Norge er ikke gode nok for sluttspill – men i moral-VM vinner vi gull

Av Arne Danielsen

Vi gir mest til andre – uten at resultatene står til innsatsen. Tvert imot. Vi mekler fred, men mislykkes hver gang – når alt kommer til alt. Vi insisterer med morsk mine på at andre land – små som store – må følge opp eller innføre menneskerettigheter – uten at noen enda har endret sin MR-poltikk på grunn av Norges insistering. Lista over engasjement er lang. Veldig lang. Den er egentlig grenseløs og sprenger alle rammer. Vårt behov for å gjøre «godt» er tilsynelatende umettelig.

Norges Fotballforbund avholdt søndag ekstraordinært fotballting. Fotballting avholdes vanligvis uten stor oppmerksomhet. Et referat i Sportsrevyen pleier å være fyllestgjørende. Bortsett fra når det er et spennende ledervalg eller noe slikt. Da er journalistene noe tettere på.

Men på søndag var det annerledes. Spotlightene ble tent, kameraene ble sjekket og blyanter, for de som fortsatt bruker slikt, ble kvesset. Store ting var på gang. Sendingen gikk delvis direkte i to-tre timer før og under det digitale tingmøtet. Det var flere saker. Men hvem var opptatt av 2. divisjonsoppsettet for kvinner og andre fotballsaker? Egentlig ingen.

Det var én sak som gjaldt og som fikk nasjonens oppmerksomhet. Det trigget et aller annet udefinerbart i den norske folkesjelen. Det er altså litt vanskelig å definere. Men det har trolig noe med feelgood å gjøre.Som en slags bekreftelse på ingressen i denne soga, skulle det ekstraordinære fotballtinget på ramme alvor diskutere og ta stilling til om det lille fotballandet Norge, landet her oppe under isen,skal boikotte fotball-VM i Qatar.Intet mindre. Det er naturligvis bra å engasjere seg i fred og rettferdighet og sånn. Men det kan være greit å drøfte det med en liten dose realisme.

Etter det vi forstår, er det ikke aktuelt for andre land å boikotte mesterskapet. I fotball er Norges landslag en C-nasjon. Det blir litt som Andorra i langrenn. I løpet av snart hundre år har vi knapt greid å kvalifisere oss for mesterskapene.

Norge har deltatt i ett (!) EM-sluttspill i 2000 – for 21 år siden, og i tre VM.  Første gang i 1938, og siste gang seksti år senere, i 1998. For 23 år siden. Vi har for tiden et par enkeltspillere som får oppmerksomhet, mens landslaget? Nei, der har vi ingenting å by på.

Det har visstnok skjedd noen endringer til det bedre for arbeiderne i Qatar. Sikkert ikke mye, eller noe særlig å skryte av, men dog. Dette kommer etter massiv og vedvarende kritikk fra media og fotballforbund i mange land. Altså en tung og betydelig kraft.

Dersom lettvekteren og miniputten Norge skulle boikotte VM, før vi i det hele tatt har kvalifisert oss, heves det nok noen øyenbryn i Zürich og i Qatar. Og så fortsetter alt som før. Ingen endringer. Og Norge vil bli glemt både på den ene og den andre måte. Men én ting kan ingen ta ifra oss. Feelgood. Og dersom et delmål skulle være å få med oss flere land på boikotten, så er naturligvis også det fåfengt. Mildt sagt.

Så blir vi igjen stående med disse tre:

1) Norge har stadig urealistiske ambisjoner om å redde verden.

2) Intensjonene blir aldri oppfylt. Ved et par-tre tilfeller har vi trodd at vi har oppnådd noe, og vært raske til å tildele fredsprisen, før det har vist seg at alt ble ved det gamle. Flaut er det, vil nok noen mene.

3) Som alltid er altså resultatet at lite eller ingenting skjer, men vi styrker vårt eget selvbilde i en søtlig eim av feelgood – som åpenbart er selve meningen med livet – for noen. Det kan ingen ta fra oss. Det er, slik vi forstår det, verd prisen, uansett hvor høy den måtte være og selv om vi ikke oppnår noen ting – bortsett fra hevede øyenbryn og noen skjeve smil

Selvbilde har vi. Der er vi vinnere. Men ettersom selvbilde ikke er det samme som selvinnsikt, har vi en tendens til å gjøre oss ut. Rett og slett.