Små usikkerheter, store konsekvenser
Selv små endringer, tillegg eller misforståelser i bibeltekstene kan få store følger.
Av Andreas Wahl Blomkvist
Det later til at mitt bibelkritiske innlegg i Aftenposten og Religioner.no har vekket oppsikt, både fra lekfolk og teologer. Fra førstnevnte er det flere forundrede kristne som har tatt kontakt – mange regelrett overrasket over informasjonen som presenteres. Da blir det ironisk at teolog Inge Westly i Aftenposten, karakteriserer innlegget som barnelærdom.
Hvis prester og teologer hadde flinkere til å informere om de tekstkritiske sidene, så ville kanskje innlegget vært unødvendig, og kanskje hadde ikke de bokstavtroende hatt den tilslutningen de har? Kanskje vi hadde unngått at kristne, som etter å ha fulgt Jesus i 60 år (et eksempel fra innboksen), får høre at deres favoritthistorie om Jesus var en forfalskning av evangeliet.
Enda mer ironisk er det å lese Sagrusten sitt tilsvar. Den omtaler teksten min som full av feil, uten egentlig å peke på noen vesentlige feil av betydning (den ene reelle feilen er korrigert i mitt svar på Aftenposten.no). Sagrusten, og andre troende for øvrig, har nok større problemer med det helhetlige bildet som kan leses ut av mitt innlegget. Det er så klart ikke overraskende når en livssynshumanist skriver om kritikkverdige forhold ved Bibelen.
I den grad teksten min mangler nyanser er tilsvaret til Sagrusten skyldig i det samme. Før jeg går nærmere inn på det vil jeg først kommentere de nyansene som Sagrusten og andre mener mitt innlegg mangler.
Flere nyere utgaver av Bibelen har betydelige tekstkritiske forbedringer sammenlignet med andre versjoner. Allikevel så gjelder ikke dette alle versjoner av Bibelen, ei heller for versjoner som har vært utgangspunktet for mesteparten av kirkens dogmer, gjennom hundrevis av år. Dette er ikke til å kimse av. Disse dogmene har hatt betydelige konsekvenser for virkelige liv.
Det er riktig, som Sagrusten nevner, at majoriteten av ulikhetene vi finner blant tidligere manuskripter er uten vesentlig relevans. Dette er dog relativt til hva man mener med «vesentlig». For en som leser Bibelen bokstavelig er hvert ord, stavemåte og uttrykk særdeles relevant. Sagrusten presenterer dagens tekst som omtrent feilfri når han påpeker overenstemmelsen med det tidlige manuskriptet, Papyrus 75 (P75). Et problem med dette, er at bakgrunnen for å kunne uttale seg om hvilke formuleringer som var nærmere den originale teksten er i seg selv basert på tidligere feilaktige kopier som er skrevet lenge etter hendelsene.
Det Sagrusten overser er at P75 er en kopi av andre kopier, 170 år senere, i en tid der betydelige endringer ble gjort. Om så denne er lik originalene (det er den ikke, som vi skal se), så er fortsatt originalene skrevet flere tiår etter de historiske hendelsene basert på muntlig overlevering på et annet språk enn det Jesus snakket. Vi har gode grunner til å være skeptiske til slike historier. De endrer seg betraktelig med tiden, og ble brukt til å konvertere folk.
P75 er heller ikke så god som Sagrusten gir inntrykket av. Den inneholder kun de to evangeliene han sammenligner den med og selv her mangler det flere kapitler fra begge evangeliene og ulikhetene er langt fra ubetydelig. P75 har for eksempel ikke Lukas 23:34, der Jesus, i forbindelse med korsfestelsen, sier «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør». Derimot, i Norsk Bibel 88/07 (NM 88/07) finner vi denne formuleringen uten anmerkninger, mens i Bibelen 2011 bokmål (N11BM) finner vi følgende, «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør», med en anmerkning om at den mangler i noen håndskrifter.
Interessant nok, verset er å finne i Codex Sinaiticus og i mange andre manuskripter. Disse samsvarer ikke med den tidligere P75 fra omkring 200 e.kr, og man vet simpelthen ikke hva som er korrekt. Allikevel er det forståelig at noen tenker i denne sammenhengen at det ikke har så mye å si om Jesus sa det eller ei. Derimot skal jeg vise med dette eksemplet og andre, at slike små endringer og usikkerheter kan ha alvorlige konsekvenser.
Jødefiendtlige endringer?
Hos noen av de proto-ortodokse kristne i første og andre århundre var det en oppblomstring av jødefiendtlige holdninger og de tidlige kirkefedrene tolket Jesus sine ord i Lukas 23:34 som en tilgivelse av nettopp jødene. En sannsynlig tolkning blant bibelforskere (deriblant Bart Ehrman) er at personen som skrev ned P75 fjernet verset for å nedtone tilgivelsen av jødene, i samsvar med nevnte jødefiendtlig holdning. Hvis det stemmer, inneholder P75 jødefiendtlige endringer.
La oss i denne forbindelse se på et av de mest signifikante versene for den voksende antisemittiske holdningen i kristendommen, Matteus 27:24-25. Her svarer den jødisk forsamling, når Pilatus erklærer Jesus uskyldig, «La blodet hans komme over oss og våre barn». Den ukjente forfatteren bak Matteus evangeliet brukte blant annet Markus som kilde, men det er kjent at han gjorde en rekke kreative fortolkninger av Markus. En av disse er nettopp en mer jødekritisk fortolkning av både den muntlige tradisjonen og Markus (1). I Markus evangelium påberoper ikke den jødiske forsamlingen seg skylden for Jesus sin død (Markus 15:14-15), og i Lukas og Johannes enda mindre (Lukas 23:4-5; Johannes 18:38-39). Så, hva er egentlig sant?
Så vidt jeg vet har vi ingen «tidlig» papyrus (som P75) av Matteus 27:24-25 som vi har av Lukas 23:34. Det vi har er kopier av kopier fra flere hundre år senere. Hvis vi hadde hatt en tidlig papyrus å sammenligne med, hvordan vet vi så at denne ikke er endret, slik vi kan argumentere for med Lukas 23:34 i P75 i sammenligning med Codex Sinaiticus? Hvordan vet vi i det hele tatt at forfatteren bak Matteus eller en senere kopist ikke har endret historien i samsvar med hans egne holdninger mot jøder? Vi vet nemlig om påførte endringer i verset som følger Matteus 27:25 der Pilatus overgir Jesus til Romerne for pisking og korsfestelse. I flere manuskripter, inkludert en avskrivnings korreksjon av Codex Sinaiticus, er teksten endret slik at Pilatus overgir Jesus til jødene for å la dem – ikke romerne – piske og korsfeste ham. Dette vet vi er endret. En endring som bør bli sett på som et symptom på en større innflytelse av anonyme kopister eller selve forfatteren sine holdninger.
Alt dette er bokstavelig talt små endringer, men de historiske konsekvensene har vært store. Flere jødefiendtlige endringer kan trekkes frem. Poenget er at de små uoverensstemmelsene mellom manuskriptene og usikkerheten rundt disse har vært betydende. Det er snakk om mye av det teologiske grunnlaget for antisemittisme som har gjennom historien hatt konsekvenser for liv og død.
Kvinnefiendtlig innflytelse
Jeg nøyer meg med ett bibelkritisk eksempel til, for å vise at de motstridighetende og forfalskningene jeg snakker om ikke kan avskrives som ubetydelige. Noe man kan få inntrykk av når man leser kritikken av innlegget mitt.
Blant tidlige kristne grupperinger fantes det uenighet om kvinnens kirkelige og sosial posisjon. Paulus sine epistler er viktige skrifter i denne sammenheng. Slik det står i Bibelen i dag virker det som at Paulus hadde et ambivalent syn på likestilling. Et viktig unntak er kanskje 1 Timoteus 2:11-15:
En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet. Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen – bare de viser forstand og lever i tro, kjærlighet og hellighet. (1 Tim 2:11-15, N11BM)
Relativt klar tale. Det bør ikke komme som en overraskelse at dette er et av de viktigste versene for en kvinneundertrykkende teologi som har preget store deler av kirken i hundrevis år. Om vi nå antar at 1 Timoteus i Bibelen er identisk med det opprinnelige brevet, så har vi likevel et betydelig problem: Paulus sitt brev til Timoteus er ikke skrevet av Paulus. Det er i all sannsynlighet forfalsket i hans navn for autentisitet – med stor suksess, og omfattende konsekvenser.
Hvor mye har de anonyme forfatternes holdninger og forestillinger farget kristendommen? Hvordan skal kirkens dogmer betraktes, nå som vi vet med rimelig sikkerhet at epistler som 1 Timoteus, 2 Timoteus og Titus, er forfalsket?
Selv i deler av epistlene som trolig er skrevet av Paulus, er det tegn til forfalskninger. Et eksempel er fra 1 Korinter. I kapittel 11 antyder Paulus at kvinner kan snakke i kirken med tildekket hode. Allikevel står de i kapittel 14 at kvinnen skal tie når menigheten samles. Så hva er korrekt? En sannsynlig tolkning er at 1 Korinter 14:33-36 er et forfalsket tillegg. Hovedsakelig fordi versene passer ikke med den umiddelbare konteksten, motstrider hva Paulus skrev noen kapitler tidligere og i flere manuskripter er også disse versene funnet etter vers 40. Sannheten er at vi vet ikke, og versene har allerede hatt innvirkning på kirkens syn på likestilling i hundrevis av år.
Andre epistler som Galaterne, som det er bred enighet om at Paulus skrev, tegner et nokså likeverdig kvinnesyn for tiden å være (for eksempel Gal 3:27-28). Det er derfor ikke overraskende, men urovekkende, at hovedparten av endringer i epistlene og evangeliene har overveiende vært i en kvinnefiendtlig retning. Eksempelvis fra Romerne 16:7. Dette er det eneste stedet i NT der en kvinne – Junia – blir referert til som en apostel. I flere tidlige manuskripter er det gjort endringer slik at Junia ikke blir referert til som en apostel, og i flere oversettelser, blant annet den norske NB88/77, har navnet blitt endret til en manns navn, Junias (selv om ingenting tyder på at det var et mannlig navn på den tiden).
En kirke på usikkert fundament.
Jeg vil med andre ord påstå at Sagrusten sin kritikk lider av akkurat det samme som han kritiserer innlegget mitt for. Som vi har sett forsøker å Sagrusten å sammenligne enkelte tekstkritiske versjoner av Bibelen i dag med noen utvalgte tidlige manuskripter. Overenstemmelsen er helt sikkert ganske god, men som påpekt er det uenigheter, med ikke ubetydelige konsekvenser, både historisk og teologisk. Selve sammenligningsgrunnlaget er også beheftet med betydelig usikkerhet fra de originale skriftene, hvilket i seg selv er høyst feilbarlige og tidsmessig adskilt fra de viktige begivenhetene. Ser man på de mange usikre momentene så ser vi at selv små ulikheter i enkelte vers har hatt og kan ha omfattende og alvorlige konsekvenser i flere tilfeller – her eksemplifisert ved antisemittisme og misogyni.
Jo mer av løken jeg skreller, desto mer kaotisk og usikkert virker grunnlaget kristendommen baserer seg på. Et grunnlag som i seg selv har produsert et titalls tusen trossamfunn med gjensidige uenigheter. Det var også dette usikre grunnlaget som veltet evangelisten i Bart Ehrman da han studerte for å bli bibelforsker.
En ting har i hvert fall blitt klokkeklart. Hvis det virkelig fantes en allmektig, barmhjertig Gud som ville ha sitt budskap hørt, spredt og forstått – og sin eksistens kjent – så hadde hun gjort en bedre jobb enn dette.
Kilde:
- Burkett D. An introduction to the New Testament and the origins of Christianity. Cambridge University press 2002. s. 182
Lenker: