Fra redaksjonen

Religionsvandring

Hans Olav Arnesen      |      19/10/2015

Hans Olav ArnesenMedia former vårt syn på religion, og påvirker relasjonene mellom de ulike tros- og livssynssamfunnene og samfunnet forøvrig. Med denne makten følger stort ansvar.

Dette har kulturminister Torhild Widvey forstått. Derfor inviterte hun landets redaktører på en religionsvandring i Oslo forrige torsdag, med besøk i en synagoge, en kirke og en moské. Mange av landets mest innflytelsesrike menn og kvinner var samlet denne kvelden. Også Religioner.no var tilstede, som den eneste av Den norske fagpressens medlemmer.

At kulturministeren virkelig mente alvor med initiativet fremgikk tydelig av innlegget hun holdt i synagogen. Hun fremstod som lidenskapelig interessert i problematikken og fortalte om sin egen kristne bakgrunn, og om hvor viktig det var å oppnå større kunnskap om religion, kjennskap til religion samt å bygge tillit og forståelse.

Like viktig var det imidlertid at hun slo fast at religionsdialogen må ha religionskritikken som følgesvenn. Det er en vesentlig tilføyelse, da det jo vanskelig kan eksistere noen reell dialog uten noen som helst form for kritikk.

Også Ervin Kohn, som sammen med Anne Sender og Michael Gritzman representerte Det mosaiske trossamfunn, mente det var behov for kritikk av trossamfunnene, men, påpekte han, man må ha et minstemål av kunnskap for å kunne stille gode, kritiske spørsmål.

“Vanlige, hyggelige ting er ikke nyheter, det vet jeg”, fastslo Bazim Ghozlan.

Nettopp det ble demonstrert i Trefoldighetskirken. Der ble det avholdt en panelsamtale, hvor blant annet preses for Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, deltok, og hvor det ikke ble åpnet for spørsmål fra redaktørene som utgjorde publikum. Uheldigvis. Byfuglien snakket om utfordringen ved å være landets desidert største trossamfunn, og rettet mild kritikk mot medias tendens til å fremstille de 3.8 millioner menneskene som sogner til kirken som en slags “ubevisste medlemmer”.

Det er vel og bra, men hun gikk litt lenger enn hun har hjemmel for i retning av å antyde at hun dermed kan snakke for alle disse menneskene i trosspørsmål. Det vet vi at hun i begrenset grad kan. Den norske kirke er nokså spesiell ettersom den som ritualforvalter og tradisjonsbærer tilbyr tjenester mange nordmenn som slett ikke kan betegnes som troende kristne ser på som verdifulle nok til å rettferdiggjøre et fortsatt medlemskap i kirken. Det gjelder selv ateister, men naturligvis også agnostikere, samt mange såkalte alternative.

Byfuglien var overbærende sjenerøs da hun ble konfrontert med fremveksten av alternativ åndelighet. “Dette må vi møte”, sa hun. “Vi vil ikke være dem som rister på hodet.” Og: “Vi må være åpne, og vi må være kritiske”.

Denne lettere maternalistiske holdningen til den alternative åndeligheten etterlater et inntrykk av at Byfuglien oppfatter de nyåndelige som en slags småforvirrede folkekirkekristne, med litt avvikende meninger i ett og annet trosspørsmål. Slik er det jo ikke. Nyåndeligheten kan tilby fullt utbygde kosmologier, teorier om hvordan verden henger sammen, og soteriologier, om hvordan man kan oppnå frelse, som har fint lite til felles med sine kristne motstykker. De har sitt eget syn på religiøse skikkelser som eksempelvis Jesus, de forholder seg til en rekke overempiriske skapninger, inkludert engler. De har et rikt mangfold av praksisformer og egne fellesskap, dog organisert på et helt annet vis enn tradisjonelle religioner. Noen nyåndelige står i et motsetningsforhold til kirken, mens andre ikke har noen problemer med å kombinere nyåndelige trosforestillinger og praksis med et medlemskap i Den norske kirke.

Denne nedvurderingen av den alternative åndeligheten ble Byfuglien aldri utfordret på.

Det er kanskje likevel ikke så rart, ettersom Vårt Land, den avisen hvor man, ifølge redaktøren, Helge Simonnes, kan mest om religion, er blant verstingene når det gjelder å henge ut nyåndelige på en måte som avslører at de enten ikke vet hva de skriver om, eller simpelthen er ute på god gammeldags heksejakt. Dette kommer tydeligst frem ved at avisen lar kristne teologer, prester og biskoper uttale seg om Märtha Louises syn på engler eller kommunikasjon med døde på kristne premisser, snarere enn nyåndelighetens.

Norske medier synes i all hovedsak å være opptatt av konflikter hvor muslimer er involvert, selv når det raser andre, større og mer historisk betydningsfulle kriger andre steder i verden.

I moskeen var det medienes kritiske søkelys som opptok de islamske innleggerne. Flere av dem var positive til utviklingen i pressen de senere år. Likevel var det misnøye å spore med at mediene til stadighet blåser opp negative uttalelser eller hendelser, men overser alt det positive som foregår i det islamske miljøet i Norge.

“Vanlige, hyggelige ting er ikke nyheter, det vet jeg”, fastslo Bazim Ghozlan. Likevel mente han at mediene måtte bli flinkere til å dekke det som skjer av positive hendelser også.

Senaid Kobilica etterlyste noe som trolig kunne gitt oss nettopp det: “Vi mangler religionsjournalister, eller journalister som kan noe om religion.” Her i Religioner.no kunne vi ikke vært mer enige, og det er derfor alle våre journalister har religionsvitenskapelig utdanning. Vi bruker endog samme betegnelse som Kobilicia: religionsjournalister.

Selv kom undertegnede med to konkrete forslag om hvordan man kunne nå kulturministerens mål om å øke religionskunnskapen i norske medier. For det første ved å gå til ansettelse av noen med en religionsvitenskapelig bakgrunn, slik eksempelvis Dagsnytt 18-redaksjonen har gjort. Det andre forslaget var å arrangere et intensivkurs for journalister, hvor man ryddet i den verste begrepsforvirringen og de vanligste misforståelsene, basert på forskning på religion i media, og på tilbakemeldinger fra trossamfunnene selv.

Ingen av disse forslagene syntes å vekke noen særlig begeistring. Det gjorde heller ikke min kritikk av de store redaksjonenes prioriteringer, som riktignok er et annet tema enn mangel på religionskunnskap, men det kan tenkes at det ene i stor grad følger av det andre.

Ghozlan har nok nemlig et poeng når han peker på at det er i overkant mye negativt fokus på islam i norske medier, også med hensyn til dekningen av begivenheter i utlandet, som ofte smitter over på norske muslimer. Norske medier synes i all hovedsak å være opptatt av konflikter hvor muslimer er involvert, selv når det raser andre, større og mer historisk betydningsfulle kriger andre steder i verden.

Det kan nemlig synes som om mange nordmenn har fått det for seg at islam er bortimot den eneste kilden til konflikt i dagens verden, og at om alle verdens muslimer forsvant ville jorden med ett blitt et fredelig sted.

Eksempelet jeg brukte var den tre uker lange Gaza-krigen i 2008, som strakk seg inn i 2009, og hvor om lag fjorten hundre palestinere mistet livet. Samtidig raste de siste fasene av en svært langvarig krig nord på Sri Lanka, mellom tamilske opprørere og de singalesiske regjeringsstyrkene. I de siste fem månedene av dette felttoget ble titusenvis av sivile tamiler drept, uten at det fikk en brøkdel av dekningen som den til sammenligning vesle Gaza-krigen fikk. Og historisk var det en langt større begivenhet, ikke minst fordi den ene parten vant en endelig militær seier uten intervensjon utenfra.

Trolig kunne nordmenn hatt godt av å lese om en konflikt som den på Sri Lanka, som har en betydelig religiøs komponent, i form av en kamp mellom hinduer og buddhister, men hvor islam ikke spiller noen som helst rolle. Det kan nemlig synes som om mange nordmenn har fått det for seg at islam er bortimot den eneste kilden til konflikt i dagens verden, og at om alle verdens muslimer forsvant ville jorden med ett blitt et fredelig sted.

Den massive dekningen av alt som foregår på Gaza-stripen, og i Palestina og Israel forøvrig, setter nok sitt preg på nordmenns syn på religion generelt, og jøder og muslimer spesielt. Det er godt dokumentert at det er flere berøringspunkter mellom moderne antisemittisme og antiisraelske holdninger, noe som naturligvis går ut over jødene. At Hamas får så mye oppmerksomhet er sannsynligvis heller ikke egnet til å gi nordmenn et mer positivt syn på islam. Riktignok betraktes de som frigjøringskjempere i mange muslimers øyne, men man kan nok fastslå at de ikke er noen gode ambassadører for islams 1.6 milliarder muslimer. I hvert fall ikke om målet er å gjøre et godt inntrykk på sekulære, liberale nordmenn.

Stort mer rakk jeg imidlertid ikke å si, før jeg visst hadde gått over taletiden.

Religionsvandringen var koselig den, det var god stemning og mange ettertenksomt nikkende hoder, men noen egentlig vilje til å endre noe var det vanskelig å øyne, selv om man naturligvis kan håpe at jeg tar feil.

Kanskje var det derfor like greit at jeg ikke fikk avsluttet med spørsmålet jeg hadde tenkt å stille:

Hvordan kan norske redaktører rettferdiggjøre å bruke en så stor del av sine begrensede ressurser på å dekke hver minste lille oppblussing av konflikten på en viss liten landstripe langs det østlige Middelhavet, på bekostning av omtrent alt annet som skjer i verden, utenfor Vesten?

Media har stor makt. Om dekningen blir for skjev, nærsynt og ensidig nærmer man seg noe som kan omtales som maktmisbruk.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

Liste over redaktørene som deltok på religionsvandringen: 

  • NRK – Ansvarlig redaktør Thor Gjermund Eriksen
  • Aftenposten – Sjefredaktør Espen Egil Hansen
  • Dagsavisen – Publisher Eirik Lysholm
  • Vårt Land – Sjeferedaktør Helge Simonnes
  • VG –  Ansvarlig redaktør Torry Pedersen
  • Dagen – Sjefredaktør Vebjørn Selbekk
  • P4 – Sjefredaktør Kenneth Andresen
  • NTB – Sjefrektør Pål Bjerketvedt
  • Norsk presseforbund v/ Kjersti Løken Stavrum
  • Norsk Redaktørforening v/ styreleder Harald Stanghelle – ‘Stanghelle, Harald’
  • Landslaget for lokalaviser, leder Roar Vigeland Osmundsen
  • Mediebedriftene  – Bjørn Wisted
  • Dagens Næringsliv  – Kjetil Wiedsvang
  • Religioner.no – Hans Olav Arnesen

Mer om mediedekning av religion på Religioner.no: 

Innlegget ble redigert den 19.10.2015, kl. 14.06. 

 , , , , , ,