Skeiv og kristen – vanskelig å si at man er begge
For mange er det vanskelig å si høyt at man er skeiv, men det er i kirken jeg er aller mest redd for å si at jeg er skeiv, skriver Amanda Anvar
Av Amanda Anvar, samfunnsdebattant og medlem av Den norske kirkes ungdomsutvalg
Jeg er skeiv, og jeg er kristen. Noen dager er disse tingene små selvfølgeligheter som jeg ikke ofrer en tanke, slik som: Jeg er skeiv, og jeg liker ikke å spise skorper på brødskivene. Jeg tror på Gud, og jeg liker ikke å knytte skolisser.
Men det er også store ting, store deler av identiteten og hverdagen min. Det farger hvordan jeg ser på verden og møter mennesker. I år er det 50 år siden vi kastet paragraf 213 på skraphaugen, og sex mellom menn ble dermed avkriminalisert. I den anledning gikk alle biskopene nylig sammen og vedtok en uttalelse som har fått mye oppmerksomhet:
«Vi erkjenner at kirken i liten grad har tatt inn over seg homofiles livssituasjon. Kirken har heller ikke klart å gi troverdig uttrykk for anerkjennelse av alles menneskeverd og kjærlighet.»
På høy tid
Det var på høy tid. Kirkens holdning til skeive har drevet mange bort fra kirkelig tjeneste, fra fellesskapet og fra selve troen. Én av fem ansatte med LHBTQ+-identitet i Den norske kirke har opplevd diskriminering, viser en Fafo-undersøkelse. For mange er det vanskelig å si høyt at man er kristen. For mange er det vanskelig å si høyt at man er skeiv. Men terskelen for å si at man er begge, er enda høyere.
Det er i kirken jeg er aller mest redd for å si at jeg er skeiv.
Jeg er redd for at menneskene som står ved siden av meg under gudstjeneste og synger, som tar meg i hånden og sier «fred være med deg», som lar meg få det siste kakestykket under kirkekaffen fordi de synes jeg har fine krøller, at de vil slutte med alt det når de oppdager at jeg kan forelske meg i jenter.
Jeg er redd for at fellesskapet i kirken skal se annerledes på meg.
Den offentlige anerkjennelsen fra biskopene gjorde dette lettere for meg
Jeg vet at det finnes mennesker som mener at jeg velger å være skeiv, som tror jeg gjør det for å få oppmerksomhet, som mener at jeg har en agenda, eller som tror jeg er farlig. Det eneste jeg ønsker, er at både skeive og kristne Amanda skal ha plass i kirken.
Dette er første gang jeg skriver offentlig at jeg er både kristen og skeiv. Den offentlige anerkjennelsen fra biskopene gjorde det lettere for meg å gjøre det. Preses Olav Fykse Tveit, den ledende biskopen i kirken, kaller det «sitt kall» å legge til rette for en ordentlig samtale om dette temaet. Det ga meg styrke og mot til å ha disse ordene på trykk.
I min babas hjemland, Iran, straffes homofili med døden. Tidlig i februar kunne vi lese om to menn som ble henrettet i et fengsel der. Det føles som jeg alltid har lekt spillet «Twister», med høyre arm i iransk kultur, venstre fot i norsk. Venstre arm i kirken, høyre fot i det skeive miljøet.
I oppveksten følte jeg meg som en synder i kirken og en forræder i det skeive miljøet.
«Hvordan kan du tro på en Gud som ikke elsker og aksepterer deg?» spør homsene.
«Hvordan kan du kalle deg kristen hvis ikke du følger Bibelen helt bokstavelig?» lurer kristne på.
Erkjennelse ikke samme som en unnskyldning
Med sin uttalelse har biskopene i Den norske kirke gitt et svar: Det er plass til meg her. Samtidig er vi ikke ferdige med å jobbe mot homohat, hverken i skolegården, på gaten eller i kirkerommet. Det finnes et større skeivt mangfold som ikke er del av biskopenes uttalelse. Transpersoner møter diskriminering og usynliggjøring fra en kirke som er like mye deres hjem. Alle burde ha rett til å leve i sin egen kjønnsidentitet uten å møte fordømmelse fra kirken.
Det er godt og bra at biskopene anerkjenner oss skeive, og at de erkjenner den smerten vi er blitt påført. Men de bør gå enda lenger.
For en erkjennelse er ikke det samme som en unnskyldning. Den unnskyldningen skylder biskopene oss, og vi burde ikke måtte vente i 50 nye år på den.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Aftenposten.