Religion og livssyn må ut av rasismeparagrafen
Rasismeparagrafen kan i praksis fungere som en blasfemiparagraf og bør derfor endres, mener Nina Hjerpset-Østlie.
Av Nina Hjerpset-Østlie
Visste du at det kan være forbudt å brenne dine egne bøker eller at det kan være forbudt å “skjende religiøse symboler” i det frie, demokratiske Norge med grunnlovsfestet ytrings- og trosfrihet? Ifølge politidirektør Benedicte Bjørnland kan det faktisk være det, og paragrafen som gjør dette mulig er den såkalte rasismeparagrafen §185. I praksis betyr dette at §185 kan benyttes som en ny blasfemiparagraf.
§185 forbyr ytringer som fremmer “hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen” på grunn av deres etniske opprinnelse, seksuelle legning, funksjonsevne og religion/livvsyn. Allerede her er paragrafen problematisk, for den likestiller medfødte karakteristika som etnisitet med selvvalgte verdensanskuelser som religion. I et opprop i sommer tok 18 profilerte samfunnsdebattanter til orde mot §185, og påpeker at hva som utgjør hat, forfølgelse eller ringeakt kommer an på øynene som ser fordi det er basert på subjektive følelser og tolkninger, og at loven derfor åpner for vilkårlig rettsutøvelse. Forsvarerne av paragrafen har derimot hevdet at dette ikke er tilfelle.
Men politiets nylige, nå tilbaketrukkede, tolkning og dertilhørende nye retningslinjer motbeviser denne påstanden. Før en SIAN-demonstrasjon i Kristiansand fikk motdemonstrantene beskjed av politiet om at påtenning av koranen er forbudt og at politiet i så fall ville gripe inn. Da påtenning likevel skjedde og politiet brukte tid på å gripe inn, handlet flere motdemonstranter på egenhånd for å stanse det angivelige lovbruddet, og SIAN-leder Lars Thorsen ble overfalt med slag og spark. Politiet grep også inn, og la Thorsen i bakken. Samtlige handlet altså utfra tolkningen om at det er forbudt å “skjende religiøse symboler” – et de facto blasfemiforbud.
Og et voldsmannens veto, for voldsutøverne i Kristiansand forsvarer og legitimerer volden med at de nettopp stanset et pågående lovbrudd.
Vi fikk altså en situasjon der politidirektøren utstedte et blasfemiforbud iht §185 og som politiet håndhevet.
Det skjedde bare fire år etter at den sovende blasfemiparagrafen, som ikke hadde vært i bruk siden rettssaken mot Arnulf Øverland endte i frifinnelse i 1933, til allmenn enighet og jubel ble opphevet i 2015. Det er også grunn til å merke seg at flertallsregjeringen Stoltenberg gikk på et solid nederlag da de i 2008 foreslo å utvide §185 til å omfatte nettopp religionskritikk.
Mange vil kanskje mene at vi trenger §185 for å beskytte minoriteter, men hendelsen i Kristiansand har med all ønskelig tydelighet vist at religion og livssyn må fjernes fra lovteksten.
Når det gjelder politiets nye lovforbud er ordlyden en annen, men innholdet det samme. Man karakteriserer ”skjending av religiøse symboler” – her: koranbrenning – som en ”triggerhendelse til voldelige aksjoner”.
Dette er og blir voldsmannens veto, hvilket vi kan observere regelmessig i samtlige land som har blasfemiparagafer. I siste ende oppmuntrer dette grupper til å bli enda mer truende og voldelige eller andre grupper til begynne å true eller utøve vold for å gjennomslag for sine synspunkter. Det er naturligvis ikke akseptabelt å overlate ytringsfrihetens grensesetting til voldelige elementer.
Så vil noen kanskje innvende at dette bare var Bjørnland og politiets tolkning, og det er det. Men hvis de kan tolke paragrafen slik, så kan andre retts- og myndighetsinstanser også gjøre det. Som f.eks. Nedre Telemark tingrett, som tolket paragrafen på nøyaktig samme vis i en straffedom i 2018. Denne tolkningen ble satt til side av Agder lagmannsrett i juni 2019.
Det er et faktum at både Riksadvokaten, Politiembetsmennenes Landsforening og Oslo politidistrikt mente at §135, som var forløperen til § 185 og har tilnærmet samme innhold, rent juridisk er vanskelig å håndtere.
Religion og livssyn hverken kan eller skal beskyttes av lover mot “hatefull tale”; mennesker trenger beskyttelse, religioner og livssyn ikke. Begge deler er selvvalgt og kan følgelig ikke sidestilles med medfødte karakteristika som hudfarge eller seksuell legning. Paradoksalt nok beskytter dagens §185 religiøse mot forhånelse og ringeakt – hvis definisjon er særdeles åpent for tolkning – selv om de skulle være tilhengere av religioner/religiøse tekster som forhåner, ringeakter, samt oppmuntrer til forfølgelse og det som verre er, av annerledestenkende som for eksempel homofile.
Mange vil kanskje mene at vi trenger §185 for å beskytte minoriteter, men hendelsen i Kristiansand har med all ønskelig tydelighet vist at religion og livssyn må fjernes fra lovteksten.
Nina Hjerpset-Østlie er redaktør for nettstedet Gjenstridig.no.