Murbygging
Det er en fin ting å være brobygger. Faktisk har det blitt et av de flotteste komplimentene man kan gi noen i disse dager. Murer, derimot, bør man ikke bygge. Skal man ha noen befatning med dem bør man helst rive dem ned. River man både murer og bygger broer, da er man en riktig hedersmann.
For et kvart århundre siden var ungarerne med på å rive muren mellom Øst- og Vest-Europa. Det likte vi svært godt. Nå bygger de selv en mur, på grensen til Serbia. Det liker vi svært dårlig.
Hvorfor vekker murer så sterke følelser? Jo, det skyldes selvfølgelig at de er mer enn byggverk. De er også i høyeste grad symboler. I vår tid, hvor åpenhet og toleranse er blant de mest feirede dyder, blir murer naturlig nok et symbol på det motsatte.
Slik har det naturligvis ikke alltid vært, og slik er det ennå ikke alltid i dag. De ungarske myndighetene ønsker trolig at muren skal symbolisere handlekraft, og sikkerhet. Den illegale innvandringen til landet har nådd voldsomme proporsjoner. Allerede har 146 000 illegale immigranter tatt seg inn i landet. Noe må gjøres, og ungarerne tyr til en velprøvd metode, som benyttes av en rekke andre stater, uten det har skapt noen nevneverdige protester.
Historisk har murer nok oftest blitt assosiert med noe godt og trygt, i hvert fall for dem som har skjult seg bak dem. Det har det vitterlig vært behov for helt siden jordbruksrevolusjonen gjorde det mulig å skape seg et overskudd av levnedsmidler som andre så kunne tilegne seg gjennom plyndring fremfor hardt arbeid.
Jeriko, ofte kalt verdens eldste by, var beskyttet på denne måten, men byens murer er ikke først og fremst kjent for å ha holdt fiender borte, men snarere for måten de ble lagt i grus på. Den befestede byen ble inntatt etter at israelittene i syv dager hadde, ifølge Josva 6 1:21, marsjert paktkisten rundt byen og blåst i bukkehorn. Murene raste sammen og verken kvinner eller menn, gamle eller barn, selv ikke husdyrene ble spart. Den eneste overlevende var en prostituert kvinne som tidligere hadde skjult to israelittiske spioner.
At murer, og forsåvidt en rekke andre sikkerhetstiltak, kan gi en falsk trygghetsfølelse er det ikke vanskelig å finne eksempler på. Og jo større murene er, jo lettere er det å føle seg usårbar. Nå er det ikke sikkert Josvas erobring av Jeriko noensinne fant sted. Jødenes opphold i Egypt, og det påfølgende erobringstoktet i Kanaan er blant bibelfortellingene flere forskere stiller seg mest tvilende til.
Helt historisk korrekt er nok heller ikke Homers skildring av den kanskje mest berømte beleiringen av dem alle, Kong Agamemnons tiårlange forsøk på å innta Troja, byen med sin tids mest imponerende murer. Det ble oppnådd, gjennom den mest beryktede beleiringslisten noensinne, Den trojanske hest. Murenes fall symboliserer kanskje fremfor alt viddets triumf over rå makt, da det var Odysseus oppfinnsomhet som til slutt gjorde utslaget.
Murer spiller en viktig rolle i antikkens historie. Athenerne gjorde i andre grekeres øyne et overtramp da de etter perserkrigene brukte sin velstand til å bygge murer rundt byen. Det var i minst like stor grad en offensiv som en defensiv handling, ettersom det innebar at athenske styrker kunne operere som de ville i noenlunde trygg forvissing om at hjembyen var sikker bak sine beskyttende festningsverker. Da spartanerne omsider vant Peleponneserkrigen, etter athenernes nederlag ved Syrakus, sørget de for å rive ned rivalens forsvarsmurer. I Syrakus skulle senere også romerne få en blodig nese takket være forsvarsplanene den gamle, men ennå geniale Arkimedes hadde forberedt.
Den aller mest berømte muren i antikken var nok likevel beleiringsmuren Julius Cæsar bygde rundt den keltiske byen Alesia. Den var et stykke glimrende romersk ingeniørkunst, ment å forsvare både mot den beleirede Vercingetorix og hans menn, men også mot den adskillig større keltiske styrken som var på vei for å komme ham til unnsetning. Muren gjorde jobben, og dette ble slutten på alvorlig keltisk motstand i Gallia. Vercingetorix ble sendt til Roma i lenker, og siden rituelt kvalt. Muren ble et symbol på at overlegen disiplin og teknologisk overlegenhet kan trumfe et tallmessig overtak, såvel som tapperhet og desperasjon.
Hadrians mur, bygget som et romersk forsvarsverk mot piktene lengst nord i Storbritannia, kan ses på som en symbolsk erkjennelse av at man har nådd grensene for hva man kan fordøye. Også Kina har gjennom mesteparten av sin historie vært truet av barbariske folkeslag. Den kinesiske mur klarte ikke å beskytte kineserne fra barbarinvasjoner og lange perioder med fremmedstyre. Ikke desto mindre er muren en kilde til stolthet for kineserne, som har restaurert deler av den til sin tidligere prakt.
Militært er ikke lenger murer til samme hjelp som før, men de har fremdeles en bruksverdi. Blant annet grensegjerdene, som noen steder, slik som i Berlin, ble til regelrette murer, som ble satt opp for å hindre østblokklandenes egne befolkninger fra å emigrere til de frie demokratiene i Vest. Muren ble et symbol på et politisk systems totale falitt.
Murene mellom protestanter og katolikker i nordirske byer ble nok også av mange sett på som en slags erkjennelse av nederlag fra britenes side. Å kalle dem noe så pent som “fredsvegger” forandret ikke det faktum at de britiske myndighetene hadde mislykkes i å holde freden i sitt siste brohode på St. Patricks øy.
I byen Usti nad Labem fikk de lokale myndighetene smake verdensopinionens vrede da de bygde en mur mellom nabolagene bebodd av henholdsvis tsjekkere og sigøynere. Den ble fjernet som følge av internasjonalt press, og ble på kort tid et symbol på rasisme og undertrykkelsen dette rotløse folkeslaget lider under i Europa.
En av de mest omstridte av verdens murer i dag er nok likevel den såkalte Sikkerhetsmuren, som israelerne kaller den, som skiller Vestbredden fra Israel. Flere motstandere kaller den imidlertid apartheidmuren, og det viser noe av symbolkraften i dette gjerdet. For tilhengerne representerer den vern mot vold og terror, for motstanderne undertrykkelse og okkupasjon, ikke minst fordi den for det meste befinner seg på palestinsk jord.
At verden er mer opptatt av denne muren enn terroren den vitterlig gjorde en slutt på oppleves nok urettferdig for mange israelere. De burde likevel være de siste til å la seg overraske av symboleffekten ved en mur.
Herodes den store igangsatte en omfattende restaurering av tempelet i Jerusalem like før vår tidsalder. Tross dette, og mange andre ambisiøse byggeprosjekter, var han ingen populær konge. Dels fordi han regjerte under romersk overherredømme, men kanskje fremfor alt fordi han var edomitt, et folk som relativt nylig hadde konvertert til jødedommen, ved tvang.
Herodes ønsket nok å være en brobygger, mellom romere og jøder, edomitter og gammeljøder, men han forble en splittende person. Til gjengjeld er vestmuren i tempelet han restaurerte det eneste som er igjen av jødenes gamle helligdom. I dag er Klagemuren, som den blir kalt, jødenes fremste bønnesentrum.
Kanskje er det ikke alltid så galt å være en murbygger likevel?
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.