Mirakelpredikantenes telefonteater
Når Svein-Magne Pedersen hevder at det er «stoffer i cellegiften som gir deg kreft» er mine bekymringer fra et legefaglig perspektiv rettet mot de alvorlig syke, heller enn de som får lommeboken sin tømt.
Av Andreas Wahl Blomkvist
VGs avsløring av mirakelpredikantene Svein-Magne Pedersen og Tom-Roger Edvardsen har mer enn nok ammunisjon til å starte debatt. En sak med dødssyke pasienter, som blir kynisk utnyttet i telefonbønn av grådige og overtroiske kristne predikanter, under dekke av «helsehjelp» på grensen av lovens rammer, bringer steile fronter.
I et innlegg trykt i Vårt Land 19. juni fordømmer Oddbjørn Johannessen forbønnstelefonene, mens Bjarte Ystebø finner tilsynelatende lite kritikkverdig med virksomheten (Vårt Land 21. juni), og kaller VGs avsløring for et «karakterdrap». På den juridiske fronten, hevder juristen Anne Kjersti Befring at det foregår «systematiske og alvorlige lovbrudd», mens den kjente advokaten John Christian Elden, ser «ingen lovbrudd – verken systematiske eller enkeltvis – i de spørsmål VG har reist.»
Jeg tror ikke Pedersen, eller Edvardsen, er onde mennesker som bevisst lurer folk for penger. Jeg tror de er – oppriktig – sanseløst forvirrede kristne predikanter. De mange, kognitive skjevheter som gjør mennesket like irrasjonelt som rasjonelt, har villedet Pedersen til å tro at han kan kalle på Gud til å kurere alvorlig sykdom. I hans virkelighet, derfor, er 14 kroner i minuttet godt rettferdiggjort. For andre, er det et surrealistisk teaterstykke over telefonnettet.
Som Johannessen har jeg ingen sterk mening om de formelle, juridiske forholdene. Mennesker bør som utgangspunkt kunne sløse bort penger på hva de vil. Kuren mot telefonforbønn som økonomisk helsevirksomhet, er utdanning, kunnskap og sosiale normer som krever en viss fornuftighet for å ikke miste ansikt i sosiale situasjoner.
Farlige bivirkninger.
Fra et legefaglig perspektiv er bekymringene heller rettet mot de alvorlig syke. Pedersen sier at «cellegift og stråling er både utdatert og nær sagt barbarisk» og at det er «stoffer i cellegiften som gir deg kreft», men «det vil jo ikke legene si.» Straffbart eller ikke, slike uttalelser kan ha farligere bivirkninger enn hva cellegift eller stråling har.
For er det en ting debatten heldigvis har sett lite av, så er det folk som står frem og tror forbønn har helbredelig virkning. De fleste virker å være på linje med forskningen på feltet (f.eks. Cochrane, 2009), som ikke bare har konkludert med manglende behandlingseffekt, men også frarådet bruk av forskningsmidler på dette i fremtiden. En slik anbefaling er en sjelden fugl innen forskning, men reflekterer nok at de få studiene som har «funnet» noe som helst, enten har vært metodologisk meningsløse eller ren forskningssvindel (se Jørgensen KJ, 2009).
Et unntak i debatten er så klart Pedersen selv, i et innlegg på nettsidene til Misjonen Jesus leger viser Pedersen til Sonja Berg Andersen og hevder med «99 prosent sikkerhet» at Andersen ble helbredet av Gud. Skråsikkerheten kommer av at Andersen – hvis vi skal tro historien – fortsatt hadde kreft etter strålebehandling fra juni til september, mens den mirakuløst ble borte tre måneder senere. I disse tre månedene hadde ingen strålebehandling foregått, men Andersen hadde vært til forbønn.
post hoc ergo propter hoc.
Dette er et godt eksempel på den logiske feilslutningen, post hoc ergo propter hoc, altså; etter X, derfor på grunn av X. Det er óg et godt eksempel på Pedersens kunnskapsløshet om strålebehandling. Strålebehandling virker ved å skade cellenes DNA, og siden kreftceller har dårligere evne til å reparere disse skadene, så vil de etter en viss tid dø. Det Pedersen ikke ser ut til å vite, er at strålebehandlingens virkning skjer over tid, og at det tar uker, kanskje måneder, før man kan evaluere og se behandlingseffekt. Det er derfor Andersen skulle komme tilbake etter tre måneder.
Med sviktende medisinsk kunnskap og logiske feilslutninger, så er det ikke rart at Pedersen tror han har kurert minst 69 personer for kreft de siste ti årene. Det er heller ikke rart at de færreste av disse personene ønsket å dele opplysninger med VG, eller at flere av dem har fått medisinsk behandling samtidig som helbredelsen skal ha funnet sted, eller at de to kvinnene som VG brukte ikke ble friske av forbønn.
I teaterstykket til Pedersen forklares sistnevnte med at «Gud lar seg ikke spotte». Ironisk nok har han rett i dette, men av feil årsak. Gud lar seg ikke spotte fordi hun ikke ønsker å bli testet, men fordi det er ingen Gud å spotte.
En kortere versjon av dette innlegget ble opprinnelig publisert i Vårt Land.
Religioner.no lenker:
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.