Når kritikere kritiserer kritikk
Daniel Joachim Kleiven sådde vind da han utfordret nyateismen. Nå gjør han sitt regnskap med stormen han har høstet.
Min siste kronikk med opprinnelig tittel “Fra kritikk til renessanse” ble publisert i Vårt Land 6. august og omdøpt av redaktøren til “Intellektuelt uholdbar nyateisme”. Formålet med teksten var å vise at kritikken fra nyateismen kan inspirere unge og eldre kristne til å hente frem sine filosofiske røtter, og bli motivert til å studere vitenskap, filosofi og sentrale fag med større intensitet.
Debatten har gått videre på Verdidebatt med stor styrke, og et par andre steder. En kopi av teksten ble lagt ut på Religioner.no, og snappa opp til forsiden av VG.
VG gjorde attpåtil sjakktrekket med å utnevne sin egen grovt misvisende tittel “Ateismen har utspilt sin rolle” (kronikken kritiserer nyateisme, ikke ateisme generelt). Dermed var et helt annet publikum på plass, og stormen var i gang.
Nå er det vanskelig å følge opp overalt, men som god siviløkonom øker jeg grensenytten av tida mi ved å vise noen refleksjoner og forsvar her!
Refleksjoner
Posten jeg la ut for et par dager siden, har vist seg å være profetisk. Dagene har vært ganske lærerike, men også representert et trist tegn på at vi trenger mer kunnskap om disse tingene i en globalisert og religiøs verden. Religion er antakeligvis det mest betente temaet du kan skrive om i media, men samtidig det som fenger mest. Under nyateismedebatten i Dagbladet, var 5 av 6 mest kommenterte kronikker på Dagbladet.no direkte relatert religion, og indirekte nr. 6 også. Nyhus er ikke hevet over kritikk, men Berglund og Volden kom med svake responser som misforsto poenget og bidro til å underbygge myter.
Berglunds tydeligste handla om Thomasevangeliet, mens Volden klarte å prestere det mesterstykket å si at nyateistene faktisk har respondert til kristen filosofi på sitt beste, med Dawkins’ “grundige” behandling av Aquinas. Dette er bare et av mange eksempler på hvorfor Dawkins’ ikke kan sin filosofi eller metafysikk. Jeg har naturlig nok kritisert Volden for dette på Twitter. Om du er interessert, må du gjerne følge samtalen der og gjøre dine egne konklusjoner.
Inngang til “debatten” i media
Tross noen spennende reaksjoner fra kristne og dialogsvillige, moderate ateister, har den store majoriteten på både min kronikk, og Nyhus’ innlegg i Dagbladet, vært sinne…mye sinne. Emosjonelle utbrudd om hvor dumme kristne og religiøse er, hvordan religion er roten til alt ondt, og hvor glade de er for at de selv er “fritenkere” (btw, neste innlegg handler om hvorfor begrepet “fritenker” har mistet all mening). Kanskje det hadde hjulpet om nyateister startet cellegrupper (bibelgrupper) hvor de kan få utløp for følelser?
Jeg har nok hatt mine egne feil i denne prosessen, men har forsøkt å holde regelen “never feed a troll”.
Man klager over hvor absurd kristendommen er, men ønsker å forbeholde seg retten til å få Gud bevist i løpet av et innlegg, til at man skal få bevist Gud på ens egne premisser, med et språk man selv forstår, og forklart på en måte som ikke krever bakgrunnskunnskap (husk tidligere post).
En av mine største utfordringer, har vært hvor mye man skal svare på. Dagene forsvinner fort om man skal svare på alt, mens gründervirksomhet, beachvolley og henging med venner i ferien egentlig frister mer. En god regel er visstnok å svare i max 1 dag, og bare på de mest seriøse innleggene. Jeg har nok hatt mine egne feil i denne prosessen, men har forsøkt å holde regelen “never feed a troll”. Likevel; å se mange påstander av kategorien “religion er bare noe herskere har oppfunnet for å skaffe seg makt”, får meg til å lure:
“Burde jeg svart på dette? Alle lesere skjønner vel uansett hvor tåpelig dette er? Men hva om en ung tenåring uten bakgrunnskunnskap kommer inn og leser dette, og tror det er sant? Har jeg et moralsk ansvar til å svare? Gjør det noen forskjell?”.
Jeg kjenner jeg har fått enda større respekt for Nyhus og mennesker som Espen Ottesen som står i disse tingene relativt ofte. Ateister som kan kritisere andre nyateister, vel vitende om hetsen de vil oppleve, står det stor respekt av. Å se behandlingen som ateister som Michael Ruse, Douglas Murray, Nagel, pluss, pluss må tåle, bare fordi de ikke er “enige” i nyateismens fremgangsmåte, og tør å kritisere, er tankevekkende. Det er forståelig at unge blir skremt fra å gå inn i den offentlig diskusjonen. Men det er en lærerik opplevelse, og for min egen del er jeg inspirert til å skrive mer fremover.
Forsvar
Siden det likevel er en god ting å utsette seg for meningsmotstandere, og bli utfordra til å tenke gjennom standpunktene sine, skal jeg forsvare noen av de største gjengangerne. Disse er litt karakterikerte i klarhetens navn (selv om de ikke er vanskelig å finne):
“1. Men du har jo ikke ‘motbevist’ nyateismen”
Dette handler om hva som er legitimt å forlange fra en kronikk med max. 4500 tegn, som opprinnelig har dette formålet (se øverst). Kronikken nevner noen få ting, som nyateismens fullstendig misvisende definisjon av “kristen tro” (som de hamrer løs på gjennom mange bøker), forsøket på å ta vitenskapen som gissel til sin sak i “krig” mot kristen tro, og manglende refleksjon over fundamentet for deres eget materialiske verdensbilde, som har enorme utfordringer.
Nyateismen fortjener kritikk!
Å forstå disse tingene, krever bakgrunnskunnskap, og noen ganger mye bakgrunnskunnskap. Derfor passer bokformatet best (finnes mange titalls gode responser mot nyateistenes argumenter), selv om jeg forsøker å følge opp noe av det her på bloggen (som i serien “Bad Atheism” og andre innlegg). Foreløpig har jeg hørt nok gode responser og lest nok kommentarer i internasjonal media, til at jeg føler det er trygt å forutsette disse tingene for kronikken likevel.
“2. Ordet ‘nyateisme’ gir ingen mening. Ateisme er ateisme, og sånn er det”
Gjerne lagt frem av mennesker som aldri har hørt om nyateismen før. Nyateismen er en bevegelse som ble navngitt av Wired Magazine, og er et uttrykk som blir brukt overalt av sentrale aktører. Det gir derfor klar mening å prate om “nyateisme”, siden det er tydelig hva som prates om. Selv om ateisme kan være et negativt begrep for å betegne fravær, er nyateismen en relativt homogen gruppe med noen tydelig karakteristikker, som kommer til uttrykk i retorikk og dogmatikk (ja, denne bevegelsen har sine dogmer).
Apropos “fraværsbegrepet”: Den gamle avholdsmenneskene (ateister) besto av alle slags mulige mennesker, men forsøkte å holde en meningsfull dialog med ølbryggeriet og øldrikkere tross uenighet. Den nye avholdsbevegelsen (nyateisme) er imidlertid mer på offensiven, og presenterer dårlig forskning, gjengir ølbryggeriets representanter feilaktig, og forholder seg til gamle myter når de slenger ut påstander som at “øl er roten til alt ondt”, og “en verden uten øl, hadde vært paradis”.
Nyateismen fortjener kritikk!
“3. Men den Gud du fremstiller, er jo ikke den nyateistene kritiserer.”
Dette fikk jeg beskjed om at var en av de “beste innvendelsene”. Mye av kritikken til nyateistene er rettet mot kreasjonister og fundamentalister. Likevel er det tydelig når Dawkins & Co står frem i media, at de ikke begrenser seg til disse. Bøkene heter dessuten “The God Delusion” og “God is not Great”, ikke “The Creationist Delusion” og “Fundamentalism is not Great”. Haglene er dermed rettet mot Gud, og unnskyldninger for å unndra seg kritikk er overflødige.
Gud, slik jeg forsøker å forsvare Ham (nr. 3), iblant med vekslende hell (I’m only 24), er den samme Gud som man finner i klassisk teologi. Skal nyateistene kritisere religion og Gud, er de forplikta til å velge ut de beste representantene. Likevel er de største kristne tenkerne og den beste kristne filosofien bortimot fraværende i nyateistenes bøker. William Paley er lett offer (og selv ham fremstiller de feil), og da fortsetter de på ham. Dawkins’ skal ha skryt for å forsøke å angripe Aquinas gjennom to sider, selv om resultatet ble makabert.
At andre kristne forstår Gud på en annen måte enn jeg, læreren din, Aquinas, Paven, eller kreasjonistiske fundamentalister, betyr ikke at man tror på ulike guder, men at man har gradvis ulik forståelse av Ham. Fra en antropomorfisk mann med skjegg til Gud som “ren eksistens”. Forskjellen mellom ontologi (Gud som objektiv virkelighet) og epistomologi (hvordan vi tilegner oss kunnskap om Gud). Selv om en ekspert tolker kvantefysikk annerledes fra meg, lever vi uansett begge to oppi samme virkelighet med like kvantefysiske mekanismer, selv om både han og jeg tar noen grunnleggende feil.
Jeg trenger naturligvis ikke å bevise Gud for å kritisere nyateisme.
Nyateister kan fint også kritisere trekk ved fundamentalistiske kristne, men dette blir et desto større ansvar for høyskoler og kirker til å utdanne sine egne.
“4. Men du klarer jo ikke å bevise Gud engang.”
Utover poenget med hvor mye man klarer å presse inn i 4500 tegn med dette formål, og at de fleste kritikerne her har en veldig misforstått og snevert begrep for hva som telles som “bevisføring”, så har jeg forsøkt å formalisere dette argumentet og døpe det ved med det tabloide navnet (siden det er sterkt utbredt): “Argument from New-Atheist rational laziness”. Det går slik:
Premiss 1: Du kan ikke kritisere noe ved ateisme, uten først å bevise Gud (helst etter vitenskapelig metode og etter mine ubegrunnede naturalistiske aksiomer, siden det tross alt er eneste vei til sannhet)
Premiss 2: Du har ikke bevist Gud (på et innlegg, og på en måte som jeg føler er tilfredsstillende)
Konklusjon: Du kan ikke kritisere noe ved ateisme (og jeg forbeholder meg retten til å fremdeles si at du er irrasjonell)
Jeg trenger naturligvis ikke å bevise Gud for å kritisere nyateisme. Alt jeg trenger å gjøre for å kritisere nyateismen og lykkes med det, er å treffe i kritikk av nyateistiske argumenter og dogmer.
Tillegg: Gudsargumenter står fremdeles fjellstøtt, slik som Aquinas’ “Unmoved Mover” og Kalam kosmologiske argument. F.eks. den “vennlige” ateistiske filosof William Rowe studerte det kosmologiske argumentet nøye, og fant det “prikkfritt”, bortsett fra en kritikk av Leibniz’ “sufficient reason”. Alexander Pruss gjør en glitrende jobb for å viske ut tvilen også om Leibniz i denne sterke boka.
“5. Hvis man kan oppfordre unge kristne til å lese nyateistenes bøker, så betyr det vel det at man bare har tatt konklusjonen på forhånd?”
Hva kan man si, bortsett fra at vi lever i en trist og ensporet verden om man skal kritiseres for å sette seg inn i hva motparten faktisk sier, før man forsvarer sitt eget syn? Når det er sagt, tror jeg heller ikke disse bøkene representerer noen stor trussel mot ens egen tro dersom man er reflektert, bevisst over hva man selv tror på, har gode mennesker i nærheten å prate med, og kanskje supplerer med en bok som dette, dette eller dette.
“6. Red Herrings”
Red Herrings er opprinnelig fisker man dro over bakken for å avlede sporhunder, og er en fallacy hvor man går vekk fra hovedtema i en debatt. Jeg har dessverre bitt på et par ganger, og endt opp med å diskutere både fri vilje, aristotelisk metafysikk, GT og annet. Men en god hovedregel, er at i debatten diskuterer man hovedtema, og hvis man vil ha en egen tråd med “bevis for Guds eksistens”, så lager man den et annet sted.
Les mer på danieljoachim.org.
Lenker:
- Uholdbar nyateisme.
- Losing their religion?
- Kan ateister være åndelige?
- Går vi mot en evidensbasert sommer?
- Livssynsscientisme versus holistisk spiritualitet
- Skolemedisin, religion og alternativ behandling.
- Når Facebook blir en slagmark.
- Er vitenskapen ateistenes religion?
- Litt for skapende om skapelsen.
- Darwin tok feil.
- Når klarsynte blir etterforskere.
- Kun 12 % av amerikanske pastorer tror på evolusjonsteorien.
- Søndagsskole for voksne på Chateau Neuf.
- Kristen filosofi
- Ønsker en bedre debatt om religion og livssyn
- Humanetikkdebatten i lyd og bilder
- HEF – et forbund av ritualtyver og religionshatere?
- Er humanetikere bitre og sinte?
- Ikke en parasitt, men kanskje et plagiat?
- Finnes det ingen ateistiske revolusjonære på dødsleiet?
- Ateistmonumenter.
- Stadig flere ateister ved makten.
- Sekularitet(er) – på vorspiel med Casanova.