Sett med norske briller vil Qatar kanskje aldri bli en verdig VM-arrangør
VM-sjefen i Qatar var skuffet over talen til NFF-president Lise Klaveness. Har han litt rett til å være skuffet?
Av Arne Danielsen
Talen til Lise Klaveness var helt på sin plass. Modig og oppsiktsvekkende foran den mektige FIFA-kongressen i Doha, som er hovedstaden i Qatar, der VM skal arrangeres i år. Men er det mulig også å være litt enig med VM-sjef Hassan Al Thawadi – som var skuffet over talen? Tja. Jo. Det er faktisk mulig det også.
Når vi måler verden omkring oss med våre liberale og demokratiske briller her oppe fra et av verdens rikeste landet, som altså er klodens beste land å bo i, og som har det ryddigste arbeidslivet, det beste sosiale sikkerhetsnettet, minst forskjeller, som er mest likestilt og det mest utviklede og beste demokratiet med den frieste ytringsfriheten, og med alle internasjonale konvensjoner sanksjonert og fulgt opp med største iver og nøyaktighet, ja, da fortoner de aller fleste andre land i verden seg annerledes enn vårt. Mange er rett og slett mindre bra. Slik må det nesten bli – sett herfra.
Nei, Qatar skulle aldri ha blitt tildelt VM, og Klaveness peker korrekt på at tildelingen skjedde på en mildt sagt kritikkverdig måte. Ved siden av at arrangementet beviselig ble «kjøpt», og at hoder har rullet i FIFA etter åpenbar korrupsjon, praktiserer landet streng muslimsk lovgivning og -praksis. Kvinner er konsekvent og strukturelt undertrykket, og homofili er forbudt. Rike innfødte holder seg med horder av asiatiske og afrikanske fremmedarbeidere som lever under slavelignende kår. Det handler om en velholden innfødt overklasse og en dramatisk fattig og utnyttet underklasse. Det er denne samme underklassen som har bygget alle de fantastiske anleggene til fotball-VM. Dette er en forferdelig skamplett for FIFA og for den internasjonale fotballfamilien som møtes til høytid og fest i Qatar nå i høst.
Den vestlige verden har lagt press på Qatar og pekt på at forholdene for arbeiderne på VM-anlegge er uakseptable. Over flere år har myndighetene og organisasjonskomiteen motstrebende og sakte tilpasset seg og rettet opp i det mest alvorlige. Men presset ble ikke noe mindre, og qatarske myndigheter har gjort ytterligere endringer. Organisasjonskomiteens leder, Hassan Al Thawadi, som er utdannet ved University of Sheffield, og hans stab, og også myndighetene har anstrengt seg – selv om det ikke er godt nok.
Al Thawadi, med sin utdannelse fra England, forstår nok godt den kulturelle forskjellen og de forventinger som omverdenen har. Vi må kanskje kunne gå ut ifra at han har hatt sine kamper med myndigheter og andre. Og så har altså ting blitt bedre – langsomt og etter hvert. Ut ifra reportasjene vi har sett, må vi kunne forstå det slik at det faktisk er blitt bedre, selv om det altså ikke er godt nok – etter våre mål.
Dermed er vi ved kjernen. Dette handler mye om kultur. Vår vestlige kultur og den føydale qatarske kulturen. Det handler slik sett om et kulturkræsj. Kanskje det er slik at de som har ansvaret for VM har tatt sjumilssteg og et kvantesprang fra utgangspunktet i egen kultur og slik det var. Men ettersom vi kun opererer med én standard – vår egen – så er det ikke godt nok. Og kanskje det er langt fra godt nok?
Verden er, som kjent, ikke er endimensjonal. Den er full av nyanser. Dersom det er slik at arrangørene virkelig har anstrengt seg, og at forholdene beviselig er blitt bedre, eventuelt langt bedre – relativt sett – ja, så bør vi kanskje kunne anerkjenne dette. Dersom vi likevel mener at det ikke er godt nok, og at det sannsynligvis ikke blir det før VM skal arrangeres, bør Norge og andre kreve at VM avlyses eller eventuelt flyttes – hvis det er mulig.
Når det ikke fremmes et slik forslag eller krav, må de akseptere forholdene slik de er – og vi bør eventuelt også kunne anerkjenne en synlig forbedring. For det som nå skjer på arbeidslivsfeltet i Qatar kan kanskje vise seg å sette en ny standard der og i andre land i Midtøsten. Da er i så fall mye oppnådd. Selv om det ikke er godt nok – etter våre mål.
Vi kan dømme hvor hardt vi vil, men hvor klokt det er å alltid ta rollen som ‘tante Sofie’ ved enhver anledning? Derfor kan kanskje Hassan Al Thawadi ha litt rett: «Før jeg går videre, vil jeg gjerne uttrykke en skuffelse. Presidenten (Klaveness) besøker landet vårt, men har ikke bedt om et møte. Hun har heller ikke forsøkt å få til dialog, før dagens kongress».
Og så må vi ta med at «presidenten», som han omtaler, er særforbundsleder i en idrettsorganisasjon som for bare to måneder siden sendte 85 deltakere, samt ledere til vinter-OL i Kina som systematisk og kynisk bedriver en total undertrykking av egen befolkning, og med massiv forfølgelse og utslettelse av uigurene.
Norge jublet begeistret over egne resultater. Vi så ingen som hadde slagord mot arrangementet på draktene eller på annen måte demonstrerte sin egen moralske standard. Vil tro at det koster mer å boikotte et arrangement der vi er en åpenbar deltaker, enn å protestere høyt og tydelig mot et arrangement der vi ikke er kvalifisert til å delta.
Jurist og dommer Lise Klaveness sin ryggmargsrefleks er å høre begge eller alle parter. Det bør også gjelde når hun reiser til et annet land og kritiserer vertskapet uten først å ha snakke med dem, men altså i stedet går opp på hele verdens talerstol og avsier en hard dom over dem.
Høflig er det ikke, og kanskje heller ikke helt rettferdig. Og det kan være at det ikke er det lureste vi bør gjøre – dersom vi ønsker å oppnå de idealene vi selv etterstreber.
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.
Innlegget ble endret 4.4.2022 kl. 18.45.