Fra redaksjonen

Katolikkprestinner

religioner      |      18/04/2016

12575848_10156940380250131_342837610_n_picmonkeyedMens kritikk av religion fortsatt er et hett tema i media, kan det være spennende å se på et eksempel på god religionskritikk. I dette tilfellet kritikk av Den katolske kirkes holdning til kvinnelige prester, fremført av den kvinnelige teologen Elizabeth Johnsen.

Religionskritikk kan komme utenfra eller innenfra. Man kan innvende at det er kvinnediskriminerende og androsentrisk å ikke tillate kvinnelige prester, og at det ikke er i tråd med et egalitært verdensbilde. Å bruke sekulære argumenter til å kritisere religion, kan og være en fruktbar vei å gå, men kan bli oppfattet som et forsøk på å påtvinge den religiøse tradisjonen noe utenfra. Derfor kan det kan det også være fruktbart å ta den religiøse tradisjonen på alvor, og se til teologien for å vurdere spørsmålet.

Den katolske kirke i Norge skriver på sine hjemmesider at presteembetet er forbeholdt menn fordi:

Presten handler her i Kristi sted, han synliggjør Kristus for de troende i dette drama, hvor vi trer ut av vår menneskelige tid, bestående av uker, måneder og år, og opplever Kristi selvhengivelse til oss og for oss.

Nettopp for å kunne fylle denne funksjon er det essensielt at presten er mann. Han skal synliggjøre Guds skapende ord Kristus, som valgte å åpenbare seg som mann, og som selv valgte menn til denne spesielle tjeneste for sin kirke

Den feministiske katolske teologen Elizabeth Johnson kritiserer Den katolske kirke for ikke å akseptere kvinnelige prester i sin bok She Who Is fra 1992. Som vi har sett ovenfor forsvarer Den katolske kirke i Norge at de ikke har kvinnelige prester fordi presten virker i Kristus´ sted, og Kristus ble inkarnerte som mann.

Inkarnasjonsdogmet er viktig for kristenheten, man bekjenner Kristus i to naturer, en menneskelig og en gudommelig. Gud selv tok på seg den menneskelige natur for å gjenopprette en syk menneskenatur som det står på Katolsk.no. Gud påtok seg menneskelighet for å frelse menneskeheten. Siden Kristus inkarnerte seg som mann, er mannen mer lik Kristus, både i vesen og i sin nattverdsrolle, ifølge denne posisjonen. Kvinner er derfor etter dette synet “…unsuited to carry out christic and especially eucharistic actions…” som Johnson sier.

Allikevel kan ikke en vanlig mann (eller kvinne) frelse menneskeheten, det krevde at Gud selv skulle bli menneske. Det er altså gjennom guddommeligheten at mennesket frelses og at nattverden får en spesiell rolle, ikke gjennom manndommen. Og som det fjerde økumeniske (allmenkirkelig) konsilet i 451 sier:

(…) den ene og samme Kristus, Sønn, Herre, Enbåren, som har latt seg erkjenne i to naturer, uten sammenblanding, uten forandring, uten forskjell, uløselig forbundet, uten at forskjellene i de to naturer oppheves på grunn av foreningen, men snarere slik at hver naturs egenart blir bevart og løper sammen i én person (prosôpon) og én eksistens (hypóstasis).

Denne oversettelsen er hentet fra Katolsk.no og sier at naturene er fullt og helt bevart i unionen, uten sammenblanding. Jesu menneskelige manndom, blandes ikke med Jesu guddommelighet. Kristus frelser gjennom sin guddommelighet, eller snarere guddommeligheten i union med menneskenaturen, da virker det som at Jesus som frelser og den eukaristiske rollen er uavhengig manndommen (men ikke menneskehet). Gud er ikke mann, og den menneskelige manndommen overføres heller ikke til guddommen i unionen siden de bevares fullt og helt.

En videre implikasjon av å hevde at Jesus essensielt var mann, og presten derfor også essensielt må være mann, er at man potensielt kan utelukke kvinnekjønnet fra frelse. Som Johnson påpeker, det som Gud pådrar seg blir frelst, hvis det som blir pådratt essensielt er manndom istedenfor menneskehet som helhet, blir ikke da kvinnen utelukket fra frelsen?

Johnsons kritikk ble fremført for snart 15 år siden, hvorfor bruker Den katolske kirke den samme begrunnelsen som hun tilbakeviste den dag i dag, eller har kritikken blitt tilbakevist? Med tanke på hvor mye slett religionskritikk vi har vært vitne til den siste tiden, ville det vært interessant å se eksempler på god religionskritikk, slik som Johnsens, bli tatt på alvor og imøtegått.

Av Kai Erik Westergaard, debattredaktør i Religioner.no. 

 , , , ,