Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 11. 2013. Saladindagene

Hans Olav Arnesen      |      11/03/2013

litebilde.avHans.JPGSaladindagene ble avholdt forrige uke på Litteraturhuset i Oslo. Årets arrangement fokuserte på den arabiske våren, eller rettere sagt den postulerte arabiske vinteren som skal ha etterfulgt den. Dette er et så aktuelt tema at det fortjener en gjennomgang, så bes leseren unnskylde at ukens leder får et visst reportasjepreg.

Når man i Norge diskuterer Syria eller Egypt, så gjøres det gjerne med norske akademikere og Midtøsten-kjennere i panelet. Her skiller Saladindagene seg ut ved å invitere akademikere, aktivister og  forfattere fra de aktuelle landene. Eventuelle språkbarrierer løser man med tolk.

Syria og Libya er landene hvor den arabiske vårens vold eskalerte til regelrett krig. Mens opprøret i Libya lyktes relativt raskt, takket være en vestlig intervensjon, er det ingen lignende løsning i sikte i Syria. Det er mye takket være Russland og Kina. Den britiske orientalisten, Eugene Rogan, fortalte om hvordan Bashir Assads regime hadde begynt så lovende. Han løslot fanger og stengte et fengsel. Men det varte ikke. Likevel var det sådd et frø til oppstand. Bashirs store feil var først å tillate folk å håpe på en oppmykning for så å knuse drømmene fra Damaskus-våren. Lar man forventningene stige setter man igang “forandringens maskineri”, som Rogan kaller det. Det er ikke noe ukjent historisk fenomen.

Et innenfraperspektiv på situasjonen i Syria fikk vi fra den kvinnelige forskeren Bassma Kodmani, og forfatterinnen Samar Yazbek. Begge mente Vesten hadde feilet, men foretrakk øyensynlig en ikke-flysone, eller en klar diplomatisk støtte fremfor en direkte intervensjon. Bassma Kodmani mente borgerkrigsnarrativet var konstruert, og noe som tjente regimet. Samar Yazbek avviste at det forekom sekterisk vold fra opprørernes side, på tross av myndighetenes forsøk på å fremprovosere dette. Regimet er fienden, mente hun, og selv regjeringssoldatene er ofre: “De er også syriere”.

Saladindagene beriker oss ved å la arabiske stemmer komme til orde, uten norske journalister eller akademikere som et filtrerende mellomledd.

Den britisk-pakistanske forfatteren Tariq Ali er en av drivkreftene bak Saladindagene, og er med på å utforme programmet hvert år. Gjennom et innlegg og en samtale med Aslak Sira Myhre tok han et generelt sveip over hele den arabiske verden, med noen avstikkere også til Sør-Europa og Occupy Wall Street-bevegelsen. Forklaringen på ethvert problem synes å være den samme, det er USA som har skylden.

Bemerkelsesverdig nok har selv ikke Iran en reell egenvilje, ifølge Tariq, og Israel og Saudi-Arabia anser han som amerikanske vasallstater. På virkelig tynn is var Ali likevel når han gav USA og Vesten skylden for urolighetene i Syria. Fordi “de ikke kunne motstå fristelsen” til å bevæpne opposisjonen. Også den franskledede krigen i Mali var, ifølge Tariq, en katastrofe, og selvfølgelig var det selv her amerikanerne som stod bak. Europeerne hadde nemlig ønsket å gå inn i Syria, men USA nektet dem dette. Da ble svaret å rykke inn i Mali istedet. Krigslystne europeere er med andre ord ikke så nøye med hvor de kriger så lenge de får angripe noen, mens Frankrikes fortid som kolonimakt i området tilsynelatende ikke spilte noen vesentlig rolle.

Studenten og skribenten, Ibrahim El-Houdaiby, avsluttet Saladindagene med et innlegg om sharia, og om Muslimbrødrene, som han selv har vært et medlem av. Han kunne fortelle om hvordan Muslimbrødrene var uforberedt på makten da de fikk den, og manglet et egentlig politisk program. Gjennom 80 år med opposisjonsarbeid hadde bevegelsen hentet styrke fra en islamsk identitet, og kunne nøye seg med å være imot alt Mubaraks regime foretok seg. Nå som de har makten og blir tvunget til å inngå kompromisser, opplever de selv å bli anklaget for å være uislamske, av salafistene som er enda et hakk frommere enn dem selv. Forretningseliten har enda lettere tilgang til makten nå som Muslimbrødrene har overtatt. Hæren er fortsatt en stat i staten, med egne fabrikker som produserer så lite militære produkter som tannkrem og pasta.

Det finnes neppe en armé i verden som har mer å tape på en krig enn den egyptiske, med sine tannkrem- og pastafabrikker.

Saladindagene beriker oss ved å la arabiske stemmer komme til orde, uten norske journalister eller akademikere som et filtrerende mellomledd. Men det må påpekes at det ikke er tilfeldig hvem som plukkes ut til å delta på arrangementet. Alle deltakerne på seminaret, både norske og arabiske, sogner til venstresiden. Det medfører naturligvis at vi betrakter Midtøsten gjennom et sosialistisk prisme i disse tre dagene. Ettersom det samme verdensbilde deles, både av foredragsholderne og de fleste publikummerne, må man innfinne seg med at visse ting betraktes som helt selvfølgelige, slik som at nyliberalismen er roten til alt ondt i vår tid, eller at USA bestandig handler ut i fra imperialistiske motiver.

Gjør det noe? Det er vanskelig å si. I utgangspunktet er det en ryddig sak at et arrangement har en tydelig ideologisk forankring. Oslo Symposium er like tydelig plantet på høyresiden som Saladindagene er det på venstresiden. Men kanskje er det en fare for at det utvikler seg ekkokammere hvor man kan holde seg til sine “egne” og slipper å bli utfordret av anderledestenkende.

Ett eksempel på hvordan disse arrangementene kunne beriket hverandre er i spørsmålet om Israel, og Muslimbrødrenes tidvis aggressive retorikk mot den jødiske staten. Kristenfolket er bekymret for Israels sikkerhet, og anser dem for å være omgitt av fiender på alle kanter. Når det mest folkerike arabiske landet under Morsi har begynt å rasle med sablene frykter mange derfor det verste. Hadde de hørt Ibrahim El-Houdaiby beskrive den egyptiske hærens fortsatte grådighet, og egyptiske forretningsmenns makt over Morsi, ville de formodentlig ha blitt beroliget. Det finnes neppe en armé i verden som har mer å tape på en krig enn den egyptiske, med sine tannkrem- og pastafabrikker.

Nå er det vanskelig å se for seg noen kombinasjon av Saladindagene og et arrangement som Oslo Symposium, og det er neppe heller ønskelig. Men eksempelvis på virtuelle møtesteder burde det være mulig for slike vidt forskjellige virkelighetsforståelser å krysse hverandre. Forhåpentligvis kan Religioner.no være et slikt sted.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

Denne artikkelen måtte republiseres etter en uannonsert restart av nettsidens server. 

 

This slideshow requires JavaScript.

 

 

 , , , , , , , , ,