Meninger

Islamismen lærte meg å elske vestlige verdier

religioner      |      26/08/2015

Stadig flere skandinaver med muslimsk bakgrunn lar seg tiltrekke av ytterliggående islamisme. Mohamed Omar var en av dem. 

Av Mohamed Omar.

Oversatt av Arne D. Danielsen.

Foto: Björn Lindström

Mohamed Omar. Foto: Björn Lindström

Mitt navn er Eddie Jonas Mohamed Omar. Min mor er svensk og min adoptivfar, han som oppdro meg, og som jeg kaller for pappa, kommer fra Kenya. Min “ekte” far var iransk og gikk bort i 2008. Siden tidlig i tenårene, lurte jeg på hvem jeg var og hvor jeg hørte hjemme. Dette førte til at jeg begynte å utforske islam og etter hvert identifisere meg som muslim.

I januar 2009 begynte jeg en reise inn mot mørkets hjerte. Jeg ble islamist og mente at troen er mer enn en privatsak. Den er viktig for de muslimske landene og som motstand mot Vesten. Jeg følte meg edel og selvoppofrende. Slik som Tom Cruise i filmen «The Last Samurai», hadde jeg forlatt min egen vestlige kultur og gått over til fienden. Jeg oppfattet islamisme som en reaksjon fra en gammel tradisjon, som kjempet for sin overlevelse, mot vestlig modernisering.

Det var på mange måter en vag og opprørt følelse, en opprørsk ånd som drev meg mot det som senere skulle vise seg å være mørkets hjerte. En følelse av at vi i Vesten hadde behandlet andre dårlig, ja, at vi var arrogant og selvtilfredse. Men det var også en idé om at vestlig kultur hadde mistet sin sjel og sunket ned i identitetsløshet, materialisme og overflatisk underholdning. Det var den klassiske oksidentalistklisjeen om det åndelige Østen i kontrast til det materialistiske Vesten.

Muslimer syntes å være de eneste som fortsatt stod for noe eget og ekte, og som ikke hadde gitt etter for vestliggjøring.

Muslimer syntes å være de eneste som fortsatt stod for noe eget og ekte, og som ikke hadde gitt etter for vestliggjøring. Jeg skulle sannelig vise at Vesten ikke var best. Nå, når jeg kalte meg for islamist, begynte jeg å gjøre som islamister gjør. Jeg arrangerte foredrag om Vestens ugjerninger, prøvde å bygge et islamsk “sivilsamfunn”, en motkultur. Dette innebar også antisemittiske konspirasjonsteorier – og jeg inviterte foredragsholdere som snakket om hvordan sionistene skapte konspirasjoner mot muslimene.

Men min reise endte ikke som jeg hadde forestilt meg. Dess nærmere jeg kom mørkets hjerte, jo mer skremt ble jeg av mørket, av skygger som ble tettere og dypere og til slutt omsluttet meg på alle kanter. Dess mer jeg satte meg inn i islamismen, dess mer uvel ble jeg. Jeg var likevel ingen edel «muslimsamurai» som kjempet mot en dekadent vestlige verden. Det var som i Joseph Conrads roman «Mørkets hjerte» om Marlow, som forteller om sin reise på en hjuldamper på vei til “Den øvre stasjon,” bare frykt: “Horror! Horror!”

Og dess mer jeg satte meg inn i den såkalte “antisionismen”, som i de fleste tilfeller ikke er noe annet enn et kodeord for antisemittisme, dess mer begynte jeg å hate den – «antisionismen». Her var jeg sammen med folk som selv foraktet demokrati, frihet og menneskerettigheter, men som aldri lot en mulighet gå fra seg til å anklage Israel.

Da jeg så hvordan det er i den arabiske verden med brudd på menneskerettighetene, diskriminering, forfølgelse, undertrykking av kvinner, rasisme, diktatur og mangel på ytringsfrihet, ble det stadig mer absurd og ulidelig å høre islamistene som bare maste om “sionistene”. Det gikk opp for meg at islam og islamsk fundamentalisme ikke var noe svar eller en løsning, men snarere en viktig årsak til den arabiske- og islamske verdens ulykker.

Mens jeg fikk mer og mer avsmak for islam og hva den sto for, økte min kjærlighet for vestlige verdier. I begynnelsen var det som en hemmelig kjærlighet. Jeg husket min barndom og ungdom i Uppsala. Den friheten jeg hadde til å søke, reflektere, stille spørsmål, ja, og til å velge min egen tro – islam eller noe annet. En frihet jeg hadde tatt for gitt og ikke verdsatt eller var takknemlig for. Det var møtet med islam som fikk meg til å innse hvor dyrebar frihet er. Den hemmelige kjærligheten blomstret og utviklet seg til åpen kjærlighet.

Det er ikke lett å innrømme feil. Det gikk ganske fort opp for meg at islamismen var et blindspor, og at jeg var en idiot. I begynnelsen var det en ubehagelig følelse av tvil som jeg prøvde å ignorere. Jeg gjorde mitt beste for å konstruere min egen, mildere og klokere versjon av islamisme. Min samvittighet kunne aldri akseptere sharialover. Men det var nytteløst. Til slutt måtte jeg innrømme for meg selv at det ikke finnes noen god islamisme. All islamisme er søppel, men det betyr ikke at islam er søppel. Det finnes mye vakkert i den islamske tradisjonen.

Det var en lys, varm sommerdag i 2011 at demningene brast – da kjærligheten bare veltet fram. Jeg husker det som om det var i går. Jeg satt i en bil ved badeplassen på Fjällnora utenfor Uppsala og lyttet til radio. Plutselig bare brast det, og tårene rant. Jeg gråt som en unge. Jeg så på de badende rundt meg gjennom mitt tårevått blikk. For første gang på mange år følte jeg meg i ett med meg selv og mine medmennesker. Det var en slags eufori. Jeg ville bare gå ut og klemme noen.

Frykten og usikkerheten forsvant. Jeg innrømmet for meg selv at jeg hadde vært en tosk, og jeg var nå villig til å innrømme dette for andre. Følelsen av fremmedgjøring av meg selv og mitt eget samfunn, som jeg hadde båret på i så mange år – både før, under og etter islamismen – var borte.

Jeg er glad for at dette skjedde før jeg ble for gammel til å nyte livet og den friheten og demokratiet og ytringsfriheten som vi har i Vesten, og som jeg vil at mine barn skal arve. Jeg føler ofte bitterhet for mine tapte år. Dette er, som sagt, flere år enn bare i perioden med islamisme. Men jeg trøster meg selv med at jeg har lært noe. Islamismen lærte meg å elske vestlige verdier.

Det er først når du har vært syk at du virkelig setter pris på at du er frisk.

Denne kronikken ble først publisert på nettsiden Det goda samhället. Den norske versjonen ble oversatt av Arne D. Danielsen, og først publisert på Verdidebatt. 

Religioner.no-lenker: 

 , , , , ,