Kjønnsapartheid
May-Lisbeth Brew, debattredaktør i Religioner.no, mener det er på tide å legge kulturrelativismen på hylla og kalle en spade for en spade når vi omtaler kvinners manglende frihet og rettigheter i Midtøsten.
Av May-Lisbeth Brew
Siden Marte-saken kom ut i norske medier har den engasjert mange, meg selv inkludert. Men saken er ikke enestående og et urettferdig rettsystem ovenfor kvinner er ikke forbeholdt Dubai. I dette innlegget vil jeg påstå at det er på tide å kalle kjønnsegregeringen som foregår i mange land ved sitt rette navn: kjønnsapartheid. Og det er på tide vi oppdaterer diskursen i Norge og legger litt av kulturrelativismen på hyllen når vi snakker om problemet. Det har ingenting å si om apartheidsystemer baserer seg på kaste, rase eller kjønn. Poenget er at vi må kritisere disse systemene uavhengig av om de har en religiøs forankring eller ei.
Apartheid
Å si at kjønnsegregering er apartheid kan virke provoserende, men det er rett og slett og kalle systemet ved dens rette navn. Apartheid er noe vi fordømmer når det blir gjort på bakgrunn av rase, hvorfor skal vi ikke fordømme det når det blir gjort på bakgrunn av kjønn?
I 1897 fastslo amerikansk høyesterett at segregering mellom de forskjellige rasene ikke brøt med den amerikanske grunnloven. Segregering, sa retten, var ikke diskriminering. Utfallet var en politikk basert på prinsippet: Separate, men likeverdige (Separate but Equal). Den samme tankegangen viser seg i apartheidsystemet basert på kjønn: kvinner er i utgangspunktet like mye verdt som menn – men kvinner og menn er forskjellige – og må holdes separate (bortsett fra i familierelasjoner).
Når det kommer til apartheid mellom forskjellige raser er dette noe verdenssamfunnet har tatt tak i, og det siste rene apartheidregimet i Sør-Afrika opplevde i stor grad å bli isolert på grunn av sin apartheidpolitikk. India har (i alle fall offisielt) forkastet kastesystemet. Hvorfor er det bedre å segregere mennesker på bakgrunn av kjønn, enn rase eller kaste?
Den norske diskursen
Dette innlegget handler ikke om hva som foregår i land som bedriver kjønnsapartheid. Dette innlegget handler om hvordan vi i Norge – både som media, menigmann og politikere, skal snakke om og forholde oss til systemer som skiller mellom mennesker på bakgrunn av kjønn.
I februar 2012 ble det slått stort opp at Norge samarbeidet med Det muslimske brorskap og diverse politiske partier i Egypt. Jonas Gahr Støre var i Kairo og snakket med nestlederen i Det muslimske brorskap. Deretter ble det gitt en invitasjon om at Det muslimske brorskap og andre egyptiske partier kunne komme til Norge for ”å lære om demokrati”.
Frihet- og rettferdighetspartiet, Det muslimske brorskapets politiske gren i Egypt, har ikke makten lenger. Men så sent som 14. Mars 2013 (da de fortsatt var i vinden) la både Brorskapet og Frihet- og rettferdighetspartiet ut følgende uttalelse på sine hjemmesider, angående å ratifisere den nye erklæringen fra FNs Kvinnekommisjon:
”Dokumentet inkluderer artikler som går imot etablerte islamske prinsipper, underminerer islamsk etikk og ødelegger familier” og videre at ”Erklæringen, om den blir ratifisert, vil lede til en komplett nedbrytning av samfunnet”.
Blant artiklene I FNs kvinne-vedtak som Det muslimske brorskap fant vanskelig å svelge finner man blant annet:
”Man vil gi hustruer full rett til å gå til sak mot sine menn, og anklage dem for voldtekt eller seksuell trakassering”.
Et annet punkt Brorskapet hadde problemer med var: ”Lik fordeling av arv mellom menn og kvinner” og at man ved å godta dette dokumentet ville:
”Erstatte formynderskap med partnerskap, og dermed gi like roller innen familien mellom kvinner og menn, som f.eks innenfor økonomi, omsorg for barn og husarbeid”.
Et siste eksempel fra Brorskapet, selv om det er mange flere å ta av, er at Egypt ved å ratifisere dokumentet ville :
”Kansellere behovet for at mannen skal gi sitt samtykke i saker som: reise, arbeid og bruk av prevensjon”.
Den offentlige responsen på dette fra norske myndigheter? Umulig å finne. Jeg har gått gjennom pressemeldingene fra både statsministerens kontor og utenriksdepartementet – og kan ikke finne en eneste uttalelse som tar avstand fra disse overstående uttalelsene. Dette til tross for at denne uttalelsen fra Det muslimske brorskap ble gjengitt i både norske og internasjonale medier. Det jeg kan finne, er en uttalelse fra likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen fra kvinnekommisjonens møte 05.03.13 som sier “Å bruke religion og kulturelle forskjeller som argument for å blokkere for enighet og for å unngå forpliktelser er ikke akseptabelt”. Men er det likestillingsministeren vår som deltar i de lange dialogene med eksempelvis Brorskapet som er satt i gang av UD?
For å ta saken ett skritt videre. Norge har gitt til kjenne at de siste årene har man ikke bare jobbet opp mot Brorskapet, man har også invitert egyptiske opposisjonspartier til dialog. I denne sammenhengen er det på sin plass å poengtere at flere egyptiske politikere er med på å fremme en logikk som legitimerer overgrep mot kvinner. Eksempler på dette så vi blant annet under demonstrasjonene mot Mursi tidligere i sommer (begge sitater fra denne artikkelen):
”Hvordan kan innenriksdepartementet beskytte kvinnene som står med en gruppe menn?” (Reda Al-Hefnawy, fra Frihet- og rettferdighetspartiet).
”En kvinne som blir med på en demonstrasjon med hjemløse og kriminelle burde beskytte seg selv før hun ber politikere om hjelp” og ”Kvinner har noen ganger selv skyld i voldtekt på grunn av at de setter seg selv i en situasjon der de kan bli utsatt for det” (Adel Afifi ved Al-Asala-partiet).
Og med politikere i Egypt som står åpent frem i media og erklærer slike holdninger, lurer jeg veldig på hva det er norske myndigheter prøver å lære egyptiske politikere når de blir invitert på besøk til Norge eller deltar i langvarige dialoger. Jeg vil tro at noen av samtaleemnene som burde være høyt opp på lista er: Kvinner kan ha menneskerettigheter uten at samfunnet går til grunne. Kvinner har rett til å bevege seg i offentligheten uten å bli voldtatt og trakassert. Og selv om man er gift, har man ikke lov å voldta kona/mannen sin. Mange av disse elementære prinsippene gikk Brorskapet mot i uttalelsen fra mars 2013, og om ikke norske myndigheter reagerer, også i offentligheten – da sitter jeg igjen med et inntrykk av at det Norge bedriver er “kosediplomati” basert på realpolitiske prioriteringer.
En relativistisk holdning til kjønnsapartheid
Et annet gyldig eksempel på en svært problematisk og relativistisk måte og forholde seg til kjønnsapartheid har vi nå fått via Marte-saken. All honnør til Barth Eide for å engasjere seg og få Marte benådet. Men dette er et problem som ikke bare rammer Marte. Hva med den filippinske jenta som akkurat har blitt fengslet? Hun måtte på sykehus etter at fosteret hennes døde i magen. Sykehuset behandlet og rapporterte henne så til politiet. Både hun og hennes elsker har blitt fengslet av samme grunn som Marte – sex utenfor ekteskapet . Barth Eide sa til TV2 etter at Marte ble benådet at:
”Norge har høy stjerne i De forente arabiske emirater. Hadde ikke saken løst seg så måtte vi nevnt Marte i alle fremtidige sammenhenger”.
Og at Dubai ikke hadde ”lyst på bråk med Norge hvis de kan slippe”. Men hva med alle andre kvinner (og forsåvidt også menn) i Dubai som lider under det samme systemet – skal vi ikke bry oss fordi de ikke er norske?
Hva med andre, mildt sagt, problematiske deler av De forente arabiske emiraters lovgiving når det gjelder kvinners rettigheter? Eksempelvis at menn har lov til å slå kvinner og sine barn, så lenge det ikke er hardt nok til at voldsofrene får merker av det? Om det virkelig er slik at Dubai ikke har lyst på ”bråk” med Norge er det en grunn til å legge et enda større press, også offentlig, på myndighetene fremover. Argumentet mot dette vil jo selvsagt være at vi vil ødelegge våre diplomatiske relasjoner med Dubai.
Jeg undres: Hadde man vært like bekymret for sine diplomatiske relasjoner til Dubai, og andre land med noenlunde lik praksis, om det hadde dreid seg om raseapartheid (altså apartheid som rammet statsborgere i Dubai og ikke gikk ut på et skille mellom gjestearbeidere og borgere) istedenfor kjønnsapartheid? Hva annet kan man kalle et lovsystem som krever enten fire menn som vitne for en voldtekt, eller åtte kvinner? Er kvinners rettigheter viktige for oss bør vi faktisk våge å ofre noen diplomatiske kanaler for å ha en viss integritet.
Meninger og synspunkter som medlemmer av redaksjonen gir uttrykk for gjennom innlegg i Aktuelle meninger er private og trenger ikke være i tråd med Religioner.nos øvrige redaksjonelle føringer.