Jeg er ekstremist
Lars Gule har hevdet at alle som har en tro som ikke samsvarer med hva vitenskapen kan fortelle oss om virkeligheten, er ekstremister. Det gjelder i så fall det store flertallet av verdens befolkning – alle dem som betegner seg som religiøse. Daniel Joachim Kleiven er en av dem, og her er hans reaksjon på Gules ekstremismepåstand.
Av Daniel Joachim Kleiven
Daniel Joachim Kleiven. Eget foto.
Hei, jeg heter Joachim og jeg er ekstremist. Det er du også, om vi skal ta humanetiker og samfunnsdebattant Lars Gule på alvor.
“Enhver tro som legger til grunn forhold ved virkeligheten som ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer, er ekstrem. Så hvis du tror at det finnes en gud, stemmer ikke det med virkeligheten slik vitenskapen avdekker den, og det er ekstremt.”
Slik lød det fra Lars Gules munn i siste nummer av gratisavisa NATT&DAG i 2012. Jeg ble provosert da jeg leste intervjuet med ham.
Vel, ut fra denne definisjonen kan man plutselig kalle minst 80 prosent av verdens befolkning for ekstremister, selv hvis man trekker fra buddhister og personlige varianter av gudetro. Gule fortsatte: “Det betyr ikke at du er en moralsk eller normativ ekstremist, men hvis du tror på noe som ikke kan bekreftes på rasjonelt vis, så har du en oppfatning som strider mot våre beste kunnskaper, og det er en ekstrem oppfatning”.
VITENSKAPENS BEGRENSNING.
Dersom vi skal ta dette på alvor, blir plutselig samtlige mennesker innehavere av ekstreme synspunkter. Mennesket som nødvendigvis oppfører seg med begrenset rasjonalitet er nemlig et sentralt premiss presentert av Herbert Simon allerede i 1955, basert på samtidig psykologi.
Den populære myten om en påstått krig mellom vitenskap og kristen tro har røtter tilbake til 1700-tallet.
Vitenskapelig metode er et fantastisk redskap som kan gjøre underverker, dersom den får lov til å operere på de områdene den mestrer. En av flere som kritiserer vitenskapelig metode for å overskride sine begrensninger, er Sumantra Ghoshal. Vitenskapen kan, ifølge ham, finne kausale effekter innen både biologi og fysikk, men i prognoser innen humanistiske fag vil den bare virke selvoppfyllende.
Den populære myten om en påstått krig mellom vitenskap og kristen tro har røtter tilbake til 1700-tallet. Den oppstod blant andre fra Thomas Huxley, men kulminerte i 1896 med en konflikthypotese fremstilt av Andrew Dickson White i boken A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom. Anekdoter og løsrevne enkeltepisoder ble tatt til inntekt for en generell og nødvendig kamp mellom tro og vitenskap. Boken fikk stor innflytelse, men til tross for at hypotesen ble forkastet av samtidige vitenskapshistorikere og myten mistet troverdighet blant profesjonelle siste halvdel av 1900-tallet, fortsatte den å leve videre i offentligheten. Vitenskapshistoriker Colin Russell sier at denne hypotesen samsvarer så lite med virkeligheten, at det eneste som trenger forklaring, er hvordan denne myten oppsto i første omgang. Peter Higgs, mannen bak “gudepartikkelen”, langer selv ut mot vitenskapsmenn som støtter opp om denne illusjonen.
TRO OG VITENSKAP SOM ALLIERTE.
Tvert om har vitenskap og tro på sitt beste vært allierte, selv om de beveger seg stort sett på to ulike felter, med noen overlappinger. Mange av de viktigste innslagene til vitenskapen opp gjennom historien har vært utført med nettopp tro som fundament. Vitenskapsmenn som Galilei, Newton, Kepler, Boyle, Maxwell, Faraday, Kelvin og mange flere, så ikke denne innbilte konflikten. Troen på fremdrift i historien i et lineært kristent historiesyn hvor universet har en begynnelse og en slutt, troen på at objektiv rasjonalitet eksisterer og troen på at det finnes en transcendent Gud som har skapt en verden som man kan tilegne seg universell kunnskap om, har vært viktige drivkrefter i utviklingen. Et ateistisk livssyn har ikke monopol eller nødvendigvis et fortrinn på verken naturvitenskap eller rasjonalitet.
(…) det var kristendommen som reddet “den vestlige sivilisasjon” gjennom den mørkeste middelalderen
Den ellers kristendomskritiske forfatteren H.G.Wells medgir, som også flere historikere bekrefter, at det var kristendommen som reddet “den vestlige sivilisasjon” gjennom den mørkeste middelalderen. Kirken og religionshistorie har langt fra bare vært en solskinnshistorie, men slike opplysninger kan hjelpe oss til et mer nyansert og virkelig bilde.
Bortimot det eneste det er allmenn enighet om, er at begrepet “ekstremisme” er bortimot umulig å finne en entydig definisjon på. Likevel må man takle Gule sin merkelapp som ekstremist i godt selskap med andre nedsettende definisjoner som impliserer intoleranse og tilbøyelighet til voldelighet.
ATEISTISK HERSKETEKNIKK.
For Lars Gule å påberope seg denne definisjonsmakten, er en dårlig skjult form for hersketeknikk. Ved å karakterisere sitt eget livssyn som sentralen, målbærer han en lite troverdig og reduksjonistisk definisjon av religiøs tro. Men Gule er også selv ekstremist. Han er nemlig medlem av Human-Etisk Forbund, og forsvarer et standpunkt som er særdeles lite vitenskapelig.
Gule argumenterer for at det iboende menneskeverdet er rasjonelt ut fra en tanke om at man må anerkjenne at sine medmennesker har menneskeverd for at man selv kan gjøre krav på det. Dette er en fin tanke, men gir utelukkende mennesket en funksjonell verdi. Dette minner mer enn noe annet om sosial bytteteori, som bare gir en illusjon av menneskeverd så lenge det er beleilig for oss. Dette menneskeverdet er derfor langt ifra iboende. Hvis vi likevel skulle leve i troen på at vi hadde et iboende menneskeverd, gjør dette oss altså til ekstremister.
John Gray, ateist og tidligere professor i europeisk tenkning ved London School of Economics, bruker mye av sin tid til å kritisere sekulær humanisme for å ikke ta de logiske konsekvensene av virkelighetssynet sitt på alvor. Derfor mener Gray at vi må forkaste “den kristne myten om utvikling i historien” og “kristendommens største feilslutning; nemlig at det er noe ved mennesket som gjør det fundamentalt annerledes fra et dyr”, altså tanken om at mennesket har et iboende særegent “menneskeverd”.
Jeg er helt enig i dette. Ja, bortsett fra at jeg har en tro på en monoteistisk Gud, og havner med motsatt konklusjon. Den kjente filosofen og sosiologen Jürgen Habermas skriver: “Universell egalitarisme, fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.”
Men vi trenger ekstremister. Det er dem som driver historien fremover.
Det er altså ingen måte å begrunne vårt eget iboende objektive menneskeverd på, uten å ty til metafysiske forklaringer langt utenfor vitenskapens primære arbeidsområde. At sekulær humanisme i virkeligheten definerer menneskeverdet sitt på den samme arven som kristen humanisme, får derfor bli en annen historie.
BEHOV FOR EKSTREMISTER.
Men vi trenger ekstremister. Det er dem som driver historien fremover. I et samfunn som måler gjennomsnittene og oppfordrer til sammenligning, så trenger vi dem som tør å skille seg ut. I kraft av å være gründer og sosialentreprenør, er jeg også ekstremist, selv om det er liten tvil om at samfunnet er avhengig av slike krefter.
Velkommen kjære humanister, til en verden hvor rasjonaliteten er begrenset, og hvor vitenskapelig metode kjemper videre for en bedre verden, både av ikke-troende og troende. La oss likevel være ekstremister sammen. La oss kjempe for menneskeverd, utvikling, frihet, demokrati, menneskerettigheter og menneskets muligheter til å ta gode moralske valg, uavhengig av livssyn. Sånn selv om det egentlig ikke er helt rasjonelt.
Å ja, hvis det skulle være noen tvil; Gule sin altomfattende definisjon av ekstremisme er selvfølgelig lite hensiktsmessig i en søken etter å forklare “virkelig” ekstremisme.
Kronikken ble først publisert i Nattogdag.no 25.1.2013 og er gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse.
Lenker: