Snøfnuggungdommer?
Hans Olav Arnesen
Det er vanskelig å bli klok på ungdommen. Sånn har det bestandig vært og dagens ungdom er så definitivt ikke noe unntak.
Ungdommer og unge voksne i det tjueførste århundret har fått et lite smigrende kallenavn: «generasjon snøfnugg“. Denne benevnelsen er importert fra den anglosaksiske verden, og et passende norsk alternativ vil kanskje være “SFO-generasjonen“. En generasjon av tynnhudede menn og kvinner som lett blir krenket, og som fremfor å hanskes med disse krenkelsene på egen hånd, gjør som de gjorde i barnehagen og SFO, nemlig varsler en “voksen“. I voksenverdenen vil det som oftest si en leder eller tillitsvalgt ved arbeidsplassen, men enkelte synes krenkelsene er så alvorlige at de bør bringes ut i offentligheten i form av kronikker og innlegg. Antallet innlegg av denne typen som publiseres tyder på at redaksjonene er enige i at dette er av interesse for allmennheten, men de resulterer forutsigbart nok i nedlatende kommentarer fra eldre menn og kvinner om hvor bortskjemte disse overbeskyttede ungdommene har blitt.
Generasjon snøfnugg har vokst opp uten å lære stort om plikter, men desto mer om rettigheter, sies det. Dessuten har de aldri lært å tenke selv, selv om de er aldri så flittige på skolen. Særlig den aldrende sekstiåttergenerasjonen er bekymret over ungdommens manglende opprørsvilje, noe de jo selv hadde i overflod. Autoriteter er noe man skal utfordre og rive ned fra pidestallen, ikke ile til og gjemme seg under skjørtene på straks livet byr på noen utfordringer.
Kan det tenkes at denne tilsynelatende overfølsomheten, manglende opprørsvilje og selvstendighet ikke kun kan forklares med overbeskyttende foreldre, institusjonalisering i oppveksten og en nesten altomfattende velferdsstat? Kan det tenkes at dette er symptomer på at en historisk pendel er i ferd med å snu? At dagens unge nå reagerer på et halvt århundre med grensesprengning og målbevisst undergraving av alle slags autoriteter?
Det er ikke godt å si, men det er bestandig fristende å spekulere i den slags. Det er i hvert fall enkelte populærkulturelle fenomener som tyder på at en del unge mennesker trekkes i denne retningen.
Ett av disse mulige tegnene i tiden er Netflix-serien, The Crown, som handler om dronning Elisabeth II. Den skiller seg fra tidligere produksjoner om dronningen ved at hun fremstilles så heroisk.
I likhet med andre i min generasjon har jeg vokst opp med helter som bryter med normer og tradisjoner og utfordrer autoriteter av alle slag. Grensesprengere. I The Crown møter man en helt annen type heltinne. En som vektlegger plikter og tradisjoner fremfor sine egne og sine nærmestes drifter, ønsker og personlige behov. Som riktignok kjenner på den samme trangen til å realisere seg selv og pleie sitt ego som alle andre, men som i hver episode undertrykker disse individuelle impulsene og treffer de valg hun anser å være til det beste for institusjonen hun representerer, så vel som for nasjonen og et raskt krympende imperium. Ved siden av å ofre mye selv, forventer hun også det samme av andre.
I de filmene og seriene jeg har vokst opp med ville Elisabeth vært den reaksjonære antagonisten som helten eller heltinnen måtte forsøke å fri seg selv og/eller omgivelsene fra. Alternativt ville hun selv blitt fremstilt som et offer, fanget i et gyllent bur av arvede plikter, hemmende tradisjoner og omgivelsenes kvelende forventninger.
At en serie med en så antiradikal heltinne har blitt populær er oppsiktsvekkende. At tante Sofie fra Kardemomme by kunne bli en populær selvhjelpsguru er likevel enda mer overraskende.
Det vil si, tante Sofie har ikke blitt det, men hennes mannlige, kanadiske motstykke, Jordan Peterson, har en nettside hvor en betydelig del av innholdet består av ulike tips og råd om hvordan å få et bedre liv, inkludert lenker til en YouTube-kanal og til en selvhjelpsbok (12 Rules for Life: An Antidote to Chaos) som tante Sofie trolig kunne ha satt navnet sitt på, dersom hun eksisterte (Elisabeth-skikkelsen i The Crown bør naturligvis også betraktes som en fiktiv karakter, selv om den bygger på en levende person).
Peterson ble berømt da han nektet å følge en lov som påbød universitetsansatte å omtale transpersoner med et knippe nye pronomener, noe han anså som en tvangsmessig innføring av ideologisk ladede nyord.
Akkurat det er ikke så viktig i denne sammenhengen. Det interessante her er at han altså har brukt denne berømmelsen til å bli en slags konservativ selvhjelpsguru. I stedet for å fortelle unge mennesker at de kan bli hva de vil, at de bør sikte mot stjernene og så videre, sier han ting som: Rydd på rommet ditt! Bidra! Vær produktiv! Ta deg selv sammen! Slutt å synes synd på deg selv!
Utropstegnene er ikke tilfeldig. Ofte roper han ut disse “selvhjelptipsene” på forarget og utålmodig vis.
Videre snakker han om rammer og begrensninger som noe positivt, og om nødvendigheten av å oppgi en viss porsjon av sin individualitet og selvutfoldelse i bytte mot et fungerende samfunn. Helt i tråd med Elisabeth-karakteren i TV-serien med andre ord, og om lag like lite i samsvar med tidsånden. Det skulle man i hvert fall tro.
Det er ingenting uvanlig med slike holdninger. Stopp en hvilken som helst konservativ person på gaten og de vil mest sannsynligvis lire av seg noe tilsvarende. Det mest oppsiktsvekkende er at dette tilsynelatende blir tatt så godt imot av dagens unge. I min ungdom ville Peterson mest sannsynligvis enten aldri sluppet til i offentligheten, eller blitt avskrevet som en sint gammel gubbe.
Hva har en konservativ selvhjelpsguru og en pliktoppfyllende strømmeserieheltinne med religion å gjøre?
Religion er et viktig element i begge disse populære fenomenene. Dronning Elisabeth er i The Crown seg høyst bevisst sin rolle som Den engelske kirkens overhode, og serien gjør dessuten et nokså stort poeng av hennes forhold til den amerikanske vekkelsespredikanten Billy Graham. Også Graham blir fremstilt på en riktig sympatisk måte i serien, noe som heller ikke er vanlig kost, særlig ettersom det ville vært en enkel sak å sette ham i et langt dårligere lys enn de har valgt å gjøre. Det perspektivet som gis på religion i The Crown er i det hele tatt svært konservativt, og vektlegger plikter, være seg dronningens formelle ansvar for sin kirke, eller den kristne plikten til å tilgi dem som har gjort en vondt.
Når det gjelder Peterson, havnet han raskt i bås med nyateister som deler hans kritikk av postmodernistisk tåkeprat og politisk korrekthet som visstnok kveler både akademisk frihet spesielt og ytringsfriheten generelt. Der stanser imidlertid likhetene, for Peterson betegner seg som kristen og er svært opptatt av åndelige spørsmål. Derfor har han også fått en fanskare blant kristne apologeter. Det er ikke ofte denne gruppen deler beundring for samme person med nyateister, men det er til dels tilfelle med Peterson, selv om mange ateister gjerne benytter kommentarfeltene på YouTube til å kritisere ham for hans religiøsitet, som de mener undergraver en ellers svært så rasjonell manns troverdighet.
Det er naturligvis altfor tidlig å si noe om hvorvidt vi står ovenfor en omfattende reaksjon på idealiseringen av det rebelske og subversive som har vedvart, om enn i ulike former, siden sekstiåtteropprøret. Hvis det derimot skulle vise seg å være tilfellet så er det interessant også med henblikk på religionens fremtidsutsikter.
Det er mange ulike og konkurrerende teorier om hvilken skjebne som venter religion i fremtiden. Enkelte, som Paul Heelas, mener at religionen alt lenge har gått i retning av en mer subjektiv, individuell og løsere organisert type religiøsitet, eller åndelighet, som er et foretrukket begrep i mange slike miljøer. Dersom en form for nykonservativisme brer om seg blant unge mennesker, vil det sannsynligvis være gode nyheter for organisert religion, men ikke for den løst organiserte åndeligheten som ikke kan tilby samme faste rammer og moralregler. Petersons åndelige utlegninger ville muligens kunne vekke et visst bifall på Alternativmessen, men hans tante Sofie-aktige selvhjelpstips ville neppe fått noen god mottagelse der.
Så er det dem som mener at religionen gradvis vil tape terreng og forsvinne ut av det offentlige rom, og for så vidt også bli mindre viktig også i hjemmene og sinnene. De kan peke på at antallet konfesjonsløse (alle som ikke har tilhørighet til et bestemt trossamfunn) øker jevnt og trutt. Religion kommer til å bli marginalisert, det er bare et spørsmål om hvor lang tid det vil ta, mener de.
En av de mest interessante opponentene mot denne sekulariseringsdeterminismen er en landsmann av Peterson: Eric Kaufmann. Han er opptatt av kombinasjonen av betydelig høyere fødselsrater blant de mest konservative trossamfunnene, paret med disse miljøenes lave frafallsrate sammenlignet med mer moderate religiøse. Også han mener at antallet konfesjonsløse vil øke enda noen år, men så vil utviklingen snu. Dels fordi babyboomergenerasjonens demografiske boble vil ha implodert på det tidspunktet, som følge av lave fødselsrater, og dels fordi det ikke nok moderate religiøse igjen å konvertere til de sekulæres rekker for å veie opp for den sekulære barnløsheten.
Er det en nykonservativ bølge på gang blant unge mennesker, kan dette komme til å påvirke begge disse spådommene. Dersom en slik trend medfører at unge slutter opp om organisert religion igjen, kan det innebære at veksten i antall konfesjonsløse bremser opp. Langt tidligere enn Kaufmann spår. Hvis dette også skulle vise seg å innebære at fødselsratene stiger noe, som jo er et meget stort hvis, så kan det jo tenkes at de mer moderate trosamfunnene vil holde de mest konservative religiøse miljøene stangen adskillig lenger enn Kaufmanns ekstrapoleringer antyder.
Det er jo opplest og vedtatt at ungdommen skal være mer radikale og rebelske enn sine foreldre og besteforeldre. De ungdommene som med entusiasme lytter til Petersons budskap om å skjerpe seg og rydde på rommet sitt passer dårlig med denne stereotypien. Med mindre disse ungdommene mener at det er de radikale som i dag sitter med makten, og at det å være konservativ derfor er rebelsk? Kanskje Harald Eia og Bård Tufte Johansen må spille inn sketsjen sin om gamlisungdommen på ny, men denne gangen fremstille livsstilsoldingene som en slags opprørere mot “unge til sinns”-gamlingene som utgjør etablissementet?
Spørsmålet er om dette er isolerte enkelttilfeller, eller tegn på en kursendring med samfunnsendrende kraft? Nå lever vi i en hyperpluralistisk verden hvor flere slike motstridende trender kan finnes på en og samme tid, og det er ikke gitt at en eventuell nykonservativ, eller nytradisjonalistisk bølge vil sette dype spor etter seg, selv om den skulle finnes.
Det finnes imidlertid flere mulige tegn i tiden. Hipsterne for eksempel. Denne subkulturen er kanskje ikke preget av ideologisk konservatisme per se, men mange hipsteres blikk er vendt mot fortiden i betydelig grad. Gjerne forbi sekstiåtteropprøret. Tar du en gjennomsnittlig familie i dag er sjansen god for at det er ungdommen i huset, ikke besteforeldrene, som livlig diskutere hvilke kalosjer og gamasjer, eller slipsnåler og mansjetter man bør gå med. Et annet veldig synlig tegn på denne nostalgien er alle barbererne som nå har dukket opp i byene, en bransje som var mer eller mindre fullstendig utryddet før hipsterne kom på banen. Mange hipstere følger også Petersons formaning: Bli god på noe! De løser kanskje ikke kreftgåten, men de brygger fryktelig godt øl, lager spennende og god mat og bidrar således også til å gjøre hverdagen bedre for ikke-hipstere. Det samme kan man ikke si om pønkere, grønsjere og andre tidligere subkulturer som har hatt lite å tilby dem som står utenfor miljøet, bortsett fra musikk og noe rart å se på.
Så har vi #metoo-kampanjen, som ikke er så lett å plassere i noen ideologisk bås. Noen vil hevde at det er et nytt stadium i kvinnekampen som begynte for fullt på 60- og 70-tallet. Andre mener at kampanjen er et oppgjør med den seksuelle frigjøringen fra samme periode, og tyder på et underliggende ønske om å få tydeligere rammer og roller, fremfor å sprenge dem som måtte være igjen. Kanskje får vi svaret når kruttrøyken så smått begynner å letne.
Å begripe seg på ungdommen er aldri lett. Det som er sikkert er at det blir veldig interessant å følge dagens unge på sin vei mot modning og makt.
Av ansvarlig redaktør for Religioner.no, Hans Olav Arnesen.