Korsfestelsespropaganda
Verden er et bedre og mer fredelig sted enn noen gang tidligere, får vi i blant høre. Det virker kanskje utrolig, men det er like fullt riktig.
Mennesket har kommet langt i å dempe sine voldelige tilbøyeligheter. I relative tall lider adskillig færre mennesker en voldelig død i dag, enten som følge av krig eller kriminalitet, sammenlignet med tidligere tider.
Det er budskapet til blant annet evolusjonspsykologen Steven Pinker i boken “The Better Angels of Our Nature”. Vi blir stadig mer siviliserte, og dermed mindre voldelige. Han er ikke alene om dette positive synet på sivilisasjonens humaniserende kraft. Også arkeologen Lawrence H. Keeley er opptatt av å vise at jo mer avansert en sivilisasjon er, jo mindre voldelig er den som oftest. Stikk i strid med den rousseauske myten om primitiv harmoni har de enkleste samfunn som oftest vært de mest brutale.
Både Pinker og Keeley benytter seg av statistikk for å underbygge sine teorier. Går vi hundre år tilbake i tid var en av Europas blodigste konflikter inne i sitt andre år. Mer enn ni millioner soldater skulle komme til å miste livet før den var overstått, men ifølge Keeley var denne moderne masseslakten likevel mindre brutal enn hva tilfellet generelt har vært med såkalt primitiv krigføring.
I offensiven ved Somme i 1916 døde hele 13,5 % av de britiske soldatene som deltok i det over fire måneder lange slaget. Det har skapt et varig traume for britene, men historisk er ikke tallene så sjokkerende. I antikken, hvor man rutinemessig tok livet av sårede fiender, var andelen drepte ofte fire-fem ganger større, noen ganger adskillig mer. Og blant de relativt få primitive kulturene som har hatt for vane å utkjempe slag fremfor å raide hverandre, slik som Yuma og Maricopa stammene i Nord-Amerika, var det minst like ille. I det siste betydelige slaget mellom innfødte amerikanere i 1857, døde om lag 50 % av de angripende yumakrigerne, ifølge Keeley.
Mye av grunnen til at de relative tapstallene, selv i uhyggelig blodige slag som Somme og Verdun, var lavere enn i kriger mellom innfødte nasjoner i Den nye verden, er naturligvis at de krigførende parter i første verdenskrig hadde forpliktet seg til å ta krigsfanger, og å gi disse nødvendig forpleining og medisinsk behandling. Det fremstår som en selvfølge i dag, men i de fleste samfunn gjennom menneskets historie har det vært vanlig å drepe mannlige fanger, eller eventuelt holde dem i live en stund, for å kunne ofre dem eller torturere dem til døde.
Å overbevise europeere i 1915 om at krig tross alt var verre før ville nok likevel vist seg å være en krevende oppgave, selv for Pinker og Keeley. Krigspropagandaen fra første verdenskrig tyder kanskje likevel på at de har rett. Til tross for at det ble begått reelle krigsforbrytelser, hvorav ottomanernes folkemord på armenerne utvilsomt var det verste, så man seg nemlig nødt til å dikte opp forbrytelser som den andre siden skulle ha begått for virkelig å piske opp hatet mot fienden.
En av de mest kjente fortellingene om forbrytelser begått på slagmarken er historien om tyskernes korsfestelse av en kanadisk soldat, eller i noen versjoner, soldater. Denne makabre hendelsen skal ha funnet sted under slaget ved Ypres i 1915, og den dukket opp i mange ulike utgaver, men de var alle like usanne.
Selv i 1915 var det nok mange på Ententens side som gjennomskuet denne fortellingen som det propagandafalsumet det var. Selv om tyskerne var fiender var de tross alt mennesker og ikke djevler. De kunne vel umulig ha gjort noe så uhyrlig?
Vel, i dag kommer det nok en gang beretninger om at en ny fiende, denne gangen Den islamske stat (IS), korsfester fanger. Det er én vesentlig forskjell mellom korsfestelseshistoriene som ble spredd i 1915 og de vi blir møtt med i 2015. Den gang var det Ententens propagandaapparat som fabrikkerte dem, mens tyskerne avviste dem som myter. I Den islamske statens tilfelle er det de selv som dokumenterer forbrytelsene, for så å spre bildene og videoene som en del av sin egen propaganda. I motsetning til i 1915 har vi altså ingen grunn til å tvile på at uhyrlighetene finner sted.
Skal man tenke positivt kan man betrakte Den islamske statens grusomheter som en kortvarig oppblussing av den form for krigføring som preget tiden før internasjonale traktater forsøkte å legge en demper på noe av krigens råskap.
Bilder og videoklipp av korsfestelser, steininger og halshugginger gjør det likevel litt vanskeligere å se på dagens verden som et så mye bedre og fredeligere sted enn gårsdagens, uansett hvor overbevisende statistikken måtte være.
Av Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no
Bøker: