Prestetrøst
Prestetrøsten handler ikke om søte ord som endrer smaken på lidelsen.
Av Maryam Trine Skogen, teologistudent.
Som profesjonsstudent i teologi har jeg det siste året gått mitt eget forhold til prestene etter i sømmene. Hva er en prest for meg? Det var først da jeg tredde inn i dette studiet og skulle ut i menighetspraksis at det gikk opp for meg hvor stort og ubevisst relasjonen til kirkens menn var. Så intrikat sammensatt av tradisjoner, kultur, tanker og følelser om Gud, makt og frelse at jeg bare var i kontakt med noen få av nyansene. Jeg var primært nysgjerrig på hvem disse menneskene egentlig var, og hva de hadde inni seg når de ikke bar hele menigheten på sine skuldre. Og ikke minst kjente jeg på mitt eget mindreverd i møte med det hellige. De mektige kirkebyggene, den pompøse liturgien og den ekskluderende innsiden fra de såkalt rettroende. Var jeg bra nok? Var det en mild og rettferdig Gud som holdt hus her eller barndommens dømmende overvåker med pisk bak speilet?
Forvandling.
I det jeg tok på meg en presteskjorte skjedde en forvandling. Ydmykheten slo meg til bakken. Nå var det jeg som bar et forvaltningsansvar for historien, dogmatikken, kirkehuset og nestens behov. Hvordan kunne jeg være noe slikt verdig? Da hvisket en stemme i mitt øre at du som menneske er verdig, fordi Jesus Kristus viste alle mennesker veien. Hvordan vi er redde, tviler, gjør feil, synder, roter det til, gråter og fortviler – men fortsatt er Guds elskede barn. At vi får tilgivelsen gjennom å bare tro på Ham. Så enkelt og allikevel så utrolig vanskelig å begripe. I det jeg kneppet skjorta og tredde i den hvite snippen ga jeg Gud et høytidelig løfte om å aldri ta lett på den oppgaven, og at jeg legger hele mitt hjerte og min kropp i Hans hender. – Må du gi meg veiledning og være meg nær i tjenesten, Gud. Vis meg veien når jeg ikke ser den. Vær hos meg når jeg er redd eller føler meg liten. Fyll oss med din kjærlighet og tålmodighet når vi må igjennom livets vanskeligheter, og når vi ikke strekker til. Det var ikke mange dager jeg bar den skjorta, men den ble symbolet på å ha gitt meg hen til en oppgave mye større enn meg selv.
Snart begynte venner og bekjente å henvende seg til meg med tanker og følelser om tro, tvil, manglende tro, kjærlighet eller misnøye med Gud eller kirken. De begynte uten videre å snakke om sine opplevelser med prester eller livskriser. De hadde noe på hjertet, og jeg tok det imot. I den tiden forsto jeg ikke hvorfor de kom, eller hvorfor de sa det til akkurat meg. Jeg var jo ikke prest, bare en stakkels teologistudent. Men en dag da vi hadde konfirmantene i kirken kom en av dem bort etter det var ferdig å spurte om jeg skulle bli prest i den kirken. Det vet jeg ikke, sa jeg. Jeg vet ikke en gang om jeg skal bli prest. Jeg håper du blir det, sa hun. Takk, svarte jeg, men grunnet lenge på om jeg burde sagt noe annet. Hva med – Gud sender nok den rette til deg, eller – Hva er det du ser i meg som speiler ditt eget vakre indre? En takk var nok mye enklere, og det fikk meg til å fundere videre på hvorfor denne rollen ga en sterk opplevelse av noe umåtelig betydningsfullt.
Snart begynte noen venner, bekjente og familiemedlemmer å si at hvis de skulle gifte seg ville de at jeg skulle vie dem, at de håpet at jeg kunne døpe deres fremtidige barn, eller enda mer alvorlig: at når de dør ønsker de at jeg skal forrette begravelsen. – Jeg ønsker at du skal begrave meg hvis jeg dør, sa en ung pike. – Du er et godt menneske.
Ærefrykt for oppgaven.
Dette ga meg mer ærefrykt for oppgaven, men også en indre tvil. Er det jeg som gjør dette eller er det yrkesrollen? Kan ikke hvilken som helst prest gjøre dette? Hvorfor ønsker man seg en spesiell? Hvordan kan noen leve med slike forventing til seg selv som privatperson? Verken jeg eller andre er jo bare gode mennesker. Vi er hele mennesker med alt hva det innebærer. Vi sårer, skuffer andre og gjør feil. Den dagen noen er sur eller sint på meg for noe jeg har sagt eller gjort, vil de da ikke ha mine tjenester som prest hvis jeg skulle møte dem i jobbsammenheng? Kan man noen gang bare være privatperson hvis man er prestevigslet?
I Den norske kirke har presten arbeidstid og går i sivil på fritiden. Men ordinasjonsløftet gitt til Gud, kirken, biskopen og hele menigheten er at du i sjelesorg drar omsorg for hvert enkelt menneske og selv av hjertet legger vinn på å leve etter Guds ord. På samme måte som en lege avlegger den hippokratiske ed, har presten i større grad et etisk ansvar for å forvalte og gestalte sin sjel, kropp og ånd i møte med den levende Jesus. Som kjent er det et hvert menneske som lever sammen med deg her på jorden, særlig de som lider.
Etter jeg mistet min mor i kreft har jeg følt meg tom og trist. Etter måneder med denne tapsfølelsen innså at jeg trenger en holme å hvile på i havet av følelser. Jeg kan ikke svømme alene uten hvile. Utmattet ble jeg redd for å drukne. Selv med et nært forhold til Gud trenger jeg å fysisk se og kjenne disse holmene under føttene mine. Kunne en prest hjelpe meg til å navigere?
En kirke jeg ikke kan annet enn å elske.
Hva var det egentlig jeg ønsket meg fra denne presten? Skulle det være en hvilken som helst prest? Nei, nå kjente jeg selv på behovet for tillit og respekt. Først og fremst måtte jeg kunne oppleve meg trygg i dette møtet. At jeg ville bli sett på som verdifull med et likeverd mellom oss, at ingen av oss hadde en agenda om å ha rett eller belære hverandre, at det var et genuint ønske om nærhet og tilstedeværelse i samtalen, at presten hadde tid og vilje til å ta imot, at jeg ikke ville bli snakket ned til eller om, at jeg ikke skulle presses til følelser, tanker eller idéer som fremsto riktigere enn de jeg kom med, at det var rom – et rom høyere enn himmelen selv – fylt med Guds nåde og barmhjertighet, som var åpent for oss begge. Jeg trenger at presten er modig, står på egne bein, kan se meg i øynene og vise frem seg selv, eie seg selv og sine egne følelser, på en bevegelig distanse se og møte meg. Da blir det rom for meg og mitt. Og alt dette og mer til gjorde hun. Hun gestaltet i sin kropp og tale en kirke jeg ikke kan annet enn å elske. En Gud som er tilstede i, rundt og mellom oss og i verden, var der. Likeverdet er Guds verd, det handler ikke om hva man bærer på eller har gjort. Det bare er. Som Gud selv sa til Moses da han spurte hva Gud het: Bare si at jeg er Gud som er det jeg er. Og det er vi alle sammen. Vi er det vi er.
Prestetrøsten handler ikke om søte ord som endrer smaken på lidelsen. Det handler ikke om varme klemmer som skal ta bort, selv om jeg personlig verdsetter klemmer som et tegn på menneskelig aksept og nærhet til hverandre. Det handler ikke om å ramse opp Bibelvers eller dogmatiske forklaringer på meningen med livet eller smerten. Selv om slike ord kan gi det hele en bedre smak og klarne tankene. Prestetrøsten er å se med tilstedeværende nærvær mer enn å gjøre. Prestetrøsten er å vite at noen har tatt på seg den skjorta eller avlagt dette løftet som står. Holder. Våger. Vil. At Gud ikke er skumlere og strengere enn at noen våger å vise veien mot Ham, også i mørket og kulda som kan omslutte oss. Disse hyrdene, lysbærerne og søstre og brødre i troen gjør en jobb som krever sin mann og kvinne. Men det er ikke bare en jobb. Det er et liv. Et liv som har en høyere dimensjon og varer lenger enn døden. Gull, røkelse og myrra er for å feire, men hverdagen krever blikket, vennligheten og motet. Takk for at du vil og våger. Jeg håper jeg også kan komme dit en dag at jeg kan vie mitt liv fullt og helt til den oppgaven. Inntil videre er jeg en undrende student.
Religioner.no lenker:
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.
Forsidebilde er hentet fra pixabay.com.