Menneskeverd er en fiksjon
Sorteringsamfunnet er ikke det samme som nazisme. Satt på spissen er det heller en bit av moderne medisin å arbeide for at færre blir født med en alvorlig funksjonsnedsettelse
Av Andreas Wahl Blomkvist
Det ble mye oppstyr da Aksel Braanen Sterri, i et intervju i Minerva, forsvarte sorteringssamfunnet og tok til orde for at kvinner «skal kunne sortere på Downs syndrom». Torbjørn Røe Isaksen reagerte med «vantro» og statssekretær i kommunaldepartementet, Bjørn Laabak (FrP), kalte Sterri en nazisympatisør. Norsk Forbund for Utviklingshemmede gikk et steg lenger og politianmeldte Sterri for hatefulle ytringer. Det var påstanden om at «de som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv» som var hovedårsaken til det emosjonelle opprøret på sosiale medier. Det er delvis forståelig, siden begrepet er tvetydig og kan tolkes annerledes enn «noe i nærheten av livskvalitet», hvilket var det Sterri siktet til.
Likevel, det var avslørende at ingen av kritikerne ble blidgjort av selvkritikken og oppklaringen til Sterri, og at Laabak og andre tilsynelatende ikke ser en forskjell på (1) utryddelse av personer med Downs og (2) arbeide for at færre liv skal bli født med alvorlig funksjonsnedsettelse. Satt på spissen er det første nazismen og det andre en bit av moderne medisin. For hva er det vi egentlig driver med, når vi optimaliserer svangerskapet og helbreder sykdommer som angriper fosteret? Vi arbeider for at det kommende liv skal få det bedre – i betydningen av en livskvalitet med færrest mulig begrensninger.
En av de mer seriøse kritikerne til Sterri var Morten Magelssen, forsker ved Senter for medisinsk etikk og forfatter av boken «Menneskeverd i klinikk og politikk: Bioetikk i lys av kristen tro». Han tolket ikke Sterris uttalelse med en primitiv amygdala-refleks og forstod at Sterris intensjon nok var å snakke om livskvalitet. Magelssen gjør skille mellom menneskeverd og livskvalitet eksplisitt. «Menneskeverdet er iboende, like stort hos alle mennesker, og uavhengig av livskvalitet», skriver han. Denne verdien, som Magelssen og mange andre tror på, gir alle mennesker identisk rett til å leve.
En slik tankegang er pragmatisk og gjør saken enkel, men er – slik jeg ser det – et falsk skille. Som Yuval Noah Harari påpeker i boka Sapiens, så er denne «verdien» og «retten» en fiksjon vi har blitt «enige om». Ingen steder i vår fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi denne «retten til liv» utover det Homo sapiens tilskriver virkeligheten selv. Det er, i bunn og grunn, en religiøs oppfatning som store deler av humanismen deler med kristendommen.
Det kan være at troen – i kraft av sine virkninger i verden – er det beste redskapet tilgjengelig for å oppnå rettferdige og moralske samfunn, men det gjør den ikke mer sann av den grunn. Det er heller ikke den eneste nyttige fiksjonen vi har. Vi tror, for eksempel, at en hundrelapp er verdt hundre kroner. Men den er bare verdt hundre kroner fordi alle andre tror det samme. Selve verdien ligger i menneskets fiktive tro på penger og dets verdi. Hvis alle sluttet å tro på sedler, så ville også verdien forsvinne.
Til gjengjeld så er det ikke en fiksjon at mennesker opplever hele spektret fra velvære til lidelse. Det er heller ikke en fiksjon at mennesker samarbeider i store grupper for å bruke de ressursene og egenskapene tilgjengelig for å lage et best mulig liv for seg og sine. Det er også disse to realitetene som gjør at de fleste vil si at det er gjennomsnittlig til fordel for individ og samfunn å ikke ha Downs syndrom (eller Edvards syndrom, eller Patau syndrom) sammenlignet med å ha det. En fiktiv rett bør ikke stå i veien for at samfunnet skal tilrettelegge for å avdekke forhold ved fosteret som har store konsekvenser for familie, samfunn og det kommende individ.
Jeg sier ikke i denne sammenhengen at som subjekter lider alle med Downs syndrom mer enn andre. Jeg sier heller ikke at samfunnet skal ta kvinnens valg, eller at vi ikke skal gjøre livene til de med Downs så godt vi kan. Allikevel vet vi at mennesker med Downs syndrom er i vesentlig høyere risiko for – bare for å nevne noen – kognitiv svekkelse, depresjon, autisme, aggressiv adferd, tidlig Alzheimer, blodkreft, medfødt hjertesykdom, medfødte misdannelser i fordøyelseskanalen, synssvekkelse, hørselstap, fedme, diabetes, stoffskiftesykdommer, søvnforstyrrelser, diverse lungesykdommer, immundefekter, hyppigere infeksjoner, plagsomme hudmanifestasjoner og smerter i muskel- og skjelett.
Noen er svært heldig, og hvis ikke tilstanden belaster familie og helsetjenesten for mye, så vil de bare være mindre produktive enn den gjennomsnittlige borger. Andre vil derimot ha et vesentlig forkortet liv med betydelige plager tross flere smertefulle, dyre og invasive undersøkelser og behandlinger. Hva som gjør det vanskelig er at vi ikke vet hvordan et enkelt tilfelle vil slå ut. Og gode anekdoter veier ikke noe mer enn dårlige anekdoter.
Det gjør det heller ikke lettere at skillet mellom verdi og livskvalitet (og dets konsekvenser for samfunn og individet) er en fiksjon. Vi har god grunn til å tro at det er gjennomsnittlig best å ikke ha Downs, både for seg selv, de rundt seg og for samfunnet. Slik jeg ser det, så har Sterri rett i at kvinner har god grunn til å ta abort ved påvist Downs syndrom. En fiktiv tro på retten til liv bør ikke stå i veien for å at samfunnet tilrettelegger og muliggjør valg om det kommende livets livskvalitet.
Religioner.no lenker:
- Troen på himmelen bringer helvete på jord
- Er du en skapateist?
- Hvordan vil de ha babyen deres, frue?
- Sosialdawkinisme
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale