Menneskerettighetstrusler
Menneskerettighetene står utvilsomt høyt i kurs. Det kan nærmest synes som de er helliggjort. I blant kan de likevel åpne for trusler mot samfunnet, og i slike tilfeller kommer det for en dag at ikke alle menneskerettigheter er like viktige.
Retten til liv trumfer i de aller fleste tilfeller retten til fri religionsutøvelse, selv om det finnes noen eksempler på et mer nyansert forhold mellom de to menneskerettighetene.
Jehovas Vitner har religiøse motforestillinger mot å motta blod. Det gjør naturligvis både traumebehandling og en lang rekke inngrep mer krevende for legene. Ikke desto mindre gir loven om pasientrettigheter nordmenn rett til å nekte å motta livreddende behandling dersom den strider mot ens religiøse overbevisning.
I praksis viser det seg likevel at denne retten til å frasi seg behandling krenkes. Ikke overraskende av legene, som nok synes det er fortvilende å la et menneske dø når man har midlene til å berge dem for hånden. Mer overraskende er det at pasientens egen familie og ektefeller ikke sjelden gir legene klarsignal til å gi blodoverføring, selv om de deler samme tro. Kjærligheten trumfer religiøse forbud, viser det seg ofte.
Prinsipielt er det naturligvis problematisk at voksne pasienter, som har gjort sin vilje kjent på forhånd, blir umyndiggjort og overkjørt når de trilles inn til behandling. Kanskje er det likevel ofte til det beste, vil nok mange mene, dersom resultatet er at et liv blir berget og et familiemedlem spart.
Loven gjelder uansett bare voksne pasienter. Barn kan ikke nektes slik livreddende behandling, uansett hva foreldrene måtte mene.
Ikke bare har barn rett på livreddende behandling, uansett hvilken religion de tilhører. De har også vern mot enkelte religiøst motiverte inngrep. Fremfor alt kvinnelig omskjæring, eller kjønnslemlestelse, som det ofte blir omtalt som. Det vil si, forbudet er nok ment å verne unge jenter, men det står ikke spesifisert i lovteksten at forbudet mot inngrep i en kvinnes kjønnsorgan er begrenset til barn. Slik forbudet er formulert i straffeloven omfatter den alle inngrep i en kvinnes kjønnsdeler som medfører varige forandringer. Det innebærer at eksempelvis plastiske kirurger som utfører kosmetisk underlivskirurgi strengt tatt burde idømmes opp til fire års fengsel, om man tolker lovteksten bokstavelig.
I den siste tiden har det vært stort fokus på vaksinemotstand, ikke minst på grunn av et større utbrudd i USA og Mexico som startet i Disneyland. Meslinger er en stygg, ekstremt smittsom sykdom, dog ikke utpreget dødelig, og den har vært utryddet fra flere vestlige land, inkludert USA, takket være trygge og vellykkede vaksinasjonsprogrammer. Nå er sykdommen tilbake, og amerikanerne klandrer vaksinemotstanderne.
Ikke all vaksinemotstand er religiøst begrunnet. Skepsisen mot vaksiner i enkelte miljøer er nok mer preget av konspirasjonsteorier og en inngrodd mistanke mot myndighetene. Uvitenskapelig er den likevel.
Ikke desto mindre finnes det flere typer vaksinemotstand som er religiøst fundert. Den amerikanske religionen, Christian Science, er ett eksempel. De tror at all sykdom til syvende og sist er en mental tilstand som sitter i hodet. Løsningen er å innse at sykdommen er illusorisk, og å vaksinere seg mot en innbilt sykdom gir ingen mening. Også antroposofenes syn på barnesykdommer kan sies å være religiøst forankret, og slike miljøer finnes det en del av i Norge.
Flere har i den siste tiden tatt til orde for å gjøre vaksinering obligatorisk. Ville det vært et brudd på religionsfriheten?
Det kan man hevde, men det er i så fall nok et eksempel på at retten til liv trumfer andre menneskerettigheter. Og religiøst motivert vaksinemotstand truer ikke bare enkeltmennesker, men hele samfunn. Har samfunnet rett til å beskytte seg mot slike trusler ved å påtvinge borgerne vaksinasjon?
Foreløpig er det ikke noe aktuelt problem. Andelen vaksinerte er så høy at man ikke trenger å bekymre seg over at gruppeimmuniteten er truet.
Det kan naturligvis endre seg. Forøvrig er ikke vaksinemotstandere alene om å utgjøre en trussel mot fellesskapet. Vi har også ekstreme religiøse elementer som benytter seg av en annen menneskerett, ytringsfriheten, til å spre hat og legge det ideologiske grunnlaget for voldsbruk mot de samfunnene de selv er en del av.
Den britiske imamen Anjam Choudary har utmerket seg som en mester i å gjøre vestlige rettigheter og friheter til et våpen mot Vesten. Han benytter seg skamløst av britiske velferdsgoder fremfor å arbeide. Han benytter seg av ytringsfriheten til å undergrave respekten for landets lover og demokratiet. Han sanksjonerer langt på vei mord og terror, men uten helt å krysse grensen for hva som kan anses som en direkte oppfordring til slike handlinger.
En studie fra tenketanken Henry Jackson Society anslår at hver femte islamistiske terrorist i Storbritannia det siste tiåret har vært i kontakt med Choudary. Mannen er åpenbart en trussel mot samfunnet. Likevel slipper han til i alle de største mediene, samt de smalere. Selv kristne fjernsynskanaler.
Hvem utgjør den største samfunnsfaren, av vaksinenektere og subversive ekstremister som Choudary?
De fleste vil nok mene at Choudary utgjør den største trusselen. Ikke desto mindre er det flere opinionsbærere som forsvarer hans rett til å ytre seg, mens relativt få tar til orde for å nekte ham denne rettigheten.
I den norske vaksinasjonsdebatten har det vært motsatt. Mange har tatt til orde for å frata vaksineskeptiske foreldre retten til å velge bort vaksiner, få har forsvart den.
Det er forskjell på menneskerettighetene. Det kan synes som ytringsfriheten har blitt så viktig at vi forsvarer den selv når den brukes til å argumentere for ødeleggelsen av vår samfunnsmodell, inklusive, paradoksalt nok, ytringsfriheten.
Religionsfriheten er det ikke fullt så farlig med.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.