Uke 10. Symposiumkristne
Oslo Symposium, som ble arrangert i forrige uke, er et friskt og uvant eksempel på at de såkalte lavkirkelige kristne viser politiske muskler. Og politisk er det overhodet ingen tvil om hvor arrangørene står. De ligger nok et stykke til høyre for alle eksisterende norske partier, ihvertfall dem som er representert på Stortinget.
At det lavkirkelige Norge er misfornøyd med den rødgrønne regjeringen, og generelt skeptiske til en stor og innpåsliten stat er egentlig ikke så rart. De har hele tiden måttet leve i skyggen av Den norske kirke, med dens privilegier og koblinger til makten. De lavkirkelige har derimot hatt Hans Nielsen-Hauge som forbilde. Han ble regelrett forfulgt av øvrigheten, og tilbrakte betydelige deler av sitt liv i fengsel. Nielsen-Hauge var et forbilde like mye på grunn av sin virketrang som sin fromhet. I dag fengsler ikke myndighetene lavkirkelige dissentere, men de kveler virketrangen gjennom byråkratisk papirvelde, hevdes det. Interessant nok var det ingen som klaget på skatt under Oslo Symposium. Det kan synes som om de lavkirkelig kristne gjerne betaler sin skatt, men det å bli forhindret fra å skape, det vil si å tjene pengene som skal beskattes, det er uakseptabelt. Konkurranse er de lavkirkelige også vant med, og sammenlignet med Den norske kirke er det i en helt annen grad evner og meritter som avgjør om pastorer og lavkirkelige ledere har suksess. Leverer man ikke “varene” kan hele menigheten flytte på seg.
Men om det er mange klassiske høyrestandpunkter som kommer til syne på symposiet, inkludert behovet for mer politi, hyllest av privatbilismen og av gründere, og så videre, så det først og fremst verdier som virkelig betyr noe. Det er de kristne verdiene som gjorde Norge til verdens beste land å bo i. Kristne verdier som nøysomhet og arbeidsomhet la det materielle grunnlaget for dagens Norge. Den kristne nestekjærligheten stod bak velferdsgodene, og solidariteten med de svakeste i samfunnet.
I dag er disse verdiene truet, ifølge de lavkirkelige. Dels av de “venstrevridde”, de “politisk korrekte”, “kulturrelativistene”, og dels av islam. Mange av dem som faller under merkelappen venstrevridd vil komme til å befinne seg på Litteraturhuset i Oslo mandag til onsdag denne uken. Slik Oslo Symposium har en særdeles tydelig slagside til høyre må Saladin-dagene sies å preges av en tilsvarende dreining mot venstre. Selve bruken av jihadisten Saladin som et symbol for toleranse og dialog er omstridt. Fra et kristent ståsted var jo korstogene en gjenerobring av Det hellige land, og slett ikke noe tidlig eksempel på vestlig imperialisme.. Å bruke krigsherren Saladin, som frarøvet kristenheten dens helligste by, som et symbol på dialog og toleranse, oppleves nok av mange kristne som lite taktfullt. Ikke minst av Oslo Symposium-kristne.
Mer naturlig ville det kanskje vært å brukt den hellige-tysk romerske keiseren, Fredrik II og Saladins bror, Mohammad al-Kamil Ibn al-Adil, som eksempler på historiske ledere som valgte fred fremfor krig, og som var i stand til å respektere hverandre på tross av ulik religionstilhørighet og de tallrike krigshisserne på begge sider. Fredrik og Mohammad beundret hverandre og korresponderte med hverandre gjennom brev. Fredrik ble lyst i bann fordi han til stadighet utsatte korstoget mot muslimene, men til pavens forskrekkelse gjenvant han til slutt Jerusalem for kristenheten. Ikke gjennom et felttog, men ved fredelige forhandlinger med sin muslimske brevvenn.
Uten at man skal trekke sammenligningen mellom Saladin-dagene og Oslo Symposium for langt er det likevel interessant å trekke frem noen paradokser. Et gjennomgående tema på Oslo Symposium var kravene om åpenhet og informasjon. Norske ledere spiller ikke med åpne kort i sin Midtøsten-politikk, og media og akademia sørger for at informasjon som setter Israel i et mer positivt lys blir holdt tilbake. Men når de beveger seg ut av sine egne fora er kristensionistene selv nokså tilbakeholdne med informasjon om sitt syn på Israels rolle i deres endetidslære. Ihvertfall antyder professor i religionshistorie ved UiO, Torkel Brekke, at flere politikere kanskje ville, eller i det minste burde, kviet seg fra å delta på Oslo Symposium dersom de var oppmerksomme på at kristensionistenes sympati for Israel kan begrunnes instrumentelt, med at jødenes kontroll over Jerusalem er en nødvendig forutsetning for Jesu tilbakekomst.
Interessant er det nok også at kommunisten Aslak Sira Myhre, en av arrangørene bak Saladin-dagene, også er en mann med en gründerånd lik den som hylles på Oslo Symposium. Selv om Litteraturhuset er en ikke-kommersiell stiftelse er det likevel en virksomhet med enorm markedssuksess. Litteraturhuset har blitt en foretrukket utleier av lokaler til seminarer, foredrag og debatter. Et uomtvistelig vitnesbyrd til suksessen er de mange etterligningene i andre byer rundt omkring i landet.
I den forbindelse kan det være på sin plass med litt egenreklame. Den 22. mai avholder også Religioner.no et arrangement på Litteraturhuset, hvor nettopp Torkel Brekke vil forelese om religionens rolle i norsk politikk.
Jeg håper vi treffes der.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.