Rasjonalitets irrasjonalitet
Daniel Joachim Kleiven mener innholdet på nettsiden Rasjonalitet minner mer om irrasjonalitet og sofisme straks temaet er religion og livssyn. Hva kan være årsaken til det?
Av Daniel Joachim Kleiven
Jeg har forsøkt å følge den ateistiske siden Rasjonalitet en stund, i håp om å holde meg oppdatert på popkultur og utsette meg for tankeprovoserende innhold.
Det legges tidvis ut godt innhold, og fokuseres tidvis på viktige saker. Allikevel, hver eneste gang temaet er såkalt religion og livssyn, er nivået aldri over dette.
Da skjer det en merkelig transformasjon. Da forvandles moderatorenetil skolegutter som akkurat har lært å google Dawkins’ Lille Katekisme i bilder.
Det fikk meg til å tenke på kulturen vår. Kanskje vi kan skylde på meme-generasjonen. Det er vilt hvor fantastisk mye mer sexy ett enkelt bilde med tekst er, enn langtekkelige, fagfellevurderte tekster i vitenskapelige journaler. Det er forståelig nok.
For på Rasjonalitet kan man begrense seg til memer lik denne når det kommer til religion og livssyn, som er så vage at de strengt tatt kan bety absolutt alt og absolutt ingenting. For hva i alle dager kan størrelser som “religion” og “science” referere til her? Hvilken religion? Hvilken undertradisjon? Hvilket vitenskapelig eksperiment? Finnes det en utfyllende, kontinuerlig oppdatert liste et sted over “vitenskapelige demonstrasjoner” som har gravlagt respektive “religiøse påstander”?
Tesen i memet kan være overfladisk sann eller overfladisk falsk, alt ettersom. Man kan finne anekdoter som støtter og anekdoter som motsier. Man kan finne mindre relevante historier som Ken Hams dinosaurmuseum og guden Tor sin hammer som noen trodde forårsaket lyn, eller mer relevante historier om hvordan Newton skrev flittig om Skriften og teologi, Al-Haithams utforskninger av lysets egenskaper, eller hvordan Den katolske kirke trolig er historiens største enkeltsponsor av vitenskap.
Vi vet en god del om hvordan disse mytene oppsto. Vi vet kanskje mindre om hvorfor godtroende sjeler ukritisk fortsetter å formidle dem i populære forestillinger. Det irriterer faktisk skeptiske ateister som Tim O’Neill så mye at han starter sin egen historieopplæring for nyateister. Kalt, treffende nok, History for Atheists.
Men la oss være ærlige. Intensjonen med å legge ut slikt, er neppe å gjøre publikum bedre egnet til Rasjonalitet™, å påvirke kultur eller overbevise den andre siden.
Intensjonen er etter all sannsynlighet å samle likes, gi en anledning til mennesker å klappe hverandre på ryggen over hvor smarte og vitenskapelige de er, og en mulighet til å forsterke det allerede valgte mytologiske narrativ man ønsker å tilhøre.
Dette mytologiske narrativet er egentlig ikke så ukjent for selv religiøse flest. Den inneholder sitt eget syndefall, mennesker ble religiøse og overtroiske, som langt på vei forklarer hvorfor verden ikke er som den burde.
Den har sin egen frelseshistorie, altså opplysningstid og vitenskap, som peker ut veien vi må gå for å finne lyset. Den har selv sin egen beretning om et paradis, som en fremtidig tilstand hvor harmonien gjenopprettes. Kanskje det er en tilstand religion og overtro som forkastes, hvor mennesket visstnok automatisk returnerer til sin naturlige tilstand av fornuft, kritisk tanke og godhet.
Narrativet gir vanlige mennesker mening i hverdagen, i det man kan fortelle seg selv at man er en del av lysets kamp mot mørket.
Så kan man diskutere hvilket religiøse mytologiske narrativ som er mer plausibelt.
Ikke misforstå. Det er fint med humor, og god, presis religionskritikk er uhyre viktig. Religionskritikk kan rense dårlig teologi, sette fokus på urett og få mennesker til å stille seg viktige spørsmål. Men god, presis religionskritikk som kan oppnå slikt forutsetter et minimum av kunnskap.
Derfor er det en desto større grunn til å avvise kategorifeil, uansvarlig håndtering av sannhet og videreformidling av kjente myter. Sokrates foraktet sofisme, og det burde vi også.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Daniel Joachim Kleivens blogg
Lenker:
Religioner.no lenker:
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.