Halvorsens konservative kristendomstolkning
Religionskritikeren Hans-Petter Halvorsen leser Bibelen på samme måte som kristenfundamentalistene gjør, mener Kai Erik Westergaard.
Av Kai Erik Westergaard, debattredaktør i Religioner.no
Hans-Petter Halvorsen er på krigsstien mot religion, og angriper Hareides kristne verdier. Han kritiserer Hareide for å ikke egentlig svare på hans forrige kronikk. Ingen hadde forventet at Hareide skulle begynne å beskjeftige seg med religionsfilosofi. Derfor er jeg enig med Halvorsen i at han går omhyggelig rundt hovedpoenget. Allikevel finnes det i faglitteraturen flere måter å takle Humes variant av det ondes problem. Det er også feilsitert, i Halvorsens kronikk. Det finnes flere måter å svare på utfordringen, ett kan leses her
Halvorsen bruker ordene religion, kristendom, rett og galt som om de er entydige homogene størrelser, og at bruken av dem uten kvalifikasjoner er uproblematisk. De fleste på 3.trinn videregående vet at det ikke er tilfellet.
Hva Halvorsen demonstrerer med sitatet til Elgaas ««Hvis han ikke var kristen, ser han med andre ord ikke for seg å ha vært engasjert for flyktninger, fattige eller klima. DET er skremmende.» evner jeg ikke å se, når han trekker den implisitte konklusjonen «Elgsaas og jeg har langt høyere tanker om Hareide enn som så; han ville nok fortsatt ha sine idealer i behold». Når Hareide sier «Det sosialetiske engasjementet mitt (..) er sjølvsagt motivert av livssynet mitt.», er ikke det det samme som at det er den eneste motivasjonen for engasjementet. Det er heller ikke helt fjernt å tenke at meningsdannelse ikke kun skjer i møte med nye ting, men at en søker begrunnelse for en oppfatning en har, i møte med en tilfredsstillende begrunnelse danner man også andre og nye oppfatninger. Det er mange lekfolk og prester som har frafalt, jeg tviler sterkt på at de har mistet sin medmenneskelighet av den grunn.
Fundamentet for moralitet uten Gud, er det ikke enighet om. Så hvor dum er egentlig påstanden «Dersom Gud ikke eksisterer, finnes det heller ingen objektiv moral»? Hvis vi ser på noen av de vanligste etiske teoriene fører de med seg flere kameler det ikke alltid er lett å svelge. Et problem i konsekvens- eller nytteetikk er at dersom kun konsekvensene av en handling teller, krever det at man kan se inn i fremtiden for å kunne handle moralsk rett.
Hvis man mener som Kant, at man gjennom fornuften kan erkjenne evige og allmenngyldige moralske sannheter, er det vanskelig å skjønne hvorfor mennesker er og har vært så uenige om hva som er rett og galt.
Hvis man hevder at det er sosiale konvensjoner, kan man ikke kritisere mennesker for å utføre umoralske handlinger, hvis de befinner seg utenfor ens egen konvensjon.
Hvis moralen finnes i abstrakte objekter, som Platons idéverden, hvor kommer i så fall idéverden fra, er den skapt eller bare eksisterer den uten forklaring?
Hvis man sier at fundamentet for en objektiv moral ligger i evolusjonsbiologien, da er moralitet ikke evig, gjenstand for forandring. Gjennom tilfeldig mutasjoner fikk vi tomler, denne mutasjonen vant frem. Dette betyr ikke at vi bør ha tomler. Som Halvorsens venn David Hume påpekte, vi kan ikke slutte fra et «er» til «bør». Det kan og se ut som at det hadde vært moralsk rett eller hvert fall tillatelig, å skade eller drepe, hvis vi var evolusjonært disponert til å frigi dopamin og endorfiner ved denne handlingen. Det virker som evolusjon, i hvert fall ikke alene, kan være fundamentet for en objektiv moral.
Dette er ikke ment å være en uttømmende karakteristikk, men det viser at det å finne en objektiv forankring for ateistisk moral ikke er problemfritt. Det vil ikke si at det er umulig, det finnes mange teorier, men så vidt jeg vet har det ikke vært og er ikke en konsensus rundt dette. Påstanden nevnt ovenfor er derfor ikke så dum som den virker ved første blikk. Det er heller ikke en generell kristen posisjon at alle ateister er umoralske, faktisk har flere kristne hevdet at ateister er i stand til å finne fram til det moralsk rette uten Gud, det er bare vanskeligere.
At noen verdier er kristne eller typiske medfører ikke at de «er genuint og unikt for kulturer der Kristendommeen (sic) har vært dominerende». Man regner ofte det å stå på ski som typisk norsk, eller dugnadsånden som en norsk verdi. Vi slutter ikke å anse dem som det hvis vi ser folk stå på ski i Canada, eller drive dugnad i Zimbabwe. Det er allikevel ganske vanlig å regne ting som nestekjærlighet og hjelp til trengende som kristne verdier, fordi kristendommen gjennom historien har fremholdt dette som sine verdier i ord og praksis. Det har blitt gjort mye urett i kristendommens navn, men det blir altfor ensidig hvis man bare skal betrakte disse som summen av kristendommen og dens verdier, og samtidig ignorere at for eksempel klostrene i lang tid hjalp syke og fattige, når svært få andre ville.
Halvorsen leser Bibelen på samme måte som kristenfundamentalister, altså helt bokstavelig. Bokstavelig lesing av Bibelen er ikke noe alle kristne gjør i dag, det er heller ikke det som historisk har vært mest utbredt. For eksempel, de tidlige kristne mente at den jødiske religiøse loven, som finnes i Det gamle testamentet, er opphevet i Kristus. Dette betyr at de moralske påleggene i Det gamle testamentet, som omskjæring, er noe kristne ikke forplikter seg til.
For mange tidlige kristne var det strengt nødvendig å lese Det gamle testamentet allegorisk, dette var måten mange mente at de kunne forenes til en sammenhengende bok. Så det er ikke riktig når Halvorsen sier om Bibelen «at den krever å bli akseptert som helhet». Noen kristne er nok enig med Halvorsen, men det er nok en minimums heller enn en maksimums posisjon
Når det gjelder Koranen står det, hvis man oversetter til norsk «Det finnes skriftsteder som er klare og utvetydige, som er bokens ryggrad, og andre som må fortolkes i samklang med disse». Det virker som det stemmer når Halvorsen sier at Gud ikke etterlot bruksanvisning, for det står ikke i Koranen hvilke skriftsteder dette gjelder. At det til forskjellige tider og steder har eksistert forskjellige meninger og kulturelle standpunkter, som igjen kan gi opphav til forskjellige tolkninger, er ikke veldig merkelig.
Halvorsen trekker frem løsrevne bibelsitater, og tar på ingen måte stilling til historisk kontekst eller lovens oppheving. Han ser ut til å mene, i likhet med fundamentalistiske og konservative kristne, at troende må forholde seg til sitatet under uten å ta forbehold om at mye har endret seg siden Moseloven ble til
«Om en mann treffer en jente som er jomfru og ikke er lovet bort, og han forgriper seg på henne og ligger med henne, og de blir oppdaget, da skal mannen som lå med jenta, betale hennes far femti sjekel sølv. Hun skal være hans kone fordi han krenket henne, og han får ikke skille seg fra henne så lenge han lever.» (5. Mosebok 22:28-29)
I 2016 virker praksisen unaturlig og usympatisk. Hvis man tar i betraktning at verset er noen tusen år, skjønner man kanskje hvorfor dette var anbefalt. Hvis kvinnen som blir voldtatt mister jomfrudommen sin er det nesten umulig å finne en ektemann til henne som kan brødfø henne, og familien mister også medgift som i mange tilfeller var en essensiell del av levebrødet. Det er nok ingen drøm å bli gift med voldtektsmannen sin, med det er i det minste bedre enn at én selv og familien sulter. Nå plikter heller vanligvis ikke kristne seg til å følge loven, som nevnt ovenfor.
Når det gjelder religiøse praksiser og forbud kan dette i mange tilfeller ha blitt innført av praktiske årsaker. Det har for eksempel blitt hevdet at forbudet mot å spise gris, og at grunnen til at det var ansett som urent, var fordi man kunne bli alvorlig syk. Tradisjoner som ikke har noen funksjon i samtiden er heller ikke et unikt religiøst fenomen. Når det gjelder homofili kan det være nyttig å reflektere over at ord og referanser kan forandres over tid, som en dyktig student påpekte her.
Halvorsen er nok klar over at mennesker i dag er svært uenige om hva som er rett og galt, han ser allikevel ut til å ha glemt dette når han leser i Bibelen «I det øyeblikket man kommer over noe som representerer god moral, så er det alltid noe vi alle kan være enige om, helt uavhengig av livssyn.». Jeg er usikker på om en person i Storbritannia, Paraguay eller en nordmann på 800-tallet ville pekt på samme sitatene som Halvorsen i letingen etter god moral.
Halvorsen siterer det han kaller Hitchens-utfordring ««Nevn en moralsk uttalelse gitt, eller en moralsk handling begått, av en troende som ikke også kunne blitt gitt eller begått av en ikke-troende.». Utfordringen virker litt merkelig, for religiøse eller ikke er vi alle mennesker, og er i stand til det samme. De fleste religiøse hevder ikke at troen gir dem moralske superkrefter. Allikevel kan man kanskje si at Bjørn Are Davidsen var inne på noe når han trekker frem praksisen med utsettingen av barn. Vi vet at dette ble forbudt blant annet i Norge etter kristningen. Det er umulig å vite, om dette kunne skjedd på denne tiden hvis Norge ble ateistisk istedenfor kristent, men det virker ikke ved først blikk sannsynlig.
Nå er det nok ikke slik at de fleste kristne hevder at kristendommens arv ene og alene er årsak til vitenskapenes fremvekst. De hevder vel heller at kristendommen var en del av vitenskapenes tilblivelse. Skolene ble til i klostrene, hvor man diskuterte mye annet enn bare teologi, som siden ble universiteter hvor vitenskapene blomstret opp. Det er derfor ikke fjernt å tenke at kristendommen i det minste var en faktor. Også naturvitenskapene fikk, sannsynligvis, i sin barndom, en ekstra dytt av kristendommens tro på at skaperguden hadde skapt et ordnet og lovmessig kosmos som kunne studeres. Selv om vitenskapen ikke virkelig skjøt fart før opplysningstiden, tipper jeg dette har mer med økte leseferdigheter etter reformasjonen og motreformasjonen, og vitenskapelig fremskritt, heller enn «svekkelse av religionens hegemoni». Ubeleilig nok for Halvorsens argumentasjon begynte også de store vekkelsene, med økt interesse og engasjement for religion, ikke mange år etter starten på Opplysningstiden.
Implisitt i Halvorsens argumentasjon finner man det som gjerne kalles conflict theory. En teori som hevder at vitenskap og religion var i konflikt med hverandre, og at religion, særlig representert ved kristendommen, systematisk undertrykte vitenskap generelt eller i hvert fall det ved vitenskap kirken ikke likte. Den teorien lever for det meste i dag blant lekfolk og ikke på seriøse faglige institusjoner. Det finnes nok av vitenskapshistoriske verk som problematisere den litt for lettvinte versjonen av historien. Den blir også særlig kritisert av historiografer for å representere enkelte historikeres anakronistiske syn på religion og vitenskap.
Halvorsens viser til statistikk for å hevde at på grunn av at «land som Norge, Danmark, Sverige, Australia, Canada og Nederland – alle har en svært høy andel ikke-troende» har de også høy «Forventet helse og livslengde, opplysthet og grad av utdanning,». Bildet er nok mer komplisert, korrelasjon medfører som kjent ikke kausalitet. Som vil si at selv om to faktorer sammenfaller, betyr ikke det at den ene er årsak til den andre. Dette er en vanlig tankefeil. Akkurat som at «De femti landene som befinner seg i andre enden av slike lister er alle intenst religiøse» har nok mer å gjøre med ting som fattigdom, ustabilitet og ressursmangel enn at det er mer religion. Det er ikke ukjent at mennesker ofte vender seg til religion når livet er hardt.
Jeg vil tro at mye av det Halvorsen skriver er blitt til i et ekkokammer, og rekkevidden stopper nok der. Det overrasker meg stadig hvor lett folk utpeker syndebukker for alt mulig rart. Verden og menneskeheten er uhyre komplekst, det er svært sjelden en kan peke fingeren et sted og si «der», det er ene og alene årsaken til all misnøye. Hvis Halvorsen virkelig mener at «Men for å få gode mennesker til å gjøre onde handlinger trenger man religion.» burde noen samle sammen alle Human-Etisk forbunds medlemmer og sjekke om samtlige rulleblad er frie.
Halvorsen burde derfor ikke nøye seg med «en rask titt på verdens beskaffenhet», han vil da oppdage at verden er litt mer nyansert.
Religioner.no-lenker: