Uke 11. Problembarn
Barn er trøblete greier. Like fra fosterstadiet til attenårsalderen. De har ofte en tendens til å dukke opp når det ikke passer, kanskje også med en partner man ikke ønsker å dele livet med, og velger man å bære dem frem står de stadig i veien for alt fra fritidsutfoldelser til karrieremuligheter. De er dessuten kostbare, på mer enn en måte.
Abortloven har ikke løst alle disse problemene, men den har gitt kvinner større mulighet til å avgjøre når det er minst ubeleilig å forøke seg. Mange menn har naturligvis også nytt godt av dette, selv om de formelt ikke har noe de skulle sagt når en beslutning om et svangerskapsavbrudd skal tas. For hver mann som beklager seg over at en kvinne har foretatt en abort av et barn de har unnfanget i fellesskap finnes det sikkert like mange, trolig flere, som gjerne skulle sett at kvinnen hadde valgt denne løsningen.
Det massive oppmøtet på kvinnedagsmarkeringene landet rundt denne lørdagen viste hvor høyt norske kvinner setter denne valgfriheten. Riktignok var det ikke Abortloven man demonstrerte til fordel for. I stedet ønsket mange å vise sin motstand mot fastlegers nyvunnede rett til å nekte å henvise kvinner til abort.
Enkelte, slik som KrFs Dagrun Eriksen har pekt på at denne massive mobiliseringen mot reservasjonsretten var egoistisk og et tegn på manglende solidaritet med medsøstre som har “virkelige” problemer å slite med. Eriksen har et poeng. Globalt står kvinner ovenfor langt større utfordringer enn å måtte forholde seg til fastleger som ikke bifaller alle ens reproduktive helseavgjørelser.
Den dagen man eksempelvis befinner seg på nevrologisk avdeling med en ektefelle, et barn, søsken eller en forelder som har fått en aneurisme vil man kanskje prise seg lykkelig dersom det viser seg at den lokale overlegen har et slikt trassig syn på livets hellighet, og behovet for å bevare det som best man kan.
I tillegg til FNs liste over kvinners dårlige kår i verden, kan man legge til flere punkter som har en viss forbindelse med religion. Barneekteskap, æresdrap og vansiring av kvinner, skolenekt for jentebarn, kvinnelig omskjæring, angrep på kvinner som ytrer seg i offentligheten og adskillig mer.
Målt opp imot slike utfordringer kan det virke overdrevet når norske kvinner, som er privilegerte sammenliknet med nesten hvilken som helst gruppe i verden, uavhengig av kjønn, reagerer så sterkt på at fastleger skal få slippe å ta del i en praksis de anser som umoralsk.
Man får også håpe at de femten tusen som møtte frem på Youngstorget denne lørdagen har tenkt igjennom hva det kan innebære om man er konsekvent i å nekte leger å følge sin egen samvittighet i spørsmål om liv og død. Vi har foreløpig ikke åpnet for aktiv dødshjelp i Norge, men passiv dødshjelp praktiseres i realiteten ved norske sykehus. Det tas hele tiden avgjørelser om hvorvidt det er verdt å gi pasienter den behandling som trengs for å holde dem i live, målt opp i mot prognoser for overlevelse, og eventuelle muligheter for rehabilitering. Det snakkes bare ikke så mye om det.
Den dagen man eksempelvis befinner seg på nevrologisk avdeling med en ektefelle, et barn, søsken eller en forelder som har fått en aneurisme vil man kanskje prise seg lykkelig dersom det viser seg at den lokale overlegen har et slikt trassig syn på livets hellighet, og behovet for å bevare det som best man kan. Selv når praktiske hensyn, som sengeplasser eller økonomiske avveininger, tilsier noe annet.
(…) paradoksalt nok har profilerte feminister vært med på å gi abortdebatten nytt liv gjennom sine harde angrep på reservasjonsretten.
Sannsynligvis var det ikke egentlig reservasjonsretten de fleste kvinner som møtte opp på demonstrasjonene på kvinnedagen aksjonerte mot. I virkeligheten er jo den jo bare en formalisering av en rettighet norske leger i praksis har hatt i årevis. Trolig vil det bli enklere å unngå en eventuell moralsk fordømmelse på legekontoret fremover, nå som det vil bli informert om hvilke leger som reserverer seg mot å gi denne typen henvendelser.
I virkeligheten var det nok frykten for en omkamp om Abortloven som fikk så mange til å stille opp. Den vil mange norske kvinner kjempe med nebb og klør for å beholde. Kanskje har mange følt at debatten rundt reservasjonsretten har vært et forvarsel om at “reaksjonære” krefter ønsker å utfordre denne rettigheten.
Det har de sikkert rett i. Det bør ikke overraske noen om mange, spesielt kristne, ønsker en debatt om selve Abortloven, og kanskje også drømmer om at den en dag vil kunne innskrenkes, eller fjernes. Det er da også helt legitimt, og paradoksalt nok har profilerte feminister vært med på å gi abortdebatten nytt liv gjennom sine harde angrep på reservasjonsretten. Avisene har vært nødt til å slippe til tilhengerne av reservasjonsretten, inkludert leger, som naturlig nok også er abortmotstandere, og dermed har abortspørsmålet fått en aktualitet det neppe ville hatt dersom reservasjonsretten hadde blitt møtt med det skuldertrekket den sannsynligvis fortjente.
Barn er som sagt brysomme på flere vis. Også fordi de må tas vare på, noe som fører til en såkalt tidsklemme. Feministene har gjort mye ut av dette problemet. Noen har vekket kravet om sekstimersdagen tilbake fra 70-tallsgraven. I en tid hvor Europa vakler etter finanskrisen, og hvor stadig flere arbeidsplasser outsources til fremvoksende økonomier blir dette forslaget tatt lite alvorlig, selv blant andre feminister.
Mer realistisk er nok Marie Simonsens kjepphest om at norske kvinner bare har det med å bite tennene sammen og gå på jobb, enten de har valgt å få barn eller ikke. Hun synes det er pussig at hjemmeværende mødre krever “stående applaus” for å være hjemme fremfor i arbeid, og på Twitter har hun uttalt at kontantstøtten: “(…) betaler friske mennesker for å være hjemme”.
Med dette mer enn antyder hun at hjemmeværende mødre snylter på kvinner, og menn, som står i arbeid også mens barna er små. Det er en frisk påstand, men er den sann?
Bare om man ser hvert enkelt liv isolert. Men det kan man ikke gjøre om man skal tenke på hva som lønner seg for samfunnet, og det er jo også feminister opptatt av.
Det kan jo tenkes at en av etterkommerne til den cupcake-bakende kvinnen som velger å være hjemme noen år viser seg å være en norsk Bill Gates, en Ibsen, eller en ny Madam Curie.
Dersom noen skal kritiseres for ikke å bidra til fellesskapet er det Marie Simonsen og andre barnløse, meg selv inkludert. Vårt system, inklusive pensjonssystemet, er bygget på forutsetningen om at det vil være noenlunde like mange mennesker i hver generasjon, helst litt flere i de kommende. Simonsens generasjon fikk derimot altfor få barn, og blir en økonomisk byrde uten like når de nå etterhvert trer inn i pensjonsalderen. Oljefondet vårt hjelper på å bære den byrden, men vil trolig forsvinne i prosessen.
Kvinner, og menn, som velger karriere fremfor barn vil naturligvis bidra med betydelige summer til statskassen over skatteseddelen. Det er fint, men det tåler ikke sammenligningen med hva en to- eller trebarnsmor har gitt samfunnet. De årsverkene som går tapt ved å være hjemme de to-tre første årene i et barns liv blir jo veid opp for med renter ved at man har satt nye skattebetalere til verden. Man må få to barn for å ha gjort opp for seg. Får man tre eller flere barn har man bidratt med mer enn sin skjerv.
Regnestykket slutter jo likevel ikke der. I disse to-tre nye årsverksproduserende menneskene ligger det jo et potensialet for enda flere skattebetalere i neste generasjon. Mellom fire og ni stykker, om de er noenlunde like (re)produktive.
Så lenge kjeden av reproduksjon fortsetter er det jo håp om større ting enn bare skatteinntekter. Det kan jo tenkes at en av etterkommerne til den cupcake-bakende kvinnen som velger å være hjemme noen år viser seg å være en norsk Bill Gates, en Ibsen, eller en ny Madam Curie. Den muligheten forsvinner for alltid om man ikke setter ett eneste barn til verden.
Noen ganger virker det som enkelte feminister, riktignok et fåtall, glemmer at et samfunn består av mennesker, og at disse menneskene ikke kommer med storken.
Det mest virkelighetsfjerne eksempelet på en feministisk holdning til barneproduksjon var det trolig oberst Britt Brestrup som hadde æren av å servere i 2011, i forbindelse med debatten om allmenn verneplikt for kvinner. “Det er forøvrig ingen menneskerett å få barn”, fastslo Bristrup, som mente at det derimot var en plikt for kvinner å tjenestegjøre i Forsvaret. Med andre ord mente obersten at det var viktigere at kvinner ble soldater enn at det skulle være noe samfunn å forsvare. Hvem trenger vel fiender til å gjøre slutt på oss når vi kan gjøre jobben selv?
Inntil vi eventuelt en dag automatiserer samfunnet vårt fullstendig, og erstatter folk med maskiner, bør de av oss som ikke kan, eller vil, få barn, være forsiktige med å moralisere over de økonomiske bidragene til dem som velger å stå noen år utenfor arbeidslivet for å ta vare på fremtidens redaktører og håndverkere mens de er små, selv om de lager noen cupcakes i samme slengen. Heller ikke feminismen har noen fremtid uten barna.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no