Kyros-arven
Forholdet mellom Iran og Israel er ikke det beste. For å si det litt forsiktig.
Det ble verden minnet på da Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, holdt en dramatisk tale for FNs generalforsamling i forrige måned. Temaet var den nylig fremforhandlede avtalen som gir Iran rett til å utvikle kjernekraft til fredelige formål, under internasjonalt oppsyn. Netanyahu pekte på at Irans ledere har lovet å ødelegge Israel. For å illustrere hvor liten respons disse truslene har vakt i FN stod Netanyahu taus på talerstolen i førtifem sekunder og stirret ut over forsamlingen:
“Kanskje dere nå kan forstå hvorfor Israel ikke slutter seg til deres feiring av denne avtalen.”
Iran har etter hvert overtatt araberlandenes rolle som den største trusselen mot Israels sikkerhet. Dels skyldes dette at gamle fiender som Syria, Egypt, Jordan og Irak ikke lenger vil eller kan true Israel, i hvert fall ikke på noe eksistensielt nivå. Og dels fordi Iran aktivt støtter Israels eksisterende fiender, som Hizbollah og Hamas, og forsyner dem med våpen. Frykten for at Iran skal utvikle kjernevåpen, kombinert med jevnlige trusler om å slette Israel fra kartet, bidrar selvfølgelig også.
Netanyahu fastslår at Israel forbeholder seg retten til å slå til på egenhånd for å forhindre at dette skjer. Det har de tidligere gjort i både Irak og Syria. Trolig er mange svært takknemlig for at det syriske kjernevåpenprogrammet ble stanset, med tanke på den nåværende situasjonen i landet. Ingen liker tanken på et IS utstyrt med kjernevåpen.
Fullt så enkelt vil det ikke bli å stanse det iranske kjernevåpenprogrammet, gitt at det eksisterer. Avstanden er adskillig lengre, noe som øker sjansen for at israelske fly vil bli oppdaget og avskåret, og flere og bedre beskyttede fasiliteter vil trolig måtte bombes. I mellomtiden utkjempes kampen med andre midler, dels på bakken, gjennom attentater mot iranske forskere, og dels i media, hvor begge sider forsterker fiendebildet gjennom en aggressiv retorikk.
Fiendskapet mellom persere og jøder er imidlertid noe nokså nytt, og kan dateres til den iranske revolusjonen i 1979. Historisk har forholdet mellom jøder og persere ofte vært særdeles godt.
Det hele startet med kong Kyros´ erobring av Babylon i 539 f.Kr. I motsetning til Det assyriske- og Det nybabylonske riket håndterte perserne, under Kyros og hans etterfølgere, de erobrede folkene med toleranse og storsinn. Inkludert jødene, som fikk vende hjem fra sitt eksil. De fikk endog tilbake tempelskattene babylonerne hadde røvet, og ble gitt tillatelse til å gjenreise tempelet, noe de selvfølgelig gjorde.
Jødene hadde det godt under akamenidene, dynastiet som regjerte i det første persiske imperiet (550 f.Kr. til 33.f.Kr.). Flere av de gammeltestamentlige bøkene ble skrevet i denne perioden, eller omtaler begivenheter som fant sted på denne tiden. Et fellestrekk i disse fortellingene er at de persiske storkongene stort sett blir omtalt på en sympatisk måte. Selv i Esters bok, hvor jødene står ovenfor et potensielt folkemord, er ikke storkongen å klandre. Tvert imot er han offer for en dårlig rådgiver, Haman, og når Ester bruker sin kvinnelige sjarm og kløkt til å forføre kongen for å få ham til å lytte, viser han seg som en klok og sjenerøs hersker. Riktignok går han ikke så langt som til å tilbakekalle utryddelsesordren, men han gir jødene tillatelse til å forsvare seg, noe de gjør med stort hell. Til sist blir Haman henrettet, mens Esters fosterfar, Mordekai, blir skjenket så mye makt at han ender opp som imperiets mektigste mann, nest etter storkongen selv. Den jødiske purimfeiringen har sitt utspring i denne myten.
Det kan godt tenkes at jøder bekledte svært høye stillinger i Perserriket. Alt tyder i hvert fall på at de hadde det bedre under perserne enn grekerne og makedonerne som etterfulgte dem. Alexander den stores erobring av Perserriket fremstår som en katastrofe for perserne, men ting ble også vanskeligere for jødene. Det historiske Israel og Judea ble en slagmark mellom to av dynastiene som oppstod etter Alexanders død, seleukidene og ptolemaierne.
Seleukidekongen, Antiokos IV, forsøkte å hellenisere jødene ved å forby jødiske ritualer og tvinge dem til å tilbe Zeus som den øverste gud. Det ble for mye for jødene som gjorde opprør i 167 f.Kr. og vant sin uavhengighet. I år 63. f.Kr. kom jødene under romersk fremmedstyre, og da de gjorde opprør mot sine nye herrer i henholdsvis 66 e.Kr. og 132 e.Kr. endte det med ødeleggelsen av Tempelet (70 e.Kr.), og mesteparten av den jødiske befolkningen ble drevet ut av sitt hellige land.
Disse katastrofene fant sted mens Romerriket ennå var hedensk, men at kristendommen ble statsreligion i Romerriket skulle etter hvert lede til nye prøvelser for jødene. Under den østromerske keiseren, Justinian den store, ble jødene ofre for en rekke diskriminerende lover, og massakrer og tvangskonverteringer av jøder forekom.
På dette tidspunktet hadde Perserriket for lengst gjenoppstått under sassanidene. De var langt ifra like tolerante som akamenidene, som de beundret, eller de parthiske arsakidene, som de tok makten fra, og som de gjorde sitt beste for å sverte. Under sassanidene ble zoroastrismen den statsbærende ideologien, og andre religioner ble utsatt for tidvis hard forfølgelse. I blant rammet dette også jødene, men de slapp likevel billigere unna enn eksempelvis kristne og manikeere.
I århundrer hadde først partherne, deretter sassanideperserne, kjempet mot romerne, uten at grensene flyttet seg nevneverdig. Alt dette endret seg på begynnelsen av 600-tallet, da Khosrau II lyktes med å erobre store deler av Det bysantinske riket, inkludert Egypt, og beleiret til og med hovedstaden Konstantinopel. I 614 e.Kr. falt Jerusalem i persernes hender.
Perserne gav jødene tilbake makten over Jerusalem. Og nok en gang forberedte jødene seg på å gjenreise Tempelet, med persernes støtte og velsignelse. De kristne gjorde etter kort tid opprør, men dette ble slått ned med hjelp av persiske tropper. Nå var det de kristnes tur til å bli massakrert.
Gleden ble kort for jødene. De evnet ikke å gi perserne den militære støtten som ble forventet av dem, og de ble fratatt herredømmet over Jerusalem etter tre år. Den obligatoriske hevnmassakren som fulgte da bysantinerne gjeninntok byen i 630 e.Kr. gjorde ytterligere skade på den allerede sterkt reduserte jødiske befolkningen i Det hellige land. Det var en fattig trøst at triumfen ble kort for bysantinerne. I 638 e.Kr. falt Jerusalem i hendene på en helt ny og uventet fiende, de muslimske araberne.
Det var ikke før i 1967, nesten tjue år etter at staten Israel ble opprettet, at jødene igjen fikk makten over Tempelhøyden. På denne tiden var jødene omgitt av fiender på alle kanter. Venner hadde de få av.
Ett unntak var imidlertid Persia, under sjahen Mohammed Reza Pahlavi. I likhet med sassanidene beundret sjahen akamenidene generelt, og imperiets grunnlegger, kong Kyros, spesielt. Og i likhet med sine mektige forgjengere hadde han ingenting imot jødene.
Sjahens Persia var Israels fremste venn i regionen, og mange jødiske ingeniører, militære rådgivere og andre eksperter tilbrakte gode og ikke minst svært innbringende år i Iran, som på sin side forsynte Israel med olje og var et av de første muslimske landene som anerkjente den jødiske staten. Også for landets innfødte jøder var dette en god periode.
Under overflaten vokste imidlertid misunnelsen og hatet mot jødene, som, nok med rette, ble assosiert med det stadig mindre populære regimet. Revolusjonen i 1979 brakte jødehatet frem i lyset og tusenvis av iranske jøder, så vel som jødiske fremmedarbeidere, ble tvunget til å flykte.
I dag synes forholdet mellom jøder og persere å være preget av hat og mistenksomhet. Helt bekmørkt er det likevel ikke. Det finnes private initiativer som søker en forsoning mellom de to folkene. For eksempel facebookgruppene: Israel Loves Iran og motstykket Iran Loves Israel.
Persere og jøder er dessuten folk som begge er seg svært bevisst sin historie. Med god grunn, blant annet fordi både jødisk og persisk religion, pionerer på monoteisme, har formet religionshistorien i en grad det er vanskelig å overvurdere omfanget av.
Og hvis historien kan si oss noe om det fremtidige forholdet mellom jøder og persere, ser ikke morgendagen lenger så mørk ut.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no