Livssynshumanismen er godt filosofisk begrunnet
Selv om livssynshumanisme er en ung «isme» historisk sett, har den for lengst vist seg å være et filosofisk troverdig alternativ til kristne og andre religiøse livssyn, skriver rådgiver i Human-Etisk Forbund Morten Fastvold.
Av Morten Fastvold, filosof og rådgiver i Human-Etisk Forbund
Foto: Arnfinn Pettersen
I et innlegg 31. mai utfordrer David Wikstøl livssynshumanister generelt og Humanistforbundet spesielt til å utsi hva humanisme er, filosofisk sett. Ettersom han baserer seg på idéhistorikeren Larry Siedentops bok Inventing the Individual, som jeg for noen år siden omtalte i et essay for humanist.no («Sekularisme og tanken om moralsk likhet»), tillater jeg meg som livssynshumanist i Human-Etisk Forbund å si følgende:
Siedentops bok underbygger på en god og lærd måte en sentral livssynshumanistisk innsikt, som er at den ene tankeretningen – religioner inkludert – springer ut av den andre, i et historiens evolusjonære forløp der intet er forutbestemt og det meste tar uventede retninger. Nettopp derfor er det viktig å ha tilstrekkelig historiekunnskap til å forstå, iallfall i grove trekk, hvordan så vel kristendom som livssynshumanisme oppsto. For som Wikstøl påpeker, må livssynshumanister naturligvis kunne begrunne sin tilslutning til begrepene menneskeverd og likeverd ut over at disse fremstår som selvsagte for oss vestlige mennesker av i dag. Siedentop bidrar til dette ved å beskrive hvordan disse begrepene er fremkommet gjennom et brokete og fascinerende historisk forløp.
Sekularisme – en kristen idé.
Sekularisme er et sentralt begrep i Siedentops drøfting, og han går i rette med religiøse og andre som hevder, slik det nå er vanlig, at sekularisme står i motsetning til religiøsitet. Men sekularisme er ifølge Siedentop en kristen idé som ble unnfanget helt fra starten av. De urkristne var nemlig nøye med å si overfor de romerske herskere at Guds rike ikke er av denne verden, og at kristne ikke var ute etter verdslig makt. I tråd med dette gikk Paulus svært langt i retning av å hevde at all verdslig makt er innstiftet av Gud. Men enhver kristen måtte følge sin samvittighet, som de anså som Guds indre røst, og dét innebar at keiseren ikke kunne kreve absolutt lydighet. Som kristen tjente man på sett og vis to herrer, både den verdslige og den himmelske, og dermed ble sekularisme en nødvendig idé.
I folkevandringstiden etter Romerrikets fall ble denne ideen helt livsnødvendig for pavekirken, der den kjempet for å bevare kirker og klostre som sin eiendom i områder som var blitt overtatt av ulike småkonger. Hadde disse fått konfiskere kirkens eiendom og tiltatt seg retten til å utnevne prester og biskoper, ville pavekirken neppe ha overlevd. Siedentop skriver innsiktsfullt om kirkens kamp for å bevare sin status som en selvstendig institusjon, der de geistliges juridiske kompetanse og tilhørende idé om rettferdighet veide opp for kirkens manglende militære slagkraft.
Taktikken lyktes, og det er i denne forbindelse – som følge av flere århundrers videreutvikling av kirkeretten, som i sin tur var basert på romerretten – at begrepene menneskeverd og likeverd ble meislet ut som bærebjelker i vestlig jus og etikk. Ironisk nok skjedde dette samtidig med korstogene, slik at kirken da viste seg fra både sin beste og sin verste side.
Pavekirken som «hare».
I essayet jeg skrev, brukte jeg metaforen om pavekirken som «hare» – og da ikke som dyret med lange ører, men som fartsholder i et mellomdistanseløp. Der er harens oppgave å ta teten for å holde høy fart i feltet, hvorpå den sakker av og lar favorittene fullføre på en bedre tid enn det de ellers hadde klart. Oppsummerer vi den vest-europeiske historiens gang, er det fristende å si at kirken i senantikken og middelalderen fungerte som hare i et teologisk og filosofisk utviklingsforløp som gjorde menneskeverd og moralsk likhet til grunnleggende verdier for både kristne og ikke-troende.
I renessansen sluttet kirken å være en pådriver for individuell frihet og menneskerettigheter. Fra da av overtok sekulære krefter føringen i dette filosofiske løpet, ved å betone at menneskeverd og likeverd må stå sentralt også i jordelivet, og ikke først og fremst i etterlivet, slik kristendommen hadde forkynt. Som Siedentop fremholder, ble sekularismen i renessansen og opplysningstiden vendt mot kirken selv, noe som i sin tur førte til framveksten av sekulære former for humanisme.
Menneskeverd kan begrunnes sekulært.
Det spennende og verdifulle ved Siedentops drøfting er at han viser hvordan forestillingen om den kristne Gud var hensiktsmessig i et visst tidsrom av et spesifikt historieforløp for å frembringe ideer som meget vel kan løsrives fra en gudstro. Det følger nemlig ikke som noen endelig logisk konsekvens at man må tro på Gud hvis man hegner om menneskeverd og likeverd, slik Wikstøl vil ha det til. Disse begrepene kan også begrunnes sekulært, og har i de siste fem hundre årene blitt et felleseie for både religiøse og verdslige. Den tid er for lengst forbi da disse begrepene var spesifikt kristne.
Det samme gjelder begrepet humanisme, som opprinnelig betød filologi og ikke utgjorde noe eget livssyn. Renessansehumanistene var språklærde med en sterk interesse for antikkens førkristne tankegods, som de satte inn i en kristen kontekst. De fastslo også at mennesket og historien – og ikke bare Gud – var vel verdt et studium. Først ved inngangen til attenhundretallet formulerte noen såkalte nyhumanister i kretsen rundt Johann Wolfgang von Goethe et helhetlig kristen-humanistisk livssyn, mens den franske filosofen August Comte noen tiår senere grunnla en positivistisk, sekulær form for humanisme som i sin tur ga støtet til en liberalt forankret livssynshumanisme. Igjen og igjen ser vi at den ene tankeretningen springer ut av den andre, på et dennesidig og uforutsigbart vis.
Filosofisk troverdig.
Wikstøl spør underlig nok i tittelen om kristne kan være humanister. Svaret er selvsagt ja, hvis man med «humanisme» mener kristen-humanisme. I Danmark og Norge har en grundtvigiansk kristen-humanisme hatt så stor hevd på humanisme-ordet at dette på 1950-tallet var uanvendelig for norske livssynshumanister som ville danne et eget forbund. Løsningen ble å kalle seg human-etiker og stifte et Human-Etisk Forbund, for slik å signalisere at dette ikke var noe kristelig. Men ords betydning endrer seg med tiden, ut fra hvordan de brukes, og det engelske humanism forbindes nå så å si bare med livssynshumanisme. En lignende utvikling ser vi her til lands, selv om «humanisme» fortsatt må sies å være et «bindestreks-ord».
Selv om livssynshumanisme er en ung «isme» historisk sett, har den for lengst vist seg å være et filosofisk troverdig alternativ til kristne og andre religiøse livssyn. Det er fordi den nettopp ikke har tatt de forestillinger som i dag er utbredt for gitt, men hentet inspirasjon fra deres tilblivelseshistorie, der kristendommen ganske visst har spilt en viktig rolle. Vi kunne til og med si, i tråd med Siedentop, at livssynshumanisme er en logisk konsekvens av den kristne ideen om sekularisme, ved at den viser at menneskeverd og likeverd ikke trenger å gis noe guddommelig opphav når alt kommer til alt.
Tidligere innlegg i Religioner.nos humanismeserie:
Religioner.no lenker: