Fra redaksjonen

Hermeneutisk akrobatikk

religioner      |      18/10/2022

Hvorfor heier vi ikke på religiøse når de tolker sine hellige skrifter til verdier vi er enige om er gode?

Av Kai Erik Westergaard, debattredaktør i Religioner.no.

«Hvorfor skulle majoriteten av muslimers tolkning av islam være mer riktig enn ekstremistenes tolkning?» spør Lars Alm i et innlegg her på Religioner.no svar til Osamah Rajpoot.

Jeg syns ofte det er et noe forunderlig standpunkt vi gudløse av og til tar i møte med de som tolker sine hellige tekster i det vi må kunne si er en positiv retning.

Kanskje skyldes noe av denne undringen min bakgrunn i religionsvitenskap, hvor man skiller mellom innenfra- og utenfraperspektiver, samt at metodologisk agnostisisme, hvor man avstår fra å ta stilling til religiøse sannhetskrav, er en grundig innarbeidet tilnærming til hellige tekster og religion generelt.

Verdier vi kan enes om

For om man ser andres trossannheter utenfra, er det ofte en stor sjanse for at man ikke tror de er sanne i utgangspunktet. Om jeg ikke tror på det som står i din hellige bok, men du tolker det til verdier vi kan enes om, er ikke det i utgangspunktet en god ting? Slik som når Osamah Rajpoot tolker Koranen dithen at den ikke tillater aggressiv krigføring, og dermed at islam som sådan forbyr alt annet enn krig ført i forsvar.

Er ikke dette noe vi bør heie på?

Men som Alm også påpeker, en majoritetstolkning trenger ikke være rett og «Sannhet blir ikke demokratisk valgt, og sannhet avgjøres ikke av hva som er den mest populære og utbredte mening.» Det er utvilsomt sant i svært mange sammenhenger, men det klinger noe underlig når dette utsagnet kommer fra gudløse som uttaler seg om noe de i utgangspunktet mener er usant – slik som hellige tekster full av guder og mirakler.

Enkle svar?

Jeg tror ikke det er noe enkelt svar på hva som er sant i dette tilfellet, om det finnes ett rett svar overhodet. Samtidig så tror jeg at det er et gode når man står utenfra å lytte i hvert fall like mye til tolkningstradisjonen til de man kritiserer, som til ordene man selv leser med sine moderne briller på.

I mange debatter både mellom ateister og teister, og mellom mennesker med forskjellige religioner, ser man ofte at de som forsvarer sin hellige tekst blir anklaget for å bedrive hermeneutisk akrobatikk. Eller kort og godt snor seg unna det som faktisk står med henvisning til tradisjon, kontekst, eller guds godhet. Dette til tross for at det kan stå ting som åpenbart virker grotesk, for eksempel «Salig er den som griper dine barn og knuser dem mot berget!» (Salmenes bok 137:9). Hvordan kan dette leses som noen annet enn at den som knuser sine barn mot berget er velsignet?

Ganske syndig

Nå har det seg også slik at de absolutt aller fleste kristne (jøder og muslimer óg) ikke anser det som særlig gunstig at barn blir knust mot berg, og de vil nok tvert imot mene at de som gjør det er ganske syndige.

Det må vi jo si at er et gode. Men hvordan blir en appelsin til en banan i teksten? Jeg tipper nok dessverre at det er så enkelt som at løsrevne vers, lest på et annet språk, med moderne konnotasjoner til ordene, fort står i fare for å bli en god del annerledes enn om man leser det i sin fulle sammenheng, på originalspråk og i tillegg kommer den større sammenhengen med det komplette verket og tiden den blir til. Det er nok ikke uten grunn at noe i retning av «det finnes noen vers som er tydelige, og noen som er utydelige, de som er utydelige skal tolkes i lys av de tydelige» i flere hellige skrifter. Kanskje enda viktigere er også at tolkningstradisjonene kan være flere tusen år og kan til tider benytte metoder fjernt fra å kun «lese det som står».

Litt mer bokstavtro

Et kanskje passende eksempel her er Diodore, biskop av Tarsus som på 300-tallet klagde sin nød til sine samtidige om at de var litt vel på ville veier med sine allegoriske tolkninger. Diodore mente at man måtte ha i hvert fall litt mer «bokstavelig» tolkning.

For å gjøre det hele enda enklere betyr heller ikke «bokstavelig tolkning» det samme i dag som det gjorde i den kristne antikken.

Det er kanskje ikke uten grunn at begreper som «bibelsk ufeilbarlighet» ikke finnes før rundt 1800-tallet. Konseptet, slik vi kjenner det i dag som knyttet til en bokstavelig lesing er nok også ganske ny.

Forskjellig virkelighetsforståelse og tekstfortolkning

Einar Gelius skriver avslutningsvis til Osamah Rajpoot: «Jeg konstaterer at Rajpoot og jeg dermed har en total forskjellig virkelighetsforståelse av profetens budskap og virksomhet.»

Jeg tror at vi som står utenfra bør leve ganske godt med denne forskjellen av virkelighetsforståelse. Særlig fordi at om vi tar Gelius og Alm på alvor bør 1,4 milliarder mennesker i verden aktivt søke å bedrive aggressiv krigføring med hellig begrunnelse. Heldigvis er tallet langt, langt mindre.