Ordførersynd
Er homofili en synd? Man skal ikke så langt tilbake i tid før svaret på dette spørsmålet gav seg selv i flertallets øyne. Faktisk var homofil praksis forbudt ved lov i Norge så sent som 1972.
Siden den gang har mye skjedd. Ikke bare har homofili blitt avkriminalisert, men homofile har i dag lov til å gifte seg. Videre har homofile lov til å søke om adopsjon, og kvinnelige homofile kan få barn ved kunstig befruktning.
Dette er utvilsomt store og raske fremskritt. Da skulle man kanskje tro at spørsmålet om homofili som synd var gårsdagens tema?
Slik er det absolutt ikke.
Årets kirkevalg var et “homovalg“, og handlet i all hovedsak om kirkelig vigsel av likekjønnede par. Det var som spådd. Mer overraskende er det at homofili og synd har vært et tema også i kjølvannet av kommunevalget.
Årsaken er at ordførerkandidatene i landets to største byer for mange assosieres med religionene de tilhører i vel så stor grad som partiene de representerer. I Oslo er Shoaib Sultan Miljøpartiet De Grønnes ordførerkandidat, mens i Bergen er pinsevennen Marita Moltu Kristelig Folkepartis kandidat til denne gjeve stillingen. Begge har blitt konfrontert med sine tidligere uttalelser om homofili.
Shoaib Sultan var i perioden 2007 til 2010 generalsekretær i Islamsk Råd Norge, en paraplyorganisasjon for norske moskeer. I den forbindelse ble han konfrontert med spørsmålet om dødsstraff for homofile. Han svarte da at han riktignok mente at homofili var synd, ettersom Koranen forbyr det, men at han tok avstand fra dødsstraff.
Dette har hengt ved ham siden, og anklager om antihomofile holdninger dukket opp igjen både før og etter kommunevalget. Hvordan han kunne uttalt seg særlig anderledes da han var generalsekretær for IRN er vanskelig å se, selv i etterpåklokskapens lys. Hadde han da avvist at homofili var synd ville han i praksis bedrevet nytolkning av islam, og det ville helt sikkert vakt sterke reaksjoner blant IRNs medlemmer.
I ettertid har det kommet frem at han har jobbet tett opp i mot lesbiske og homofile miljøer, uten å har gjort noe stort poeng ut av det. I et innlegg på verdidebatt, publisert like før valget, gjorde han det i tillegg tindrende klart at han personlig ikke anser homofili for å være en synd. Videre annonserte han at en av sakene han ville kjempe for dersom han ble valgt var de tvekjønnedes rettigheter.
Tygg litt på den.
En av Norges mest profilerte muslimer, ikke en marginalisert islamsk dissident, men en tidligere generalsekretær for den største islamske organisasjonen i landet, lover å kjempe de tvekjønnedes sak. Det er ganske bemerkelsesverdig, og egentlig skulle man tro det ville høstet trampeklapp fra de liberale.
Marita Moltu har ikke vært i medienes søkelys like lenge, og hun er derfor ikke like vant til kritiske spørsmål rundt hennes religiøse overbevisning eller verdier. Hennes innledende reaksjoner, hvor hun har ønsket å skille mellom private synspunkter og sin stilling, har så langt minnet en del om Sultans i 2007. Privat mener hun at ekteskapet er mellom mann og kvinne, men hun aksepterer at homofilt ekteskap er lovlig, og har endog sagt at hun er villig til å oppfylle sine plikter ved å utføre vigsler i rådhuset om det skulle bli aktuelt.
Det synes ikke å være nok for kritikerne. Trolig vil de ikke bli fornøyd før Moltu på like tindrende klart vis som Sultan gjør det klart at hun ikke anser homofili som synd. Hvorvidt hun er villig til å strekke seg lengre enn hun alt har gjort for å tekkes de liberale kritikerne gjenstår å se.
Er det rimelig å kreve av en politiker at de må gi avkall på sine religiøst begrunnede verdier for å tekkes majoriteten? Er situasjonen snudd såpass på hodet siden 1972 at det nå, uoffisielt, er “straffbart” å forfekte de samme synspunktene om homofili og ekteskap som da var gjengs?
Norge er et av verdens aller mest normstyrte samfunn, ifølge en amerikansk studie publisert i tidsskriftet Science i 2011. Det koster å skille seg ut i Norge, ikke minst om man målbærer andre verdier enn dem som i øyeblikket preger tidsånden. Verdiene endrer seg riktignok med tiden, som i homofilispørsmålet, men man bør helst holde tritt med utviklingen, og verken være altfor konservativ eller progressiv om man vil unngå sanksjoner fra flertallet.
Det er en mulig solside ved dette nasjonale bygdedyret. Selv nå som hver sjette nordmann er utenlandsfødt eller har to utenlandsfødte foreldre, fremstår Norge som et verdimessig homogent samfunn. Kanskje er det dette konformitetspresset som på kort tid har gjort muslimer og andre minoriteter så veldig norske, sammenlignet med eksempelvis Storbritannia, hvor minoritetene har fått være mer “i fred”?
Ulempen er at man kan gå glipp av både talentfulle ledere og interessante samfunnsdebattanter som ikke helt passer inn i verdisjablongen.
Å gå spissrotgang mellom rekkene av liberale som deler ut verbale spark og slag er neppe noen behagelig opplevelse. I blant kan det lede tankene hen på totalitære stater som heller ikke tåler meningsavvikere, slik som Kina under Mao Tse Tung.
Mao tok imidlertid litt røffere sanksjoner i bruk, slik som angiveri, tortur, summariske henrettelser og omskoleringsleire. Titalls millioner mennesker mistet livet under Mao, de fleste av hungersnød.
Mange vil trolig mene at dette er hakket verre enn å ha konservative holdninger til homofili og ekteskapet. Ikke desto mindre har vi en ordførerkandidat som mener at Maos synder blekner i sammenligning med hans velgjerninger.
Kommunisten Jens Ingvald Jonsen vil nemlig ikke gå med på at Mao var noen despot. Tvert imot var han en stor frigjøringsleder som løftet millioner av mennesker ut av fattigdommen. Etter at Rødt gjorde et brakvalg i Tromsø kan Nord-Norges største by bli ledet av en mann som bifaller det regimet som har flest menneskeliv på samvittigheten i det tjuende århundret, med Stalin og Hitler som sine nærmeste konkurrenter.
Hvordan ville en ordførerkandidat som uttrykte en tilsvarende beundring for eksempelvis Mussolini eller Franco, fascistiske diktatorer som har langt mindre blod på hendene enn Mao, blitt behandlet i den norske offentligheten?
Det ville neppe falt i god jord, men for en av historiens største massemordere, som også har satt dype spor etter seg i religionshistorien, blant annet ved å ødelegge tusenvis av buddhistiske klostre i Kina og Tibet, er det altså syndsforlatelse å få fra en norsk ordførerkandidat.
Synd er kanskje et litt sterkt ord å bruke om Maos handlinger, slik Jonsen ser det, selv om han riktignok innrømmer at ikke-despoten “gjorde feil som alle andre mennesker”.
Det er en temmelig raus historisk analyse av Jonsen. Fullt så tilgivende er ikke norske opinionsdannere når det gjelder reaksjonære syn på homofili.
Homofili er ingen synd i de fleste nordmenns øyne lenger, men tilhører man mindretallet som fremdeles mener likekjønnet samliv er galt, bør man helst sørge for å avsverge seg slike kjetterske holdninger så snart og så utvetydig som mulig.
I hvert fall om man har lyst på et ordførerkjede.
Hans Olav Arnesen, redaktør for Religioner.no.
Religioner.no-lenker:
- Homovalget
- Kvinne saksøker alle verdens homofile – i Guds navn’
- Homovold mot kristenaktivister
- Soyaprodukter kan lede til homoseksuelle handlinger
- Homofil homohater?
- Pingviner følger ikke Moseloven
- Komplettering
- Norske islamister feiret terrorangrep med bløtkake
- Shoaib Sultan om Human-Etisk Forbund
- Udødelige mennesker og det guddommelige
- Antimuslimske heksebesvergelser