv, også i veletablerte kanaler. New Scientist kunne melde at det var gode grunner til å ta Sheldrake på alvor, selv om det betydde et paradigmeskifte i oppfatningen av hvordan verden var skrudd sammen. («Sheldrake is an excellent scientist; the proper, imaginative kind that in an earlier age discovered continents and mirrored the world in sonnets»; Tudge, 18/6 – 1981). Men en uhyre kritisk leder i Nature stemplet hypotesen som pseudovitenskapelig, og dette markerte et vendepunkt.

Sheldrakes radikale hypotese fikk på tross av fordømmelsen i Nature støtte av enkelte forskere, og mange fler ville helt klart vært åpne for disse tankene hvis det hadde eksistert noe slags evidens.

Test av morfisk resonans

Sheldrake var tilsynelatende motivert til å prøve hypotesen, og blant annet samarbeidet han på begynnelsen av 90-tallet med nevrologen Steven Rose om å gjøre eksplisitte tester. Rose, som selv hadde markert seg som en uforsonlig kritiker av determinisme, reduksjonisme og andre påståtte vitenskapelige synder, konkluderte med at utfallet var negativt og ikke støttet formativ kausalitet. Sheldrake reanalyserte dataene og mente derimot at det slett ikke var slik; ifølge Rose fordi han valgte vekk deler av resultatet. Det samme skjedde med en påstått telepatisk hund, som ifølge eieren gikk til døra og ventet på eieren før den kunne vite at hun skulle komme. Sheldrake undersøkte saken og forsvarte telepatien som ekte, men en annen forskergruppe fikk samme resultater og kom fram til at hunden uansett gikk til døra gjentatte ganger, stadig oftere etter hvert som ventetiden trakk ut. Men Sheldrake nektet igjen å anerkjenne de negative resultatene. Ikke minst har moderne studier av DNA og vekst (evo-devo) vist at genene skrus av og på av kjemiske signaler, ikke morfiske felt.

I de senere årene har Sheldrake forsket på telepatiske effekter; følelsen av så bli sett på, og å vite hvem som ringer før man svarer. Begge fenomener er i følge hans egne eksperimenter reelle, men i det første tilfellet er gode grunner til å tro at ubevisst læring hos forsøkspersonene kan forklare resultatet. «Telefon-telepati» virker derimot mer interessant – en uavhengig studie viser ingen effekt, mens en annen – begge fra en kongress for parapsykologi – viser en effekt (riktignok mye mindre enn den funnet av Sheldrake) bare når jorden er orientert en spesiell retning i forhold til stjernehimmelen. Spørsmålet er bare om alle parapsykologer ville publisert en slik studie uten positive resultater – hvis ikke vil publikasjonsbias forklare den observerte effekten. Telefontelepati er altså ikke motbevist, men det føyer seg pent inn i mønsteret av Sheldrakes tidligere forsøk.

Er det vår i vitenskapene?

Selv om Rupert Sheldrake påberoper seg vitenskapelighet, ignorerer han altså at hypotesene faktisk er falsifisert. Det stemmer at han ofte får hard medfart av andre forskere, men Sheldrakes nye liste over vitenskapelige «dogmer» kan alt for lett leses som et forsvar for hans egen teori. Hva betyr det egentlig at et fenomen er ikke-materielt? Tyngdekraft er for eksempel materielt, men hverken gravitasjonsbølger eller gravitoner har så langt latt seg påvise. Hva hvis man kunne måle styrken på feltenes morfiske resonans, eller vise at den interagerte med vanlige, fysiske fenomener og naturlover? I så fall ville det vært absurd å kalle det en ikke-materiell kraft. Definisjonen til Sheldrake er egentlig – så vidt jeg kan se – en omskrivning av uforklarlig, eller rett og slett ikke-observerbar.

I likhet med Uri Gellers skjebøying og Loch Ness-monsteret har ikke Sheldrakes hypoteser latt seg verifisere. Drømmene fra 70-tallet døde ut fra vitenskapelig mainstream; ikke fordi de ble undertrykket, men fordi ingen klarte å bevise noen ting av det.

Å være vitenskapelig «dogmatisk» er egentlig å være fordomsfri; å forholde seg til virkeligheten, uavhengig av om den bekrefter hypotesene eller ikke.

Men egentlig er jeg enig med Aftenposten; vi er inne i en slags ny vår, ikke bare et oppgjør med 70-tallet. Det begynte kanskje med Eia og Ihles tv-serie Hjernevask, som gjorde det legitimt å stille spørsmål – rett og slett bare ved å kreve samme standard av begge sider. I de siste årene er skeptiker-bevegelsen blitt vitalisert, og NRKs Folkeopplysningen var på mange måter en ren arvtager etter Hjernevask. Kan man håpe at dette er skritt i retning av en ny standard i offentlig debatt? Skeptisisme favner jo videre enn bare Snåsamenn og homeopati: Andre former for overtro er skadeligere, farligere og vanskeligere å utfordre. Islamsk ny-fundamentalisme, klimafornektelse, og dypt rotfestet akademisk pseudovitenskap er alle saker som burde ligge innenfor definisjonen.

Å være vitenskapelig «dogmatisk» er egentlig å være fordomsfri; å forholde seg til virkeligheten, uavhengig av om den bekrefter hypotesene eller ikke. Det gjelder å finne ut om A virkelig forårsaker B, alt det andre følger derfra. Ekte dogmer er derimot basert på tro, og da kan alt underbygges – både morfiske felt og klimafornektelse, utopier og utslettelser. «Våren» som Aftenposten kunne fortelle om er en overlevning fra en tid som var sterkere preget av ideologier og drømmer enn dagens debatt. Og Rupert Sheldrake er ingen hestehov, han er en snøflekk.

Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet Darwinist.no den 19.3.2013, i en noe lengre utgave. Forfatteren, Håvard Hegdal, er Master i arkeologi og Bachelor i realfag fra Universitetet i Oslo, og har dessuten hovedfag i metallkunst fra Statens Kunst- og Håndverkshøyskole i Oslo.

Religioner.no lenker: 

Bøker av Rupert Sheldrake: 

 

 

 

 

 

 

 

 

 , , , , , , , ,