Myteoverlevelse
Av Kai Erik Westergaard
Foto: Stine Backer Owe
Kosmolog Lawrence Krauss hevdet i en diskusjon med filosof William Lane Craig at vitenskapen har begravd de gamle polyteistiske gudene fra gresk, romersk og norrøn religion (Fra 5-7 minutter inn i videoen i lenken). Han hevder at vår økte forståelse av den fysiske verden er grunnen til det. Påstanden virker noe underlig, ettersom det var kristendommen som på mange måter begravde de polyteistiske gudene som Krauss henviser til. At det var datidens fysikk som gjorde disse gudene overflødige virker lite trolig. Det er også litt merkelig at han mener at vitenskap har begravd alle gudene utenom én, altså guden i de abrahamittiske religionene, når det åpenbart fortsatt tilbes flere guder enn denne.
I hvilken grad disse gudene er begravet? Det er nok ikke så mange som fortsatt holder seg til de greske eller romerske gudene i en religiøs forstand, men det er ingen tvil om at fortidens guder ikke er glemt, borte eller uaktuelle. Er det da riktig å si at de er begravet? Et eksempel er hvordan det nå går humor i at NASA har sendt opp romsonden Juno, for å undersøke planeten Jupiter. Jupiter, som er navnet på himmelguden i romersk religion, har 67 måner i bane rundt seg. De fire største av disse månene er oppkalt etter guden Jupiter sine sidesprang, og nå skal Juno, Jupiters kone, avsløre Jupiters hemmeligheter.
De gamle gudene som vitenskapen, ifølge Krauss, skal ha begravet, finner vi igjen også andre steder. I likhet med planetene er også ukedagene oppkalt etter gudene. I Romerriket begynte man mellom 1-3 århundre å erstatte åttedagersuken med syvdagersuken. Man oppkalte dagene etter planetene, som igjen var oppkalt etter de romerske gudene. Ukedagen mandag er Diana sin dag, den romerske gudinnen for månen. Tirsdag er Mars sin dag, onsdag er Merkur, torsdag er Jupiter, fredag er Venus, lørdag er Saturn og søndag eller solens dag er til Apollo. På et tidspunkt adopterte germanerne skikken og oppkalte dagene etter sine egne guder. Denne skikken består i dag, og på norsk har vi Månens dag, Tys dag, Odins dag, Tors dag, Friggs dag, laugardag eller vaskedagen, også Solens dag. På engelsk har man de samme navnene og gudene, med unntak av Saturday, her ser man rester av det romerske systemet med Saturns dag.
Det er også flere stedsnavn som bærer minnet om vår førkristne religion. Selv skriver jeg dette på Tors hov (gudehus), senere i dag har jeg også tenkt meg en tur til Ulls vål, eller Ullevål som vi kaller det.
Man kan trekke frem myriader av eksempler på at de gamle gudene på et vis fortsatt lever, selv om Krauss mener de er døde og begravet. Det er ikke bare navnene, men også historien bak navnene som har overlevd, som man kan se i tilfellet med NASA sin romsonde. Krauss sin påstand om at det var progresjonen i vår forståelse av den fysiske verden som begravde gudene virker helt feil. Kanskje kan man også si at hans påstand om at disse gudene er begravet også ikke helt stemmer. Selv om de polyteistiske gudene ikke har (noe særlig) kult eller tilbedelse tilknyttet seg lenger, så lever de fortsatt i aller høyeste grad i vår tid gjennom minne, fortellinger, stedsnavn og mer.