Meninger

Livssynsscientisme versus holistisk spiritualitet

religioner      |      27/03/2013

Håvard Hegdal benytter seg av “guilt by association”- taktikken når han argumenterer mot alternative teorier. Øyvind Solum tar et oppgjør med det han mener egentlig er en livssynsbasert, scientistisk vitenskapskritikk. 

Av Øyvind Solum

Øyvind Solum

Øyvind Solum

Øyvind Solum har master i sosialantropologi, mellomfag i religionshistorie og grunnfag i psykologi. Han er også grunnlegger og tidligere leder av Alternativt Nettverk og forhenværende redaktør for Magasinet Visjon.

Er vitenskapen styrt av fordommer og forutinntatthet, spør Håvard Hegdal i en artikkel i religioner.no. Selv om artikkelen ikke gir noe svar på det spørsmålet kan det se ut som det muligens gjelder artikkelforfatteren.

Jeg intervjuet Rupert Sheldrake for Magasinet Visjon da han var i Oslo sist høst i forbindelse med lanseringen av boken ”Vitenskapens vrangforestillinger”. Han var i intervjuet opptatt av hvordan den moderne skeptikerbevegelsen og livssyns-materialistene prøver å ta vitenskapen til inntekt for seg, noe Sheldrake mente det ikke var grunnlag for. Han mente de av ideologiske grunner ofte ikke vil se på den dokumentasjonen som faktisk finnes, og at vitenskap i prinsippet like gjerne kan kombineres med ulike former ikke-materialistiske verdensbilder.

Sheldrake: – De tror de kjenner sannheten allerede, samtidig som de tror at bevisstheten ikke er noe annet enn hjernen. Det er et av materialismens dogmer. Hvis bevisstheten ikke var noe annet enn hjernen ville disse andre tingene være umulig. Og hvis det er umulig så ”vet” du på forhånd at alle påstander og vitenskapelige data om noe annet er verdiløst. Det må enten være tilfeldige sammentreff eller svindel eller basert på dårlige eksperimenter. Det kan ikke ha reell verdi. De ”vet” allerede på forhånd at det er uten verdi. Det er dermed en klart dogmatisk posisjon å ha, og det er etter min mening fullstendig uvitenskapelig. Det jeg prøver å vise er at disse dogmene, som mange av disse som kaller seg vitenskapsfolk bygger på, egentlig er dypt uvitenskapelige.

ØS: – Skeptikere fortsetter likevel å gjenta at parapsykologi er tilbakebevist og at det ikke finnes bevis for alternativmedisinen. De påberoper seg med andre ord vitenskapen i sin avvisning av alt dette?

Sheldrake: – Ja, men det er falske påstander, og fremsettes vanligvis av folk som ikke har satt seg ordentlig inn i sakene. Når folk påstår slike ting pleier jeg ofte å utfordre dem til offentlige debatter. De fleste av dem klarer ikke å opprettholde påstandene sine hvis de blir avkrevd å underbygge dem med fakta. En av dem som har vært mest pågående med den type påstander i England er professor Lewis Wolpert, som er sentral i den britiske vitenskapskomiteen, og som er en av BBCs mest brukte vitenskapsmenn. Han gjentok og gjentok at det ikke fantes noe bevis for telepati, og at det paranormale ikke eksisterte. Jeg utfordret ham til en offentlig debatt i London ved et vitenskapsakademi. Det viste seg at han overhode ikke var oppdatert, og knapt nok kjente til den relevante forskningen, men likevel gjentok at alt var tull. Da jeg presenterte ham for noe av forskningen, var han ikke interessert i å se på det. Det ble åpenbart at besettelsen hans var ikke basert på noe annet enn fordommer.

Livssynsmaterialismens korsfarere

Håvard Hegdal skriver i religioner.no om Sheldrake, etter en bisarr innledning som på lett kan leses som en slags bekreftelse på en del av Sheldrakes beskrivelser av livssyns-materialistene. Gjennom løsrevne assosiasjoner prøver Hegdal i overnevnte artikkel å mane frem et verdensbilde hvor de gode står mot de onde, og hvor han selv og vitenskapsmaterialismen er riddere for folkeopplysning, fordomsfrihet og det som er bra i verden.

Når Hegdal snakker om forløperne til folk som Sheldrake, eller prøver å skape assosiasjoner til hva et åndelig verdensbilde kan være, så trekker han ikke frem slike fakta som at stort sett mesteparten av verden til alle tider og i alle verdensdeler har hatt ulike former for religiøse livssyn, og at det i alle typer kjente samfunn er folk som forteller om paranormale og mystiske erfaringer, hvorav mange skjer spontant, utenfor de religiøse rammene som kulturene fokuserer på.

I løpet av få avsnitt har dermed Hegdal prøvd å lage assosiasjoner mellom Sheldrake og alternativ filosofi, og antisemittisme, nazisme, konspirasjonsteori og rett og slett lettvintheter.

Det Hegdal trekker frem når han skal kommentere ”populariteten til det overnaturlige”, er noen pussigheter angående Madame Blavatskys raselære, som i følge ham skal ha fungert som indirekte inspirasjon for Hitler via en Liebesfeldt som snakket om sodoma-aper i forbindelse med jødene. Via dette kaster Hegdal ut noe om Loch Ness-monsteret og Big Foot, og anser seg dermed for å ha gitt en slags skisse av noe vesentlig ved strømmen som mer moderne holisme er en del av, og særlig Sheldrake, men visstnok også biologen Markus Lindholm.

Hegdal forklarer ikke disse trådene, han påstår bare via assosiasjon, slik at en leser som ikke kjenner feltet kunne tro at han nevner noen relevante eksempler utfra bredere kunnskap. Kritikk av visse tolkninger av vitenskapen avfeier Hegdal som konspirasjonstenkning, eller som han sier i hans oppsummering av noe av Sheldrake og Lindholm & cos tenkning:

”Aversjon mot «determinisme» og en kald og mekanisk naturforståelse, holisme i stedet for reduksjonisme, og ikke minst påstanden om at tidligere forsknings irrasjonelle dogmatisme og fordommer har overlevd til idag. Det siste kan kanskje leses som en del av en større fortelling, en antipati mot vår egen fortid og kulturbakgrunn. Det er en konspiratorisk tanke, der forskningsmiljøer kollektivt unnviker fra å søke Sannheten.”

I løpet av få avsnitt har dermed Hegdal prøvd å lage assosiasjoner mellom Sheldrake og alternativ filosofi, og antisemittisme, nazisme, konspirasjonsteori og rett og slett lettvintheter. Så assosierer han sitt eget livssyn til vitenskap i neste omgang, og illustrer dermed Sheldrakes poeng om at mye av motstanden Sheldrake møter er livssynsbasert. Det er for så vidt fair enough, men kan bli forvirrende for de som ikke ser det som det, men tror at de står overfor en saklig diskusjon, siden det er det Hegdal påberoper seg. Repetisjonen av den type eksempler som Hegdal kommer med er også blitt såpass vanlig at man oftest kommer unna med det, selv om det ikke begrunnes. Det er vel noe med at man er så vant til å høre liknende stereotypier og spesielle eksempler fra andre at man tror at dette peker på det mest relevante, og er en grei beskrivelse av noen av de mest sentrale strømningene i den moderne alternative og holistiske filosofien og spiritualiteten. Dermed trenger man ikke å begrunne hvorfor dette er korrekte, relevante og representative eksempler, og man trenger heller ikke å ta alvorlig utspill som kommer fra aktører innen dette feltet.

Nyreligiøsiteten som ”ingen” tilhører – og den som faktisk har vokst…

Stereotypiene fører til en latterliggjøring, som bidrar til usynliggjøring. Men ellers fører det også til at mange innen den såkalte alternative spiritualiteten, egentlig ikke ser på seg selv som å tilhøre den. For hvem føler seg egentlig hjemme i de bildene kritikerne trekker frem? I hvert fall ikke så mange. Men er da alle eksemplene til skeptikerne på den bisarre alternativbevegelsen alltid feil? Nei, ikke nødvendigvis. Det finnes mye rart i det moderne samfunnet, og en del av det vil også kunne observeres på alternativmesser. Men er alt som kan finnes på en alternativmesse definerende på for alt annet innen den såkalte alternative og holistiske spiritualiteten? Nei, det er det virkelig ikke. Siden vi er på siden til religioner.no er det mest nærliggende eksempelet at man også tidvis finner både Den norske kirke, kristne frikirker, bahai’er og buddhister og mange andre på messene, uten at de i seg selv kan regnes inn som en del av en nyreligiøsitet – i hvert fall ikke uten ganske omfattende nyanseringer.

I stedet for religionskonflikt ønsket man å bestrebe seg etter større gjensidig forståelse, og dermed også å fremheve at det i alle religioner og kulturer fantes søken etter sannhet og dermed noe vi kunne la oss inspirere av, og at religioner kanskje mest av alt var forskjellige kulturer og tiders måte å si noe om det absolutte på.

Hva mener jeg så er en rimeligere oppramsing av sentrale kjennetegn av mye av dette? Det ville i så fall også kreve flere nyanseringer og plass enn det gjenstår i denne kronikken. Mange anser seg i hvert fall for å stå på skuldrene til de ulike sosiale bevegelsene som vokste frem på 60- og 70-tallet og fremover, som den økologiske bevegelse, kvinne- freds- og solidaritetsbevegelsen osv. I den grad man skal si noe om rasehygiene osv. var det snarere et opprør mot at det preget dominerende norsk ”vitenskapelig” medisin og psykiatri i så stor grad, og man ønsket i stedet en fremheving av at alle mennesker og alt liv hadde egenverd.

I stedet for religionskonflikt ønsket man å bestrebe seg etter større gjensidig forståelse, og dermed også å fremheve at det i alle religioner og kulturer fantes søken etter sannhet og dermed noe vi kunne la oss inspirere av, og at religioner kanskje mest av alt var forskjellige kulturer og tiders måte å si noe om det absolutte på. Fra økologien lærte man at alt henger sammen, noe som har forsterket det økologiske og samfunnsmessige engasjementet hos mange. Mystikken inspirerte mange til å ønske å søke dypere enn det vanlige samfunnets flimmer.

I stedet for å gå seg vill i fenomener eller kulturelle forestillinger, slik man lett gjør både i det materialistiske samfunnet, og i en del konvensjonell religiøsitet, ønsker man å finne det genuine under de kulturelle formene. Det som forener og peker mot noe allmennmenneskelig, selv om man også kan verdsette verdens mange kulturelle former.

Men selv om man bygger på liberale verdier og ofte bestreber seg etter helhetstenkning, så er det selvfølgelig sant at man ikke alltid lykkes med det man vil. Det er også sant at det kan finnes både overdreven relativisme og det jeg også oppfatter som svært lite konstruktive utslag av deler av den alternative filosofien. Det blir likevel uredelig å skape et inntrykk av at de utslagene er det mest vesentlige i alternativ og holistisk filosofi.

 


 

Religioner.no lenker: 

Bøker av Rupert Sheldrake: 

 , , , , , , , ,