Fra redaksjonen

Endetidsslaget

Hans Olav Arnesen      |      16/11/2015

Hans Olav ArnesenDen islamske staten (IS) har fått det som de vil den siste tiden.

I hvert fall har de kunnet feire noen groteske triumfer. De har tatt æren for bombingen av et russisk passasjerfly i Egypt, en dobbelt selvmordsbombing i et sjiittisk handelsstrøk i Beirut og et Mumbai-aktig angrep i Paris, som har krevd nærmere fire hundre menneskeliv til sammen.

Dette føyer seg til den nå svært lange listen over uhyrligheter utført av det som kalles verdens rikeste terrororganisasjon, som har tatt kontroll over store landområder i Syria og Irak. Listen over Den islamske statens fiender er om lag like lang.

Å angripe Frankrike og Russland, samt å true dem med flere slike aksjoner i fremtiden, kan synes uklokt. Begge disse landene har en tradisjon for å sette hardt mot hardt. Da Charlie Hebdo-redaksjonen ble angrepet av en yemenittisk avgrening av Al-Qaida i januar sendte franskmennene sitt hangarskip, Charles de Gaulle, til Midtøsten for å bombe IS, noe Al-Qaida forøvrig neppe hadde noen innvendinger mot. Det er forøvrig bare tre år siden Frankrike ledet felttoget som frarøvet en annen islamistisk terrororganisasjon, Ansar Dine, territoriet de hadde tilegnet seg i Mali. 

Historisk har russerne bekjempet terrorisme svært hensynsløst. Det fikk Hizbollah merke da en av deres affilierte organisasjoner tok fire sovjetiske diplomater som gisler, og drepte én av dem. Sovjeterne svarte med å ta sine egne gisler, og kastrere noen av dem. Gislene ble satt fri. Også tsjetsjenerne forsøkte å bruke terror som et virkemiddel i sin kamp mot russerne. Det ble brutalt besvart med luft- og artilleriangrep som jevnet hovedstaden Grosnyj til jorden. I dag holder Putins marionettdiktator Ramzan Kadyrov republikken i et jerngrep.

Med dette i tankene, og gitt at listen over fiender allerede er så lang, kan man bli fristet til å tenke at IS har en slags selvutslettelsesdrift. At de ser frem til undergangen. 

Kanskje det ikke er så langt fra sannheten.

Ifølge Den islamske statens endetidslære er det nemlig forutbestemt at de kristne hærstyrkene vil komme til den syriske byen Dabiq, hvor de rettroende krigerne vil utslette dem i et endelig slag. På sett og vis kan Dabiq sies å tilsvare det bibelske Harmageddon. IS´propagandamagasin bærer også navnet Dabiq, og der kan man lese følgende sitat fra den jordanske islamistlederen Abu Musab al-Zarqawi: 

Gnisten har blitt tent her i Irak, og dens hete vil stadig intensiveres – ved Allahs vilje – inntil den brenner korsfarerhærene i Dabiq.

Det høres vanvittig ut, men minner egentlig en hel del om det jihadismeeksperten Gilles Kepel pekte på som Al-Qaidas strategiske mål for sine terrorangrep rundt århundreskiftet, nemlig å lokke amerikanerne inn i Afghanistan slik at de ville lide samme skjebne som sovjeterne.

Vi husker hvordan det gikk. Det ble et knusende nederlag for Al-Qaida og Taliban, men denne feilkalkuleringen har tilsynelatende ikke virket avskrekkende på IS. En bakkeoperasjon utført av vestlige og/eller russiske styrker vil med andre ord være som bestilt sett med Den islamske statens øyne. Bør man gi dem det de ønsker seg?

Forbløffende mange mener nok nettopp det. Selv den gamle fredsaktivisten og miljøpolitikeren Jan Bojer Vindheim støtter bombingen av Den islamske staten, mye på grunn av sin kjærlighet for kurdere generelt og yezidier spesielt. IS oppfører seg imidlertid djevelsk mot alle de betrakter som militære eller åndelige fiender, være seg kristne, sjiitter, krigsfanger, homofile, eller andre “syndere”.

IS er ikke en aktør man kan forhandle med. En fiende som brenner krigsfanger levende er ikke en motstander man fører dialog med. Hvorfor har ikke IS for lengst blitt knust militært?

Den amerikanske presidentvalgkampen i 2008 var ikke blant de mest ufine landet har opplevd, noe de to motstanderne bør ha honnør for. Den gamle krigshelten John McCain og Barack Obama var splittet i synet på Irak. Obama var motstander av invasjonen i 2003, og ønsket å trekke styrkene ut så raskt som mulig. McCain støttet invasjonen og ønsket dessuten å beholde styrker i landet så lenge det var nødvendig. Han pekte på den amerikanske tilstedeværelsen i Sør-Korea som et eksempel, hvor USA har hatt styrker helt siden Korea-krigen, som brøt ut i 1950.

I etterklokskapens lys kan mye tyde på at Obama hadde rett i å motsette seg invasjonen i 2003, mens McCain i 2008 hadde rett da han påpekte nødvendigheten av å beholde styrker i landet helt til irakerne med sikkerhet kunne forsvare seg selv. Obama er imidlertid i godt selskap blant amerikanske presidenter som har gjort den feilen å trekke seg for tidlig ut av et land de selv har destabilisert, noe den britiske historikeren Niall Ferguson har utpekt som Det amerikanske imperiets største svakhet. Til hans forsvar bør nevnes at Iraks sjiittiske statsminister Nouri al-Maliki, som forøvrig av mange klandres for å ha skapt misnøyen blant sunnittene som IS har utnyttet, la press på Obama for å fjerne de amerikanske troppene. 

Med rette eller urette vil historiebøkene trolig gi Obama skylden for at IS, på hans vakt, fikk vokse seg fra en relativt beskjeden jihadiststyrke til en autonom terrorstat som i dag. En kreftsvulst som truer stabiliteten i hele regionen, som har drevet hundretusenvis av mennesker på flukt, ødelagt uvurderlige kulturminner, som har gjeninnført slaveriet og forsøkt å begå folkemord mot sårbare minoriteter i regionen.

Kostnadene ved å la dem fortsette med disse uhyrlighetene, samt å få råde over sitt eget territorium hvorfra de i fred og ro kan planlegge terroraksjoner mot mål i Midtøsten og Vesten, slik Al-Qaida kunne gjøre i Afghanistan frem til 2001, synes etterhvert å overstige prisen for en bakkeoperasjon.

Kanskje har etterhvert Obama blitt klar over dette, og muligens gir fredagens terrorangrep ham den anledningen han trenger for å gjøre slutt på IS og utvise det lederskapet verden har lært å forvente av en amerikansk president. For et par år siden ville man kunne nøyd seg med “fluesmekkeren”, mens det i dag vil kreve en større operasjon.  Den militære utfordringen fremstår likevel som nokså beskjeden sammenlignet med de to krigene mot Irak i 1990 og 2003.

Den islamske staten må gjerne tro at de vil seire mot sine mange fiender ved Dabiq. Det er det ingen andre som gjør.

Kanskje er det på tide å gi IS det de vil ha?

Religioner.no-lenker: 

Redigert 16.11. kl. 14.19. 

 

 , , , , , , , , , , , ,