Meninger

Koherent og koherent, fru Blom!

religioner      |      09/11/2016

Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn mener man bør være skeptiske når Søvik påstår at hans terminologi er bedre egnet enn tradisjonen når formålet er et forsvar av Guds eksistens, en konklusjon han allerede er forpliktet på

Av Einar Duenger Bøhn

einar-duenger-bohnJeg viser i mitt svar til Søvik at det ikke er logisk umulig i tradisjonell forstand at det finnes absolutt ingenting, at det ikke er logisk umulig i tradisjonell forstand at noe er slik at det er ingenting det har oppstått fra, og at Søvik sitt argument for det motsatte er sirkulært i form av å anta det som skal vises. I sitt svar til meg sier Søvik seg nå enig i alt dette, men hevder det ikke er noe galt med hans sirkulære argument, men at det jeg sa derimot er sirkulært på en gal måte, og han hevder at han mener noe annet med ’logisk umulig’ enn hva som menes i tradisjonell forstand. I tillegg mener han at det han mener med uttrykket er mer egnet til formålet for vår diskusjon enn det tradisjonen mener. Dette er progresjon i debatten i form av at Søvik innrømmer alt jeg sa og nå er klarere på hva han egentlig antar for sitt argument, men jeg tviler på at det er progresjon i form av å nærme seg sannheten. For mye av det han sier er enten galt eller på god vei til å bli galt, så vidt jeg kan se. Det er uansett nå debatten begynner å bli interessant. Jeg håper derfor den kan fortsette i det uendelige.

Men først, hvis en person påstår at noe er fysisk umulig som fysikerne har mange eksempler innen kvantemekanikken på at er fysisk mulig, og hvis denne personen når han blir konfrontert med slike eksempler svarer at han mener noe annet med ’fysisk umulig’ enn det fysikerne mener, ja da bør alle fritenkende mennesker bli skeptisk. Spesielt hvis han i tillegg påstår at hans bruk av terminologi er bedre egnet til sitt formål enn fysikernes, og formålet er et forsvar av Guds eksistens, en konklusjon han allerede er forpliktet på. Det samme gjelder om vi bytter ut ’fysisk umulig’ med ’logisk umulig’, ’fysikerne’ med ’logikerne’, og ’kvantemekanikken’ med ’tradisjonell logikk’.

Er dette den innholdsmessige motsigelsen Søvik snakker om?

Hva mener så Søvik med ’logisk umulig’? Han mener innholdsmessig selvmotsigende. Hva betyr det? Han gir følgende eksempel: Atle er ungkar og Atle er gift. I tradisjonell forstand er ikke dette en selvmotsigelse på formen ’S og ikke-S’, men ved nærmere analyse av hva ordet ’ungkar’ betyr, nemlig ’ugift mann’, så blir det en innholdsmessig selvmotsigelse. Søvik hevder videre at ved denne forståelsen av ’logisk umulig’, så er det at det er absolutt ingenting logisk umulig, det vil si innholdsmessig selvmotsigende. Men merk tre ting. For det første, en slik forståelse av ’logisk umulig’ bunner ut i en selvmotsigelse i form av en tradisjonell logisk selvmotsigelse på formen ’S og ikke-S’, bare etter en analyse av hva begrepene egentlig betyr. Så det ser ut til at Søvik faktisk bruker ’logisk umulig’ i tradisjonell forstand, bare etter litt analyse av begrepene. Dette bør egentlig ikke være særlig overraskende da enhver selvmotsigelse jo må være noe som motsier seg selv, så i en eller annen forstand må det jo ha formen ’S og ikke-S’. For det andre, Søvik referer til Richard Swinburne i sin forståelse av ’logisk umulig’, men merk at Swinburne sin egen teori om Guds nødvendighet tillater at det er både logisk og metafysisk mulig i tradisjonell forstand at det er absolutt ingenting. Søvik vil derfor ikke finne noen støtte i Swinburne angående den tradisjonelle logiske eller metafysiske muligheten av absolutt ingenting. For det tredje, hva er egentlig den innholdsmessige selvmotsigelsen han har funnet i absolutt ingenting (som verken Swinburne eller jeg har funnet)? Søvik er dessverre aldri eksplisitt eller klar på hva den egentlig består i.

Jeg ser rett og slett ingen slik innholdsmessig selvmotsigelse i påstanden ’absolutt ingenting er mulig’. I påstanden ’Atle er ungkar og Atle er gift’ så analyserer vi ungkar til å egentlig bety ugift mann, og slik får vi til slutt den tradisjonelle selvmotsigelsen ’Atle er ugift og Atle er gift’, som jo er logisk umulig. Men hvilke begrep i ’Absolutt ingenting’ er det som står i en slik innholdsmessig selvmotsigelse, og som vi kan analysere slik at vi får en tradisjonell selvmotsigelse? Er det ’absolutt’? Er det ’ingenting’? Hva skulle de i så fall egentlig bety som jeg (eller Swinburne) ikke har skjønt? (Er Søvik åpen for, som han beskylder Blomkvist og meg selv for å være, at ord kan vise seg å bety noe helt annet enn vi i utgangspunktet trodde?)

Søvik sier nemlig at ’det er innholdsmessig selvmotsigende at det er absolutt ingenting’, men kanskje mener han heller at det er det at det kan oppstå noe fra ingenting som er innholdsmessig selvmotsigende, heller enn absolutt ingenting i seg selv. Som jeg sa i mitt forrige innlegg, det er viktig å skille disse to problemstillingene fra hverandre. Men igjen, i påstanden om at noe er slik at det er ingenting det har oppstått fra, hva er det som står i en innholdsmessig selvmotsigelse, og som vi kan analysere slik at vi får en tradisjonell selvmotsigelse? Søvik sier flere ganger i flere innlegg at for at noe skal kunne oppstå, så må det allerede finnes en grunnleggende struktur som det oppstår fra. Så hans analyse av ’oppstått fra’ innebærer at det finnes en struktur. Så anta at en eller annen x er slik at det er ingenting det har oppstått fra. Ved analysen av ’oppstått fra’ har da x oppstått fra en struktur, og da har x oppstått fra noe, og da har x ikke oppstått fra ingenting, og da har vi, gitt antakelsen, motsigelsen at x både har og ikke har oppstått fra ingenting. Er dette den innholdsmessige motsigelsen Søvik snakker om?

Det er ikke til å komme vekk fra at dette er sirkulært!

Problemet er at, som jeg påpekte i mitt forrige innlegg, ved å analysere ’oppstått fra’ som å forutsette en struktur så forutsettes det at alt må oppstå fra noe, som jo er det som skulle vises, nemlig at ingenting kan oppstå fra ingenting. Søvik har slik definert (i form av stipulert) sin egen innholdsmessige selvmotsigelse, men kalt det en analyse. For et fritenkende menneske som lurer på om det er mulig at noe er slik at det er ingenting det har oppstått fra så hjelper Søvik sin sirkulære analyse ikke i det hele tatt. Det bare mer eller mindre direkte forutsetter det vi lurer på ved definisjon (i form av stipulasjon). Det er ikke til å komme vekk fra at dette er sirkulært!

Søvik aksepterer heldigvis i sitt svar til meg at hans argument er sirkulært. Han sier at ’Jeg er altså ikke imot at man forutsetter deler av sin egen konklusjon så lenge det er klart at det er det man gjør og det inngår i en større koherensteoretisk begrunnelse’. Men merk to ting. For det første, Søvik har nå bragt ut i lyset, noe han burde ha gjort fra begynnelsen av, sin bakgrunnsantakelse om en koherensteoretisk begrunnelse (som for Søvik hviler på arbeider av den tyske filosofen Lorenz Puntel). Det er en meget substansiell og kontroversiell antakelse om måten man bør bedrive metafysikk på. For Søvik blir derfor Kalam-argumentet (som jo er utgangspunktet her) avhengig av en meget substansiell og kontroversiell måte å bedrive metafysikk på. Det svekker selvfølgelig argumentets styrke i sin helhet. For det andre, for alle som ikke aksepterer en slik koherensteoretisk begrunnelse er det derfor nå ikke lenger noen god grunn til å fortsette å følge Søvik sin argumentasjon. 

Merk at selv om Søvik aksepterer sirkulære argumenter, aksepterer han dem ikke hvis sirkelen er for liten, det vil si hvis de har formen ’A fordi A’ eller ’A fordi B og B fordi A’. Men er ikke Søvik sitt argument nettopp en slik liten sirkel? Sier han ikke bare at ingenting kan oppstå fra ingenting fordi noe må oppstå fra noe (en struktur)? Hvor stor er den sirkelen egentlig?  

Hvorfor mener Søvik at hans forståelse av ’logisk umulig’ er bedre egnet til debatten om muligheten av ingenting og om noe kan oppstå fra ingenting enn den tradisjonelle forståelsen (selv om jeg har påpekt ovenfor at han egentlig benytter seg av den tradisjonelle forståelsen, bare etter begrepsanalyse)? Fordi, sier han, den tradisjonelle forståelsen jeg ga forutsetter sin egen konklusjon. Søvik ser ut til å gi tre grunner for dette. Alle tre trår feil.

Den første grunnen Søvik gir for at min konklusjon er sirkulær er at ’klassisk predikatlogikk forutsetter at noe eksisterer og utelukker at tomme mengder kan brukes i en modell.’ Men et slikt klassisk predikatlogisk system er selvfølgelig bare ett logisk system i det jeg kalte logikk i tradisjonen etter Frege. Det finnes mange andre logiske systemer, inkludert mange andre systemer som tillater modeller med tomme domener. Ingen logikere mener at logikk som sådan ikke kan operere med modeller med tomme domener. Det både kan og gjøres det rett som det er, når det trengs. I tilfellet om det er logisk mulig at det er absolutt ingenting så trengs selvfølgelig det! Det var derfor jeg brukte det generelle uttrykket ’logikk i tradisjonen etter Frege’ heller enn ’klassisk predikatlogikk’, men jeg kunne nok ha vært klarere på akkurat dette.

Den andre grunnen Søvik gir for at min konklusjon er sirkulær er at i modellen jeg ga for ingenting så forutsettes det ’en verden utenfor modellen hvor det eksisterer en y og noen som sammenligner modellverdens innhold med y. Modellen viser altså at vi kan ha et avgrenset område med absolutt ingenting, men ikke at det kan være absolutt ingenting noe sted.’ Men her er Søvik rett og slett forvirret på hva det vil si å gi en logisk modell for noe. Det setningen som jeg gir en modell for her sier er at det finnes ingen x som er identisk med en eller annen y. Den tomme mengde er en mengde som gjør nettopp denne setningen sann for i den tomme mengden finnes det jo ingen x som er identisk med en eller annen y i den samme tomme mengden. Poenget er slik bare at det er ingenting som er identisk med noe annet i den tomme mengden, og det viser at det er ingenting der. Både ’x’ og ’y’ rangerer over det som er innenfor domenet, ikke utenfor. Det er derfor ikke her forutsatt en eller annen y utenfor modellen, hva nå enn det skal bety. Det er rett og slett ikke sånn modellteori fungerer.  

Er Søvik en solipsistisk idealist?

Vi må skille mellom det vi bruker til å vise noe og det vi dermed viser. Jeg bruker modellteori når jeg viser den logiske muligheten av ingenting, men det betyr ikke at den logiske muligheten av ingenting forutsetter modellteori, og dermed noe. Jeg bruker ofte min motorsykkel til å forflytte meg over avstanden mellom Oslo og Kristiansand, men det betyr ikke at avstanden mellom Oslo og Kristiansand forutsetter min motorsykkel. Det er mange veier til Roma.

Søvik sier at ’selv om vi tenker oss en … modellverden uten tanker, så må vi likevel forutsette en verden utenfor modellen hvor tanker eksisterer, så modellen viser ikke at det kan være at ingen tanker eksisterer noe sted.’ Igjen, vi må skille mellom det vi bruker til å vise noe og det vi dermed viser. Vi kan forestille oss og forklare en verden hvor evolusjonen tidlig hadde tatt en litt annen retning slik at ingen mennesker hadde oppstått. I vår forestilling og forklaring av et slikt scenario har vi brukt og dermed på en eller annen måte forutsatt en menneskehjerne. Det betyr ikke at en slik verden uten mennesker forutsetter at det eksisterer menneskehjerner, eller at en slik verden uten menneskehjerner er umulig. Bare fordi jeg bruker mine egne tanker til å vise noe forutsetter ikke det jeg viser mine egne tanker. Det ville jo vært helt absurd, da mine egne tanker ville vært en forutsetning for alt jeg kan tenke meg, inkludert den fysiske verden. Hvis vi tar Søvik alvorlig her ender vi opp i solipsistisk idealisme, tesen om at alt som finnes er metafysisk avhengig av mine tanker! Er Søvik en solipsistisk idealist? I så fall er hans forsvar av Kalam-argumentet ytterligere svekket.

Den tredje grunnen Søvik gir for at min konklusjon er sirkulær er at jeg på et tidspunkt sier ’Det vi må forutsette … er at det er absolutt ingenting, men så er det noe.’ Men her er Søvik igjen forvirret, for dette var selvfølgelig ikke mitt argument for at absolutt ingenting er mulig, men bare en beskrivelse av selve scenarioet vi alle lurer på om er mulig. Jeg kunne og burde kanskje ha brukt frasen ’tenke oss’ i stedet for ordet ’forutsette’.

Alle tre grunnene Søvik gir for at det jeg sa var sirkulært på en gal måte trår derfor feil. Det jeg sa var ikke sirkulært på en gal måte. I hvert fall ikke av de grunnene Søvik gir.

Men da er jo Guds nødvendige eksistens et premiss for Søvik sitt forsvar av Kalam-argumentet, som er ment å være et argument for Guds eksistens.

La meg avslutte med noen løse bemerkninger. Jeg forstår ikke hvordan Søvik tenker seg forholdet mellom logisk mulighet og metafysisk mulighet. Det første er for Søvik en innholdsmessig selvmotsigelse, mens det andre, ser det ut til, er noe som kommer fra en grunnleggende struktur. Tenker han seg at absolutt ingenting er i seg selv innholdsmessig selvmotsigende, mens det at noe kommer fra ingenting er en innholdsmessig selvmotsigelse gitt alt må komme fra en grunnleggende struktur? Men hvorfor trenger ikke logisk mulighet en grunnleggende struktur? Hva med de grunnleggende strukturene selv? Hvor kommer de fra? Er det ikke metafysisk mulig at de kunne ha vært annerledes? Hvorfor ikke? Det er i hvert fall logisk mulig i tradisjonell forstand.

Jeg forstår ikke hva Søvik mener med at min tradisjonelle forståelse av logisk mulighet ’ikke er til hjelp’ i debatten om absolutt ingenting er en mulighet. Hvis jeg lurer på om noe er mulig eller ikke, så stiller jeg meg først spørsmålet om det er logisk mulig i tradisjonell forstand, det vil si om det finnes minst en modell for det. For hvis det ikke er slikt logisk mulig, så er det i hvert fall ikke mulig på noen annen måte heller. Logisk mulighet er slik et fint første utgangspunkt for om noe er mulig eller ikke. Etter å ha etablert minst en logisk modell for det, så stiller jeg meg spørsmålet om det er metafysisk mulig i tradisjonell forstand, det vil si om det ser ut til å være minst en mulig verden i sin helhet hvor det jeg lurer på om er mulig faktisk er sant. Deretter kanskje jeg til og med lurer på om det er nomologisk mulig, det vil si mulig gitt at vi holder naturlovene våre konstante. Og til slutt kanskje jeg til og med lurer på om det er faktisk sant at vår verden er slik, for da er det i hvert fall mulig! Slik kan man sirkle seg inn på muligheter, og tradisjonell logikk er slik sett et utmerket godt første utgangspunkt, til stor hjelp for klar tenkning. Men det er selvfølgelig ikke siste ord, noe jeg heller ikke har påstått. I mitt svar til Søvik tok jeg aldri stilling til om absolutt ingenting er en mulighet utover tradisjonell logikk. Jeg tror det er et veldig komplisert spørsmål, som krever ganske tung logikk og metafysikk for å forstå.

Jeg skjønner heller ikke hva Søvik mener med at fordelen med hans fremgangsmåte fremfor min mer tradisjonelle fremgangsmåte ’er at det gir mest mulig presise teorier å teste virkeligheten mot, fremfor å ha vage begrepsforståelser’. Mener han at hans forståelse av logisk mulighet er mer presis og mindre vag enn den vi finner i tradisjonell logikk? Det er i så fall en modig påstand. På den annen side, som vist ovenfor, hans forståelse av logisk mulighet er jo bare en tradisjonell forståelse av logisk mulighet etter endt begrepsanalyse, så kanskje han mener at ting er mer klart og mindre vagt etter endt begrepsanalyse? Det kan man jo være enig i, men problemet er at ingen er eller har noen gang vært enig i hva som er korrekt begrepsanalyse av et begrep, og selv etter endt analyse er det fortsatt tradisjonell logikk som gjør jobben for Søvik.

Jeg står derfor fast på at absolutt ingenting og det at noe er slik at det er ingenting det har oppstått fra er begge deler logisk mulig

Jeg skjønner heller ikke hvorfor Søvik mener at umuligheten av absolutt ingenting og umuligheten av at noe er slik at det er ingenting det har oppstått fra gir en mer koherensteoretisk begrunnelse. Hva er det som blir mer koherent ved å utelukke muligheten av absolutt ingenting? Tenker han på Guds nødvendige eksistens? For det er selvfølgelig ikke slik at Gud må i en forstand eksistere hvis det er mulig i samme forstand at det er absolutt ingenting. Men da er jo Guds nødvendige eksistens et premiss for Søvik sitt forsvar av Kalam-argumentet, som er ment å være et argument for Guds eksistens. Men kanskje synes Søvik dette også er en uproblematisk sirkelargumentasjon ut ifra en koherensteoretisk begrunnelse? Men Søvik sin koherensteoretiske bakgrunn begynner nå etter hvert å likne på et slipp-ut-av-fengsel-kort som han aldri gir fra seg, og ingen vet hvor han har fått fra. Merk også at det er to forskjellige måter absolutt ingenting kan være umulig på: Enten ved at det finnes et eller flere bestemte objekter som bare må eksistere, eller ved at det bare må eksistere et eller flere objekter men ingen bestemte objekter må eksistere. Hvis det er guds nødvendige eksistens som motiverer Søvik må han derfor i tillegg gi grunner som faller ned på det første eksempelet fremfor det andre.  

Jeg står derfor fast på at absolutt ingenting og det at noe er slik at det er ingenting det har oppstått fra er begge deler logisk mulig. Søvik sier seg enig i dette. Jeg har vist, mot det Søvik påstår, at det ikke er noe problematisk sirkulært i det jeg sa. Jeg mener videre, mot Søvik, at det at noe er logisk mulig i tradisjonell forstand er et godt utgangspunkt for å bedre forstå hva som står på spill, og for å slik bedre diskutere videre om det er mulig i en dypere mer metafysisk forstand. Jeg står også fast på at Søvik ikke har lykkes i å vise at absolutt ingenting eller det at noe er slik at det er ingenting det har oppstått fra er i noen forstand metafysisk umulig fordi det er innholdsmessig selvmotsigende. Han lykkes med å vise en slik innholdsmessig selvmotsigelse kun i den grad han antar sin egen konklusjon og derfor opererer med et sirkulært argument. Søvik sier seg også enig i dette, men synes ikke det er problematisk. Om en slik sirkulær fremgangsmåte er den beste alt i alt frykter jeg bare gudene vet.  

Religioner.no lenker:

Les tidligere innlegg i debatten:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.

 

 , , ,