Fra redaksjonen

Religionskunnskap

Hans Olav Arnesen      |      05/10/2015

 

Hans Olav Arnesen“Det er for lite kunnskap om religion i norske redaksjoner”.

Svært mange av våre lesere vil nok si seg enig i det. Frustrasjonen over den åpenbare mangelen på religionskompetanse i norske medier var en viktig drivkraft i oppstarten av denne nettsiden.

Sitatet ovenfor kunne derfor vært hentet fra Religioner.no. Det er det ikke. Opphavskvinnen er selveste kulturminister Torhild Widvey, noe som må sies å være særdeles oppløftende. Hun nøyer seg heller ikke med å slå fast at redaksjonene mangler religionskompetanse, hun har også bestemt seg for å gjøre noe med det. Derfor har hun invitert redaktørene i landets fremste aviser på en religionsvandring i Oslo. Langs veien skal de innom en synagoge, en kirke og en moské.

Å finne eksempler på bevegelser i det globale religionslandskapet som sjeldent dekkes i norske massemedier er ikke vanskelig.

Det er et aldeles strålende tiltak. For å være helt ærlig er det også helt uventet. Å skulle håpe på et slikt initiativ fra statsrådshold har fremstått som å tro på julenissen. Det gir desto større grunn til å applaudere kulturministeren for denne gledelige overraskelsen.

Kan vi nå forvente en mer informert dekning av det religiøse landskapet i Norge og verden?

Ikke med det første, mener forsker i livssynsjournalistikk Hilde Kristin Dahlstrøm. Det vil ta tid for norske journalister å bli godt kjent med det religiøse Norge.

Utvilsomt.

Å langsomt lære journalister mer om religion er likevel ikke den eneste måten å heve den religionsfaglige kompetansen i norske redaksjoner på. Trygve Hegnar mente det var enklere å lære økonomer å skrive enn å lære journalister om økonomi. Det synes å ha fungert riktig godt for både Kapital og Finansavisen, og takket være økonomjournalistenes spisskompetanse har de ved flere anledninger levert glimrende arbeid som er av interesse for langt flere enn økonomer, selvstendig næringsdrivende og finansfolk.

Man trenger imidlertid like mye faglig kompetanse for å forstå religion som økonomi. Heldigvis er den kompetansen ikke på noen måter utilgjengelig.

Fremfor alt er det kanskje den alternative åndeligheten journalistene synes å ha minst forståelse av, selv om den omgir oss på alle kanter.

Det er naturligvis ikke nødvendig å gjøre som Religioner.no, og kun bruke religionsvitere som journalister, men med én religionshistoriker på huset kunne man hevet kvaliteten på det som publiseres av religionsrelaterte artikler betraktelig. Og, ettersom det publiseres såpass store mengder artikler om religion, ville det merkes svært godt.

Religionsviteren kunne gitt tips om hvem man kunne henvende seg til i fagmiljøene for å få de beste ekspertkommentarene. Luket ut feil og misforståelser blant journalistene, før de fikk forplantet seg til leserne. Og ikke minst kunne redaksjonens religionsviterjournalist ha gjort sine kolleger oppmerksom på alle sakene de vanligvis vier ingen eller liten oppmerksomhet.

Ett eksempel er den manglende dekningen av hindunasjonalismen i India, en skrikende forsømmelse fra redaksjonenes side. Særlig ettersom hindunasjonalister sitter med makten i det som om noen år vil bli verdens mest folkerike land og en av verdens største økonomier. Det har stor betydning i dag, og vil kunne få enda større konsekvenser i morgen. Blant annet på grunn av de reformene som finner sted i grunnutdanningen. Mange ser på India som et kunnskapsland, og forventer trolig at de åtte nobelprisvinnerne landet har produsert (elleve, om man regner med fredsprisvinnerne) får følge av av adskillig flere i fremtiden. Innføringen av nytt pensum, som sauser hinduiske myter sammen med vitenskapelig anerkjente fakta, kan imidlertid komme i veien for slike lyse utsikter. Dette er bare ett aspekt ved hindunasjonalismen som burde vært belyst i norske medier, og kun ett eksempel på hvor lite oppmerksomhet man generelt vier Sør-Asia. 

En ting redaksjonene skal ha skryt for er å slippe såpass mange, og vidt ulike, muslimske røster til i offentligheten.

Å finne eksempler på bevegelser i det globale religionslandskapet som sjeldent dekkes i norske massemedier er ikke vanskelig. Pressen har selv tatt selvkritikk for mangelfull dekning av forfølgelsen av Midtøstens kristne. Dette blir i det minste viet noe oppmerksomhet, mens utviklingen i verdens største land, Kina, eller den pentekostale eksplosjonen i Latin-Amerika og Afrika, sjelden nevnes, selv om dette har betydelige sosiale og økonomiske konsekvenser. Sørøst-Asia nevnes som regel kun i kuriosaartikler, eller i forbindelse med naturkatastrofer, noe som er forbausende med tanke på regionens befolkningsmengde og økende økonomiske betydning. 

Det er også mye å utsette på måten det norske religionslandskapet blir dekket av journalistene. Fremfor alt er det kanskje den alternative åndeligheten journalistene synes å ha minst forståelse av, selv om den omgir oss på alle kanter. Forvirringen viser seg blant annet i at avisene henter inn kristne teologer for å påpeke “feil” i den nyåndelige englelæren, selv om det blir om lag like fornuftig som å be en buddhist uttale seg om islamsk lov. Ellers har en del journalister nå fått øynene opp for alternative vaksinemotstandere og skriver mye om det, men den stille og langt mer omfattende revolusjonen innen helsesektoren, hvor man nå ofte finner kiropraktorer, osteopater og akupunktører under samme tak som fastlegen, og til og med på sykehusene, synes ikke å være nyhetsverdig. 

Med en religionshistoriker i redaksjonen kunne man oppnådd målet om å nyansere nordmenns syn på islam og muslimer på en langt mer konstruktiv måte enn mange forsøker å gjøre i dag.

Islam skrives det mye om, og avisene har blitt bedre på dette området. En ting redaksjonene skal ha skryt for er å slippe såpass mange, og vidt ulike, muslimske røster til i offentligheten. Også muslimer som er kritiske til sin egen tradisjon. Det er bra, ettersom kritikk innenfra som regel er det beste.

Det synes det som landets redaktører er enige i, ettersom de er adskillig mindre begeistret for ikke-muslimske islamkritikere. Gang på gang hamrer de løs på på dem, slik iTromsøs redaktør Stig Jakobsen gjorde da han sammenlignet Human Rights Service med Nasjonal Samling og ba Hege Storhaug “vaske den stygge munnen sin”. Hvis man er av den oppfatning at den typen injurierende polemikk kan føre noe godt med seg, bør man kanskje ta en titt over Kjølen. Der har redaktører og journalister i lang tid behandlet islamkritikere på samme måte som Jakobsen, og resultatet er at et parti med røtter i nazibevegelsen nå er landets største på meningsmålingene.

En annen utfordring de store mediene sliter med når de driver kampanjejournalistikk med det formål å diskreditere aktivister som Storhaug, er at de som har gjort islamkritikk til sin misjon i livet som oftest kan langt mer om emnet enn redaktørene og journalistene som refser dem. Med en religionshistoriker i redaksjonen kunne man oppnådd målet om å nyansere nordmenns syn på islam og muslimer på en langt mer konstruktiv måte. Man kunne vist mer av det enorme mangfoldet innen islam og kanskje til og med gått så langt som å dekke noen positive begivenheter i blant.  Hva angår de mange negative nyhetene knyttet til jihadistgrupper kunne man med hell presisert at terror strengt tatt er et salafistproblem i langt større grad enn noe generelt islamsk fenomen. Faktisk kan de fire mest dødelige salafistiske terrororganisasjonene alene gjøre krav på 66 % av alle terrordødsfall i 2013. Videre kunne man pekt på at det er mulig å forbedre islams negative omdømme i Vesten, eksempelvis ved å vise til sikhene som et inspirerende eksempel.

Sikhene har møtt like mye fordommer som følge av eksotisk bekledning, skikker og utseende som de fleste andre som har migrert til Vesten fra andre deler av verden. På 1980-tallet bidro også flykapringer, bomber og attentater i India til å gi folk negative assosiasjoner til sikhene. Dette imageproblemet har likevel sikhene løst på en måte som de fleste PR-byråer burde kunne dra lærdom av, eksempelvis med en internasjonal turbandag, moteshow og en positiv «vi er ikke ofre»- innstilling, og i dag har svært mange et positivt inntrykk av sikhismen.

Noen minoriteter møter fordommer uten at pressen bryr seg om det. Eksempelvis kom det frem av en rapport fra Holocaustsenteret at folk langt heller vil ha jøder som naboer enn pinsevenner. Er ikke det verdt en artikkel eller to?

Enhver redaksjon med respekt for seg selv burde ha en religionsviter på lønningslisten. Men hvor skal man finne religionsvitere med journalistisk erfaring?

Å begynne letingen på denne nettsiden ville ikke vært det dummeste man kunne gjøre. Alle våre journalister er religionsvitere, eller har religionskompetanse fra andre disipliner. De har tilegnet seg praktisk journalistisk erfaring, og flere av dem har blitt kurset av fremragende formidlere fra små og store redaksjoner på Religioner.no´s skrivekurs. I tillegg er de vant til å arbeide med svært begrensede ressurser i en virksomhet som aldri har mottatt støtte fra det offentlige[1], i motsetning til aviser som får millioner av kroner i pressestøtte.

Det ville naturligvis vært et tap for Religioner.no å miste våre dyktigste journalister, men gevinsten, å øke kunnskapen om og forståelsen av religion og livssyn blant norske redaksjoner, og i forlengelsen av det også i de tusen hjem, ville vært mer enn verdt det.

Så til de redaktører som kjenner sin besøkelsestid: Vær så god, dere er mer enn velkomne til å forsøke å lokke våre livssynssjournalister til deres aviser.

Det er på tide å få mer kunnskap om religion i norske redaksjoner, slik kulturministeren etterlyser. Kanskje står vi nå på terskelen til en epoke preget av en informert og balansert dekning av religion i norske medier?

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

[1] Vi har ikke mottatt støtte fra det offentlige, men vi har derimot mottatt prosjektstøtte fra den private stiftelsen Fritt Ord.

Redigert 05.10.2015 klokken 15.30.

Mer om mediedekning av religion på Religioner.no: 

 

 , , ,